Tilbake til normalen
Etter en lang periode med renovering og konfirmasjonsforberedelser attpåtil, er vi nå på vei tilbake til normalen her på Fjellborg. Men, hva består nå den av?
En dampveivals
Aller først, på vegne av vår kjære konfirmant: Tusen takk for alle gratulasjoner!
Vi begynner så vidt å lande her igjen etter helgas fest, og forberedelsene i forkant. Noen med en litt hardere krasjlanding enn andre, kanskje. For egen del føles det mest som om en dampveivals ikke bare har kjørt over meg, men like så godt parkert på meg.
Mulighetene for restitusjon spoleres dessuten av enorme mengder mat som på ingen måte understøtter kroppens behov for å stable seg på fote. Koldtbord stod på menyen søndag, og da kjøkkenhjelpene sa vi antakelig hadde mat til et selskap til, trodde jeg de tulla. De tulla ikke.
Vi spiser og vi spiser og vi spiser. Kakerestene har vi faktisk snart satt til livs, om vi unntar det som kunne fryses. Eggerøre, kylling, laks, spekemat, salater og tilbehør, derimot? Det ser ikke ut som vi har rørt det engang, enda vi har forsynt oss til samtlige måltider i to dager. Men åh, så godt!
Vil du lese mer om konfirmasjonsfesten?
Jeg forteller HER
Tilbake til normalen
I går lå jeg rett ut, mer eller mindre hele dagen. Jeg kjørte et par oppvaskmaskiner og satte i gang en vaskemaskin med duker (som ble liggende til i dag), men det var det hele.
I dag har jeg hatt krefter til litt mer ryddig, men det går trått. Det er helt greit. Det var med i beregningene. Og det er ikke så mye som gjenstår heller, altså. Bare sånt småplukk som å rydde av gavebordet, legge duker på bordene i gamlestua igjen, sette på plass fater og serviser som har kommet seg gjennom oppvaska.
Men, sakte, men sikkert, skal vi nå forsøke å finne tilbake til normalen. Nå har jo liksom alt dreid seg om denne konfirmasjonen en god stund. Både direkte og indirekte. Jeg vet neimen ikke lenger hva som var renoveringsprosjekt, uteplassprosjekt eller konfirmasjonsprosjekt.
Nå skal vi tilbake til normalen. Hverdagen. Sjølbergingen.
Sommerarbeid ute
OK. Hverdagen var forresten kanskje en overdrivelse. Det er åtte skoledager igjen før det er sommerferie. Enda til kan vi trekke fra én for helgas NM-deltakelse for husets to eldste speidere. Men, selv ferien har sine hverdager.
Når jeg nå drømmer meg tilbake til normalen, så er det den med arbeid i drivhuset. Luking i kjøkkenhagen. Oppsyn med bærbuskene. Nå kan jeg legge fullt fokus på det igjen. Ikke bare for at konfirmasjonen er vel overstått, men for at nå er det også sesong.
Takket være god hjelp fra bestefar, har jeg jo fått plantet alt ut. Det mangler å så litt, men det skal jeg klare selv. Senebetennelsen er fortsatt en trofast følgesuvenn, men jeg blir stadig mer sjølhjulpen igjen, selv om det fortsatt er et godt stykke igjen tilbake til normalen. Poteter må vi også få satt, men akkurat med dét må jeg nok ha litt hjelp. Jeg tror jordfresen fortsatt blir litt i tyngste laget.
En bestefar i drivhuset er kjekt å ha.
Les mer HER
Gleder meg til normalen
Jeg har hatt det veldig artig med konfirmasjonsforberedelsene. På sitt vis er det nesten litt leit at det er over. Når man har gledet seg så veldig til noe, så oppstår det alltid et form for tomrom når det er overstått. Men, det er ikke bare for at konfirmasjonen er forbi at vi nå skal tilbake til normalen.
Vi er også ferdig med renoveringsprosjektet vårt. I sju år har veslekælls konfirmasjonsdag vært en slags siste frist. Lørdag (!) ble siste strime silikon lagt på vaskerommet. Vi er ferdige. Det tekniske rommet i kjelleren teller jeg ikke med, for vi bor ikke i kjelleren.
Nå skal vi tilbake til normalen. En ny normal, nærmest, hvor helgene er våre til fri bruk igjen. Hvor vi ikke må noe. Ikke på samme måte som under renoveringen, i alle fall. Jeg gleder meg, men det er også en veldig uvant følelse. Hva nå, liksom? Vedlikehold er det alltids nok å ta av, men det vil det jo alltid være. Selvsagt har vi drømmer for andre oppgraderinger også, men en skigard, for eksempel, er liksom ikke det samme som et helt hus.
Først en sommer
Aller først skal jeg uansett legge fokuset på sjølbergingen. Jeg skal riktig kose meg i drivhuset og kjøkkenhagen i sommer, håper jeg. Øverst på lista, foruten det daglige plantestellet, står det rydding. Der også, si. Alle pottene jeg forkultiverte i, skal ryddes og stables på plass. Så har vi et vannslangekaos uten sidestykke, etter at vi i fjorten dager vannet plenen her fra alle tenkelige vinkler. Resten av sommeren blir mye hyggeligere om det er ryddig.
Tilbake til normalen betyr også akkurat nå, på terskelen til en ny sesong, å gjenoppta sommerrutinene. Å rusle gjennom hagen hver kveld for å sjekke status. Vanne når sola er over åsen. Gå kveldsrunden hos dyra.
Vi skal ha gris i år også, men akkurat der ligger vi litt bak normalen. For så vidt av årsaker utenfor vår kontroll, men om det kan vi jo snakke mer siden. Vi gleder oss i alle fall til vi forhåpentligvis om ikke altfor lenge kan ønske tre stykk gryntende sommergjester velkommen. Først når de er på plass, er Fjellborg som Fjellborg skal være på denne årstiden.
Men, for i dag er det nok som det er. I morra er det meldt sol igjen. Jeg håper sola gir meg det siste lille av energi jeg mangler for å komme meg over kneika, på veien tilbake til normalen igjen. Jeg er nemlig klar; hei hverdag!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
