Barndomsskålene

I helgen var jeg og rotet rundt i skjenken i stua igjen. Skåler til rørte jordbær og blåbær, og en til granskuddsirup, en bolle til gelé, og én til mors og fars potetgull på kvelden. Alltid når jeg står og stabler opp og stabler ned de gamle, fine skålene mine etter oldemor, lurer jeg på det samme: Hva vil barna mine huske fra sitt barndomshjem når de en gang blir store?

Jeg husker at pappa en gang fortalte meg at teak var noe han aldri ønsket over terskelen i sitt hjem. Det hadde han fått nok av i barndommen. Jeg begynner å komme litt over skrekken for lutet furu, men jeg har fortsatt et mer enn anstrengt forhold til messingfugler på veggen og burgunderrødt. Mon tro hva veslebonden og veslekæll aldri i sin villeste fantasi kan se for seg å drasse inn i sine egne, fremtidige hjem? Mon tro om det kan være tunge ekemøbler og gul velur? Og det handler jo ikke nødvendigvis om at teak eller burgunder er så stygt i seg selv. Noe får man bare liksom litt… nok av.

Da jeg ryddet etter mamma i 2009, begynte jeg med loftet. Det var liksom så greit og begynne der det var mest rot og uorden, og der alle minnene lå. Da jeg omsider kom til kjøkken og stue, var det mye enklere å kvitte seg med ting. Man kan jo vanskelig ta vare på et helt bo i tillegg til sitt eget. Nå skulle man kanskje tro at det mest interessante å spare på, var hele serviser og flotte bilder, men slikt forsvant til nærmeste bruktbutikk. Hele serviser var det forresten dårlig med, og kaffeserviset til seks tok jeg vare på. Men, det som var viktigst for meg, var den ene middagstallerkenen som var igjen fra barndommens middagsbord. Den fine godteskåla med plass til både seigmenn, nonstop og melkesjokolade ble også spart.

Jeg lurer på hva ungene våre vil ta vare på etter oss?

Om middagstallerkenen fra barndommen er viktig for meg, så er om mulig oldemors syltetøyskåler og glasshåndklær nesten enda viktigere for meg. Det er jo ting, alt sammen, men tingene våre sier jo også mye om oss. Som jeg også har skrevet litt om i et tidligere innlegg, så er jeg opptatt av å bruke disse gamle tingene som jeg har vært så heldig å få arve. Det er jo derfor de er tatt vare på av de eldste, slik at generasjonene etter dem også ville kunne ha glede av tingene. Mamma døde desverre litt for tidlig til å kunne få gleden av disse tingene, men til gjengjeld har jeg fått lov til å ta vare på disse sparte skattene i langt yngre alder. Således blir de også en del av hverdagen til våre barn, men vil det gi dem samme forhold til tippas syltetøyskåler, som jeg har til messingfugler og tørkede blomsteroppsatser? Blir de heklede gryteklutene mine, barnas svar på beppes angst for teakmøbler?

Når jeg sitter der på huk foran skjenken, hender det også at jeg tenker at barna burde få noen egne barndomsskåler. De burde ikke bare arve mine. De burde liksom få noe å krangle om hele livet de også, slik som vi andre krangler om bestemors oppskriftsbok. I mitt hode, krangler alle om julekrybba i trolldeig også, men jeg er ikke så helt sikker på om de tre som vokste opp med den, syns den er like fin som jeg som kom noen år etter… Vi har liksom ikke så mye nytt i skuffer og skap, med unntak av middagsserviset vårt, for vi har vært heldige å arve mye helt siden før vi stiftet bo. Og det som er nytt; jeg syns liksom ikke det er så mye å krangle om, egentlig. Ungene ser det kanskje annerledes en dag?

Men, så klapser jeg til meg selv på hvert kinn, og gir meg selv en skjennepreken der jeg sitter. Selvfølgelig har både veslebonden og veslekællen sine barndomsskåler de også! Den ene, står jo på toppen av stabelen av fat i den midterste hylla, for der står nemlig pannekakefatet. Glem pannekakemiddagen om ikke pannekakene ligger på pannekakefatet! Og er det nå uansett så viktig om de har sine helt egne barndomsskåler, eller om de må dele dem med meg? Vi har jo uansett hver våre minner knyttet til tingene. Hver vår barndom. Hver våre smil, og hver våre tårer.

Jeg syns det er fint å kunne bringe generasjoners hverdagsminner videre inn i hverdagen til våre barn. Kan hende har de disse tingene langt opp i halsen innen de har vokst seg til store og sterke menn, men forhåpentligvis har de fått noe viktig med seg på veien som følge av disse gamle tingene som nå dekker barndommens middagsbord, og gjemmer lørdagskveldens store begivenhet. Felles for de fleste tingene jeg sparte etter mamma var jo, tross alt, at de var arvet fra tidligere generasjoner, eller tilegnet i en fase av livet da økonomien kanskje ikke strakk til for å kjøpe det man hadde lyst på akkurat da man hadde lyst på. Messingfuglene var for lengst fløyet, slik som skiftende trender ofte gjør, men de tingene som hadde litt mer strev bak seg, de var jo fortsatt…

Til syvende og sist, så er det jo uansett bare ting, og ting er det jo ikke så farlig med. Likevel, så er det jo nettopp det, det er. Det er jo til tingene mange av minnene våre er knyttet opp! En stor del av minnet om min barndoms jul er jo nettopp denne julekrybba til bestemor. Den i trolldeig. Jeg kunne sitte i evigheter å leke med Josef og Maria og den lille klumpen som skulle forestille Jesus. Godteskåla med plass til tre slag godter oppi, og godter som egentlig ikke var forbeholdt meg som hadde mitt eget godteri på lørdagskvelden. Å snike til seg en sånn stor rute med melkesjokolade som lå i den, var jo for rene rampestreken å regne, selv om jeg spurte så pent og fikk lov.

Innimellom hender det jeg bare blir stående og betrakte veslekæll og veslebonden; gjerne når de ikke vet det selv. Når de sitter tett inntil hverandre i sofaen og ser på Barne-TV, for eksempel. Og jeg lurer: Hva vil dere liksom-krangle om? Hva vil dere huske? Hvilke ting vil deres minner være knyttet til, og hva vil disse minnene være? Uansett hva, håper jeg minnene blir gode, og at vi voksne har klart å skape en verdi for dem i barndommen. Ikke i ting og tang, men i små øyeblikk og gleder som de kan minnes. Kanskje mens de spiser pannekaker…