Barndommens farger

I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg.
Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig.
«Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.»
Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker.

I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen.
Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt.

Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle fire på jakt etter ugress.
Det er bilder av hele familien, den lille røde traktoren, og potetkurvene stående i rennene.
Jeg løper frem og tilbake i rosa kjeledress. Jeg har lue på. Roter i jorda; finner en potet.

Det er er bilder av den blå skurebøtta med sort hank, og mamma som vrir opp vaskekluten for meg.
Jeg har forklede og skaut på, og er klar for å hjelpe mamma med storrengjøringen.
Det er bilder av en mild snøstorm, og meg som lukker meg inn i et varmt og godt hønsehus.
Jeg har den hvite kurven min med meg, og leter rundt i sagflisen etter små skatter med skall.

«Se mamma!» Fireåringen tar meg tilbake til nåtiden.
Nå er det hans barndomsminner som leves.
«Har ikke jeg plukket mange?» spør han stolt. «Jo, det har du,» roser jeg.
«Jammen er jeg heldig som har deg, som er så flink til å hjelpe til!» berømmer jeg ham.
Ansiktet hans lyser opp, og fingrene arbeider så raskt de bare kan, der inne under bladverket.

Krabbefiske fra bryggekanten, campingferie, dager i strandkanten, iskrem og Dyreparken;
Han kommer til å huske alt det der, også, men det er bare føtter i gresset,
spenningen ved å få stå på toppen av gardintrappa under morelltreet, en kurv full av egg,
griser som takknemlig grynter mot ham når han kommer med noe godt, leken i skogen,
og kvistene han lastet bak på tråtraktoren sin da han hjalp pappa i hagen,
som jeg håper og tror at vil farge minnet om barndommen hans
når han en gang blir voksen og skal bla i sitt album.

Hverdagene. De som kom og gikk, og som han fikk delta i med hele seg.
De som hentet frem iveren, stoltheten, kamplysten og mestringsfølelsen.
De dagene da han fikk lov til å være med, lære og å bli trygg på seg selv.
De minnene farger mitt barndomsalbum, og jeg håper disse minnene også får farge hans.

Da sommerdagen gikk mot slutten, rant vannet sort fra dusjen.
Et og annet gresstrå forsvant ned i sluket, og et nytt skrubbsår kom til syne.
Inntullet i et stort håndklede, stod en trøtt, men blid liten gutt på fire år.
Trygg og glad, med masse og fortelle, ble han pakket inn under dyna.
«Mamma? Var jeg ikke flink? Kan jeg hjelpe deg i morgen også?»
«Jo! Selvfølgelig skal du få hjelpe meg i morgen også, ungen min!»