-
Barndommens farger
I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…
-
Hvordan og hvorfor i alle dager
«Hvorfor velger noen det enkle livet på landet?» Det var noe av temaet i skoleoppgaven kusinen min arbeidet med da hun var på besøk her tidligere i uka, og lagde en lydreportasje om oss og hverdagen vår her på Fjellborg. Det var et hyggelig besøk, og det fikk meg også virkelig til å tenke gjennom hvordan og hvorfor. Underveis stilte hun mange gode og relevante spørsmål om livet vi lever, og livsstilen vi har lagt oss til her på Fjellborg, og selv om jeg enkelt kunne besvare alle spørsmålene, så er det noe med å stoppe opp og tenke gjennom det man driver med likevel. Hvorfor brøt vi opp fra det…
-
Fårikål og veltrente trær
I dag kjennes det ut som om vinden river gjennom marg og ben her vi bor. Enda gradestokken viser godt over tyve grader inne, har det vært fristende å legge i ovnen opptil flere ganger i dag, for det er ordentlig huskaldt, men jeg har klart å la være. Veslekæll var heller ikke særlig begeistret for vinden, som blåser med noe som minner om storm i kastene, da han skulle legge seg i kveld. Den bråker veldig, denne vinden, og huset knaker i sammenføyningene. Etter å ha snakket litt på sengekanten, ble vi imidlertid enige om at denne vinden egentlig var en bra ting; da fikk jo trærne trent! For…
-
Storm i… en potetsekk?
Rasle, rasle. Jeg tittet på veslebonden. Han gomlet på kjøttbitene sine. Rasle, rasle. Fortsatt ingen reaksjon hos bordkavaleren min. Jeg, derimot, begynte å ane både ugler i mosen og katta i sekken. Jeg tittet på sekken med matpoteter som stod på benken bak oss. Den inneholdt fem kilo poteter, men mistanken til at den inneholdt noe mer også, ble styrket i neste nu. Rasle, rasle. Veslebonden åt ufortrødent videre. Jeg pirket lett borti potetsekken med pekefingeren. Ventet. Ingenting. Jeg vendte konsentrasjonen tilbake til kjøttbitene mine, og spiste opp middagen. Rasle, rasle. Der var det igjen! Jeg satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og tok fem minutter. Mistenksomt skulte jeg bort…
-
Dronningbarna mine
God tirsdagskveld, alle! Tirsdagskvelder syns jeg liksom det alltid har vært noe spesielt med, helt siden barndommen. Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje var det fordi mamma var så flink til å gjøre noe ekstra ut av tirsdagskveldene. Nesten hver uke gjennom vinterhalvåret, var det nystekte rundstykker og kakao til kveldsmat på tirsdagene. Mammas ferske rundstykker med valmuefrø, smør som smeltet ned i bakverket og deilig jordbærsyltetøy på; jeg kan fortsatt kjenne smaken når jeg lukker øynene. Her er det verken nybakte rundstykker eller kakao i kveld. En kopp kaffe, bare, men det er ikke bare, bare det heller. Om ikke jeg kan glede meg over ferske rundstykker, har jeg…
Har du lest dette?
På tide å våkne, pelargonia
-
Hverdagen på Fjellborg – og dere
I uka som gikk, ramlet følger nummer 360 innom på Facebook-siden til Hverdagen på Fjellborg. Det syns jeg er en liten milepæl, for nå har vi jo fått en hel sirkel av lesere og følgere! 360 forskjellige mennesker! Tenk det, da? Litt skummelt er det jo, for 360 mennesker er mange mennesker, og alle dere tar en titt inn gjennom døra her nærmest hver eneste dag, men det er aller mest flott fordi dere er jo 360 fantastiske mennesker! Nå skal jeg ikke begi meg ut på en bloggtypisk «fininger» og femogtyve hjerter her, men dere gir så mye tilbake! Dere engasjerer dere! Leser, liker, deler og kommenterer. Dere gjør…
-
Velge og vrake og in your faces
Han bestefar var på tråden søndag formiddag. Etter å ha unnagjort den obligatoriske høflighetspraten, kom han omsider frem til det han egentlig lurte på: «Du si meg… Når er egentlig du født?» ville han vite. Jeg syns kanskje spørsmålet var litt merkelig, men fortalte ham det han ville vite. «Jaså, ja. Ja, men da feiret de sølvbryllup da, ja,» fortsatte han i beste bestefarstil. «Ja, for’u skjønner at vi klart’nte å bli helt enige her, og fikk det lissom ente te’ å stemme!» forklarte han, og begav seg utpå et lengre resonnement om ferieturer og halvvoksne tanter i baktsetet. Etter å ha sagt hadet og ramset opp den vanlige «du…
-
Et gnagsår på samvittigheten
I dag fikk jeg endelig tatt meg selv nok i nakken til å gjøre noe som skulle vært gjort siden i våres. Ja, eller egentlig i fjor høst, og i våres var det så mye uforutsett som hendte, og plutselig var det sommer. Dermed har jeg gått hele sommeren og irritert meg så smått over det som til slutt ble en liten skamplett, og et gnagsår på samvittigheten. Følgelig hadde jeg også bestemt meg for at innen høst ble til vinter, så skulle det ryddes opp, slik at jeg slapp en tilsvarende runde neste år. Vi vet jo alle hvordan det er… Da jeg kledde på meg i dag tidlig,…
-
Og uka er i gang…
Så var vi allerede kommet til midten av september, og her på Fjellborg har vi hatt en flott høstdag i dag! En typisk septemberdag, med shorts- og ulljakkevær hver andre time. Veslekæll har vært hjemme fra barnehagen i dag, og han og jeg har puslet rundt med litt forskjellig. Dagen startet i bringebæråkeren, der vi hjalp buskene med å høste bladene sine. Hvorfor skal jeg fortelle dere litt senere, bare vi har prøvd den nyervervede kunnskapen fullt ut. Vi er godt på vei, og har både høstet og tørket bladene. Vi har dessuten samlet ekenøtter. Jeg hadde en tanke om at de kunne være fine til høstdekorasjoner, mens veslekæll, på…
-
Vellykket samarbeid. Eller.
Den forrige bloggposten her på Hverdagen på Fjellborg avsluttet med «hva morgendagen bringer, er jeg ennå ikke sikker på,» og vel… Det var kanskje like greit at jeg ikke visste? Det har blitt en liten ufrivillig pause på siden her, for fra den ene dagen til den neste, skjedde livet. Ja, eller så veldig brått og plutselig skjedde det vel forresten kanskje ikke, men dere vet hvordan det er? Man lukker øynene, håper på det beste, og later som ingenting helt til smellen er et faktum. Sånn er det jo uansett hvor, når og hvordan det smeller, og i etterpåklokskapens lys så ser man jo alltid at det var en litt…
