Oktobertanker

En mandagskveld. Hodet er fylt av dansende tanker. Oktobertanker. Tanker om slakt, venner, småbarnstid, vinter og en slitsom katt. Blant annet.

Mandagskveld

Jeg har akkurat deiset ned i sofaen. Rasmus og Sokrates ligger ved føttene mine og vasker hverandre. Rasmus har endelig falt til ro etter de siste par timene å ha gått meg på nervene. Han får nemlig ikke slippe ut selv om han så gjerne vil. I morra tidlig skal jeg levere ham hos veterinæren, og der skal han i løpet av dagen gjøres nøtteløs. Mens han er hos veterinæren skal jeg til ØNH-legen. Vi har alle vårt.

Dagen i dag har forsvunnet som damp for solen. Jeg har fått gjort en hel masse, men skulle veldig gjerne ha gjort enda mer. I løpet av helgen, parallelt med bursdagsfeiringer, ble kottet vårt i andre etasje ferdigsstilt for innflytting. Jeg har derfor begynt med det i dag, og mens jeg har sprunget 14 000 skritt opp og ned trappa har tankene spunnet.

Oktobertanker som har danset hit og dit. Jeg tror det er noe med tiden. Det er fortsatt høst, men så er det liksom ikke det allikevel. Vi er kommet så sent ut i oktober nå at jeg føler at høsten er i ferd med å glippe. Dermed får tankene fart.

Oktobertanker

Neste uke slaktes grisene våre. Det markerer sesongskiftet mer enn noe annet. Når grisene slaktes er vi ferdig med matauken for i år. Da har vi så vi klarer oss gjennom vinteren og enda litt til med det vi har sanket og laget og lagret.

Er jeg i rute til slakta? Når oktobertanker tenkes, er det det jeg tenker aller mest på. På fryserne som må ryddes. Spises tomme og ises av. Jeg tenker på grisene, som har hatt et godt liv i bedagelighet og som snart skal bli til mat. Tankene spretter videre til slaktedagen og om jeg har husket på alt som skal huskes. Utstyr, mat, arbeidsfordeling, klær. Det meste er rutine, men det ligger like fullt og vaker i bakhodet.

Og like fort som tankene om slakta kommer forsvinner de igjen. For er jeg egentlig ferdig med alt som skal gjøres ute før vinteren? Da vi slaktet i fjor lå jo snøen! Det er meldt kuldegrader til helga. Kommer vinteren nå?

Minner i en kasse

De er så små! Jeg holder opp et par votter fra den ene kassa jeg er i ferd med å gå gjennom. Ingenting skal opp på kottet igjen som ikke skal få være med oss videre. Nå går jeg gjennom babytøyet. Oktobertanker, du; disse vottene ble aller første gang brukt nettopp i oktober. En oktober for tretten år siden.

Jeg finner den første buksa, jakka med bjørneørene på. Så smått alt er, og endatil har vi hatt store babyer. Ingen av dem brukte noe mindre enn 56 da de ble født. Jeg smiler litt ved minnet fra da jeg skulle handle litt nytt til veslebondens ankomst. «Er dette feilmerket?» Jeg kunne ikke fatte at babyer kunne være så små. Veslekæll var jo fortsatt så liten!

Det ligger mange minner i kleskassene. Størrelse 56, 62, 68, 74 og hele veien opp til størrelse 170. Det er kun et par hull for de størrelsene veslebonden og veslebror bruker. Veslebror må forresten opp en størrelse nå, så det var fint å få ryddet seg vei fram til kassene. 122/128 må byttes med innholdet i 134/140-kassa. Hvor ble småbarnstiden av? Forresten var det jammen flaks at jeg fant en vinterjakke som passet, så slapp vi det styret nå på tampen av høsten.

Flere oktobertanker

Jeg liker å være mamma til tre gutter. Men, samtidig som det er vemodig at de minste størrelsene settes innerst på kottet i påvente av noen som trenger dem, så er det godt å se dem vokse til.

Oktobertankene danser dit også, når jeg finner igjen skjorta veslebonden hadde på seg da det gikk så galt med en kaffekopp. Eller favorittgenseren til veslebror, som han brukte så mye i den tiden da han var så syk at vi en stund var mer på sykehuset enn hjemme.

Historien om veslebonden og kaffekoppen er en historie til skrekk og advarsel.
Les den HER

Like fort danser oktobertankene tilbake til helga. Så kjekt vi hadde det, da vi feiret bursdagen til veslekæll. Å få bruke tid med venner og familie; det var så hyggelig.

Ikke minst å få bruke tid med veslekælls venner! Det var så fine gutter, og jeg gleder meg til å få se mer til gjengen i årene som kommer. Hit er de i alle fall alltid velkomne, og det har jeg en mistanke om at flere vil benytte seg av. Én av dem ble så ivrig på dyrene her at han hadde gått hjem og ønsket seg to gris etter fredagens bursdagsfest!

Ja, apropos gris, så var det denne slakta, da. Oktobertankene går i ring. Det blir slik når de får danse som de vil.

Hverdag med bonus

«Hva skal vi ha til middag i dag?» Innimellom blir tankene avbrutt. Det gjør de, enten det er oktobertanker, novembertanker eller hvilke som helst tanker. Vi kjørte på med restemiddag i dag. Til gjengjeld ble det dessert. Det er det fine med å ha feiret bursdag hele helga, for når mandagen kommer, så kommer den med kakerester. Det blir den reneste hverdagsbonus, det!

Det føles sofaen som i kveld også, med Rasmus og Sokrates og kaffekoppen. Ja, og oktobertankene. Hvordan ligger jeg nå an med julegavene? Snart er det jo farsdag også! Og det speidermøtet jeg har sagt jeg skal steppe inn som ledervikar på i morra? Hjelp!

Farsdag nærmer seg. Har du gaven klar, eller trenger du noen forslag?
Få noen gaveideer HER

Men, så bestemmer jeg meg for at nå får det være nok. Nok tanker, indre diskusjoner og påminnelser. Nå skal jeg hvile hodet framfor noe annet, for selv om kroppen også har fått jobbe i dag, så er det først og fremst hodet som må lande før leggetid. Det setter meg forresten på tanken om vintertid. Mer skal det ikke til før oktobertankene er i gang på ny, men jeg tenker også på en ulest bok jeg har liggende. Jeg skal landet hodet med den, før det er ut i hengekøya og før vi vet ordet av det: En ny dag som er nok et skritt lenger ut i høsten og mot vinteren. Blir det mye snø i år, mon tro?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg