I mål med slakta. Hva nå?

For en uke siden parterte og pakket vi grisene. Nå er vi i mål med slakta, og det store spørsmålet er «hva nå?» Vi står overfor et taktskifte på Fjellborg.

Taktskifte på Fjellborg

Etter å ha hatt gris like siden begynnelsen av mai er det ikke til å komme fra at det føles litt tomt på Fjellborg nå. Jeg tar meg i å følge med på klokka både morgen og kveld: Er det fôringstid snart? Men så kommer jeg på at vi er jo i mål med slakta. Det er ingen griser som skal ha mat.

Måltidene deres skal ikke lenger planlegges. Ingen grisebinge skal måkes og ingen skal kløs bak øret. I hvertfall ikke i fjøset. Muusi blir selvsagt fortsatt glad for litt kos, og henne er det godt selskap i når høstmørket senker seg.

Ja, for nå er det faktisk litt bedre tid til å sette seg ned i sofaen når kvelden kommer. Det skyldes selvsagt ikke bare at grisene ligger vel forvart i fryseboksen som mat. Også arbeidet forøvrig ute er sånn mer eller mindre i mål for vinteren, og med Kong Vinter som puster oss i nakken står vi ved et taktskifte her på Fjellborg.

I mål med slakta

Vi stod på som helter sist helg. Sene kvelder, tidlige morgener. Kutte, skjære, salte, koke; å foredle mat for et helt års forbruk er en jobb.

Juleribba er rutet og medistermaten laget. Sideflesk er saltet og mangler bare duppe og kålrotstappe. Koteletter er pakket i passende middagsporsjoner og sju skinkesteker ligger surret og pakket. Gjennom kjøttkverna har det gått det som har blitt 27 kilo kjøttdeig.

Hodesylta er laget og allerede prøvesmakt, og det samme er leverposteien. Tungene har fullført sine åtte dager i saltlake i morgen og skal kokes og skjæres. Det blir til nydelig julepålegg.

Ja, også var det pulled pork, da! Og deilige indrefileter som jeg har pakket i ulike marinader; nå er det bare å vente på grillvær til sommeren. Og apropos sommer, så skal vi i morra røke sommerkoteletter. Sammen med poteter og hvit saus er det noe av det beste jeg vet.

OK, så er vi visst ikke helt i mål med slakta, men å koke tunger og å røke koteletter er for kosearbeid å regne. Det gjør seg jo nesten selv!

Hva nå?

Ja, og nå som vi er (nesten) i mål med slakta, så blir jo det store spørsmålet: Hva nå?

Det har jeg helt ærlig kjent litt på denne uka. Bedre ble det ikke av at jeg i går gikk med mandagsfølelse hele dagen – på en torsdag! Det gjorde det jo selvfølgelig bedre å stå opp i dag morges og vite at det var fredag. Men, denne forvirringen skyldtes nok først og fremst at det var først i går jeg kunne starte uka hjemme etter tre dager på kurs i Drammen.

Så, hva nå? Maten vi skal ha og leve av gjennom vinteren er i hus. Hva er neste post på programmet da?

Jeg vet det jo godt, det bare tar litt tid å rekalibrere seg. Nå går vi inn i en tid med et roligere tempo her på Fjellborg, men akkurat i år kom liksom det taktskiftet litt brått på.

Det er ikke mer tid

Det er en haug av prosjekter jeg kan sette i gang om jeg ønsker nå som vi er i mål med slakta og mye annet. Jeg kom likevel fram til her i går at det ønsker jeg ikke.

For ikke å bli fullstendig tafatt og overveldet på én og samme gang, tok jeg nemlig i går fram kalenderen. Der tok jeg først for meg desembermåned – som er nærmere enn man kanskje skulle tro – og fordelte arbeidsoppgavene og tradisjonene utover.

Kan man planlegge så langt fram? Ja, det kan man, og det handler om energiøkonomisering.

Det kan du lese mer om HER

Siden gikk jeg løs på de siste tre ukene av november, og innen jeg hadde fått lagt inn adventsvasken, tatt høyde for et par avtaler og attpåtil satt av tid til å få unna litt hemmeligheter (det er snart jul, må vite) … Ja, da var det faktisk ikke mer tid å ta av!

Den tiden som er igjen vil jeg ha til egen rådighet. Ikke binde opp til prosjekter som like fint kan vente til januar. Jeg vil ikke love meg bort til flere klokkesletter å passe eller avtaler som krever forpliktelser jeg ikke har overskudd til å imøtekomme.

Energiøkonomisering

Det handler om energiøkonomisering. Et grusomt ord, egentlig; tvillingbroren til prioritering. Likevel er det et ord jeg trykker tett til brystet fordi det gjør slik en stor forskjell i hverdagen.

Men det betaler seg uavhengig av høytid og årstid.

Se hvordan HER

Og, da jeg så på kalenderen fram til jul, så innså jeg raskt at det er nok. Jeg trenger ikke å fylle den med mer. Nå er det faktisk hvile som gjelder.

Bak oss ligger en lang vekstsesong. Helt siden februar har jeg hatt planter for mat i live, og passet og stellet og stullet med dem. Poteter, frukt, bær; ingenting gjør seg sjæl. Nå er alt i hus. Også er vi altså i mål med slakta.

Alt har vært kjempemorsomt å holde på med i år. Jeg rakk ikke engang å bli forsynt i år, før det plutselig var slutt. Likevel kjenner jeg på at kroppen trenger mer hvile nå. Dagene er kortere, og det er ikke meninga at tempoet skal være det samme som i juni.

Nå vil jeg kose meg med førjulstiden og alt det som hører til av juleforberedelser. Hvile betyr ikke det samme som å ligge på latsiden, men å holde ett tempo som holder helt til jul og som ikke er høyere enn at det fortsatt er krefter å ta av når siste julegave er åpnet på julekvelden. Det har det ikke alltid vært, så energiøkonomiseringen er ikke annet enn å lære av egne erfaringer.

I mål med slakta

Også er det klart at livet skjer likevel. Vi kom ikke lenger enn til i dag, for eksempel, før det som kan skje på denne årstiden skjedde: Sykt barn. Sånt skal det også være rom for i tiden framover.

Sjuklingen var heldigvis «bare» veldig forkjøla, så jeg fikk god hjelp til helgevasken her. Ingen kan vaske dørhåndtak som veslebror! Hva skulle mamma gjort uten slik en flink, liten gutt?

Nå som vi er i mål med slakta fikk kjøkkenet en ekstra grundig vask. Nå er vi ferdig med blod, kjøttslintrer og fett. Du og du så deilig å dette seg i sofaen etter middag og å kunne bli der.

Og jeg skal innrømme at tanken smøg seg innpå der jeg satt i tussmørket og nøt kaffen min, at det skal jammen bli trivelig når adventsstjernene skinner i vinduet. Når det dufter av kongerøkelse og det kanskje er litt snø i lufta ute.

Det er mye fint i vente framover, og det gledes. For nå nøyde jeg meg med litt frisk ener i vasene her, for sesongen for de gresskarene som har prydet rommene her, syns jeg liksom er litt forbi. Og så var det helg, da? Ha en god en!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg