-
Grisene våre
Vi skriver allerede slutten av uke 43, og høstens store happening begynner å nærme seg: Grisene våre skal slaktes! Jeg skal innrømme at vi så smått kjenner litt på det nå. De siste ukene frem mot slakta, er uker som til dels er ganske kontrastfylte. Alt fra sorg over de to livene som skal tas for at vi skal få mat, til spenningen over alt arbeidet som venter, og litt på lettelsen over at vi snart skal få noen måneder fri fra den mest krevende biten av dyreholdet her på Fjellborg. Grisene, Lotta og Flotta, stakkars, aner fint lite om hva som skal skje en dag i begynnelsen av uke…
-
Barndomsskålene
I helgen var jeg og rotet rundt i skjenken i stua igjen. Skåler til rørte jordbær og blåbær, og en til granskuddsirup, en bolle til gelé, og én til mors og fars potetgull på kvelden. Alltid når jeg står og stabler opp og stabler ned de gamle, fine skålene mine etter oldemor, lurer jeg på det samme: Hva vil barna mine huske fra sitt barndomshjem når de en gang blir store? Jeg husker at pappa en gang fortalte meg at teak var noe han aldri ønsket over terskelen i sitt hjem. Det hadde han fått nok av i barndommen. Jeg begynner å komme litt over skrekken for lutet furu, men jeg…
-
Fredag og forberedelser
Så var det fredag igjen. Jeg syns at ukene bare raser avgårde for tiden, og nå er vi allerede kommet til slutten av oktober. Det som akkurat var sensommer, har plutselig blitt senhøst. Vi har kommet til den tiden på året hvor dagene starter på kne foran vedovnen med fyrstikker og optimisme, men fortsatt blir jeg litt overrasket når jeg ser på gradestokken ved kjøkkenvinduet. Fem grader? Det er da vitterlig bare et par uker siden det stod femten? Den godeste Eli Kari Gjengedal snakket i morges om snø i lavlandet allerede på søndag. Vi ligger nok enda lavere enn som så her hos oss, men det er likefullt en…
-
Storkar med traktor
Traktorene, ja. I flertall. Det er ingen hemmelighet at den gamle Inter’n her har vært litt… skal vi si ustabil i humøret? Den opptrer like egenrådig som katta, og har stort sett gjort som den selv har villet, fullstendig uavhengig av oss og våre behov. Det har vært litt mer sånn «Åh? Snø, sier dere?», også har den nektet å starte. «Så dere skulle ha måket tunet? Aha-ha! See if I care!» Og – det har den stort sett ikke gjort. Lat og smart er hva den er, gammel’n. «Snø? Og kaldt? Næh! Trur jeg blir her, jeg!» Også har husbonden forbarmet seg over den, og pakket den inn i…
-
Helter og prosjekter
Om du følger Hverdagen på Fjellborg på Facebook, så fikk du ganske sikkert med deg at det var mer enn bare barnebursdag på gang i helgen som var. Det var jo gravemaskin, også! I et forsøk på å få samlet all redskap, traktorer (!), hengere og vedpaller, så ble vi tidligere i høst enige om å gjøre noe med området bak garasjen vår. Om ikke det komplette kaos, så har det i alle fall hersket en viss uorden der siden vi overtok, og ganske sikkert siden før det også. I helgen fikk vi ordnet det til slik at pappa kunne komme med en gravemaskin og hjelpe oss litt, og da…
-
Mandag, død og forventninger
Så var vi i gang med en ny uke med nye muligheter. For noen innebærer det også et helt nytt år! Velsekæll gleder seg så veldig til i morgen at han er helt skjør, stakkar. Han har nemlig bursdag i morgen, og blir fem år. Det er ganske mye, det! I går var det tid for første runde med feiring, og vi hadde bål og ballonger i gapahuken. Veslekæll fikk selv skrive gjesteliste, og på den stod det fire navn; de fire bestevennene fra den gamle barnehagen. De han har hatt hele livet, og som han er så heldig å fortsatt ha, selv om de fem nå er spredt i…
-
Skiftende favoritter
Ja, det var fokusuka si, det! Bloggens administrerende husmor bare flagger helt ut i to dager? Ok, på onsdag så var det faktisk websidens server som lå nede, men i går var det min feil. Jeg svidde av alt jeg hadde av krefter på å vaske halve huset i går, og det fikk Hverdagen på Fjellborg svi for. Til gjengjeld har menneskefolket på Fjellborg det feiende flott og rent akkurat nå, som om dere kan ha meg tilgitt, så var det absolutt verdt en bloggefridag. Men, akkurat som de siste par dagene her på Hverdagen på Fjellborg, så er egentlig året forøvrig også litt sånn. Det er ikke alt man…
-
Det enkle livet på landet?
Å skulle beskrive hverdagslivet på landet og hvorfor vi har valgt det i et lite blogginnlegg, er nesten umulig, men jeg har lyst til å gjøre et forsøk. Mange drømmer om det enkle livet på landet, men er det egentlig så enkelt? Du ser bildene; hønene som flokker seg rundt en når man kommer ruslende med fôrbøtta, raka som står lent opp mot et billedskjønt epletre ved siden av en fargerik haug med løv, et nybakt brød som ligger til avkjøling under et linklede. Det ser jo så idyllisk ut! Da vi for drøyt tre år siden overtok barndomshjemmet mitt her på Fjellborg, var vi klare. Det hadde ligget i…
-
Barndommens farger
I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…
-
Hvordan og hvorfor i alle dager
«Hvorfor velger noen det enkle livet på landet?» Det var noe av temaet i skoleoppgaven kusinen min arbeidet med da hun var på besøk her tidligere i uka, og lagde en lydreportasje om oss og hverdagen vår her på Fjellborg. Det var et hyggelig besøk, og det fikk meg også virkelig til å tenke gjennom hvordan og hvorfor. Underveis stilte hun mange gode og relevante spørsmål om livet vi lever, og livsstilen vi har lagt oss til her på Fjellborg, og selv om jeg enkelt kunne besvare alle spørsmålene, så er det noe med å stoppe opp og tenke gjennom det man driver med likevel. Hvorfor brøt vi opp fra det…
