Så ble det sånn i dag

Så ble det sånn i dag. Noen ganger må man bare akseptere dagen for hva den ble framfor å tenke på hva den skulle ha vært.

Lusa på gangen

Egentlig burde jeg ha kjent lusa på gangen allerede i går, men det er lett å være etterpåklok. Det var jeg i alle fall da klokka ringte i morges. Jeg kjente det med én gang jeg slo opp øya, at noe ikke stemte. Jeg kjente med én gang at det var et Ménière-anfall. Én ting er den karakteristiske Ménière-dotten i øret (sykdommen sitter jo tross alt i øret), men jeg kjente det i hele hodet også. Det blir liksom sånn lett og rart som om det ikke tilhører resten av kroppen.

Ménière er en sykdom mange ikke kjenner til
HER forteller jeg mer om sykdommen og hverdagen med den

Så ble det altså sånn i dag. Jeg sjanglet ut på badet for et nødvendig ærend, og fikk på veien tilbake til senga gitt veslekæll beskjed om å sørge for småbrødrene på morraskvisten. Jeg har en erindring om en voldsom latterkrampe på de to yngste som nådde opp trappa på et eller annet tidspunkt, men husker ingenting før nærmere lunsjtid. Søvnen bar meg vekk fra det hele.

Takk og lov for det. Og for at jeg slapp å kaste opp. De siste anfallene jeg har hatt, har jeg knapt vært ved bevissthet fordi de har vært så voldsomme. Dette var faktisk til å overleve, men jeg mistenker at jeg hadde den verste støyten mens det ennå var natt. At det bare var etterdønningene jeg våknet til.

Så ble det sånn i dag

Det er ikke helt uvanlig at jeg er helt ødelagt dagen i forkant av et anfall. Akkurat slik jeg var det i går. Da var jeg jo så trøtt og utmattet at det knapt var til å holde ut til tider. Også tenkte jeg liksom at i dag skulle alt bli så meget bedre. I dag skulle jeg vaske klær, rydde etter helgas bursdagsselskap, ta en treningsøkt, skrive et helt annet blogginnlegg enn det du leser nå.

I stedet ble det søvn, mer søvn, sofa og enda litt til søvn. Så ble det sånn i dag.

Og jeg skriver om det fordi det stadig vekk blir sånn for noen hver av oss. Så ganske annerledes enn vi hadde planlagt. For oss som lever med kroniske sykdommer, kanskje enda oftere også. Hodet og kroppen er ikke alltid helt på lag.

Å beskrive hverdagen ærlig er selve fundamentet på Hverdagen på Fjellborg
Les hvorfor HER

I dag var det i fullstendig utakt her, men heldigvis var fornuften sterkere enn viljen i dag. Den fikk vel forresten kanskje litt drahjelp av kroppen også; en telefonsamtale i ettermiddag var nok til at jeg måtte gå å legge meg og sove igjen. Det er ikke mulig å få noe matnyttig ut av slike dager. Det er bare å godta.

Hele poenget

Så ble det sånn i dag. Jeg bruker det som et mantra. For å hjelpe meg selv til å omfavne og akseptere framfor å kjempe i mot. Det hjelper jo likevel så lite.

Så kuppet Ménière dagen i dag. Av alle dager et anfall skulle inntreffe, så var det faktisk den beste dagen av mange. Det kunne vært verre. Jeg har dessuten hatt «fri» helt siden juni, så jeg har vært heldig (selv om jeg vet at dette antakelig var starten på en dårlig periode, for anfallene opptrer ofte i serier i mitt tilfelle).

Så ble det sånn i dag, og det gjør ikke noe verken fra eller til. Verken for klesvaska eller hvem jeg er for den del. «Opp igjen», sier vi til ungene. «Opp igjen», sier jeg til meg selv. Så blir det vel bedre i morra.

Vi har alle vårt. Hver våre kamper. De er sjelden så synlige for andre, og det koster også litt å vise dem fram innimellom. Jeg er mer enn en Ménière-pasient og mer enn den hjelpeløse spymaskinen jeg er under anfall, men jeg er også det. Det påvirker hverdagen enten jeg liker det eller ei, og dermed også hvem jeg er som sjølberger.

Hverdagen må tilpasses, og slike tilpasninger må vi alle gjøre i større eller mindre grad. Skal det jeg formidler her på Hverdagen på Fjellborg ha noe som helst relevans, må også disse sidene av hverdagen synes. Derfor får du dem. Ikke for å låte, som oldemor ville ha sagt, men for virkeligheten. Skal sjølbergingen kunne bli mer enn en drøm, må den også få plass i hverdagen – slik den er. Slik er min.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg