Ikke etter planen

Det er ikke alltid at alt går etter planen. Årets Sankthansfeiring, for eksempel, eller planene jeg la for en dag med mamma og veslebonden.

Noe som ikke stemmer

Husbonden og jeg hadde akkurat satt oss ned for å se en film sammen søndag kveld da jeg kjente det. Det var noe som ikke stemte med TV-bildet. Jeg skulle sjekke en melding som kom inn på telefonen, men det gjorde meg uvel.

«Jeg tror jeg går og legger meg», sa jeg til husbonden. Klokka var så vidt passert ni. «Det er noe på gang her.» «Åh? Er det Ménière?» spurte han. «Jeg vet ikke riktig. Øret kjennes fint, men jeg er så svimmel.» Sa jeg. Fem minutter etter var det en umiskjennelig dott i øret. Fint. Dette var jo ikke etter planen.

Jeg hadde åndsnærværelse nok til å ta med meg en spybøtte ut, men ikke nok til å bli inne. «Lukker du inn hønene for kvelden? Jeg tror jeg har nok med å komme meg til hengekøya.»

Ménière er en sykdom i det indre øret som jeg også har skrevet om tidligere her på bloggen.
Les mer HER

Hjelp!

Jeg våkner. Registrerer at det er et slags mørke rundt meg. Ligger musestille i soveposen og forsøker å finne ut av hva som er opp og ned i verden. Jeg rekker ikke å finne ut av det før kvalmen får overtak og røsker tak i bøtta som står ved siden av hengekøya. Vanligvis kan jeg sove gjennom anfall, men denne gangen må kvalmen ha vekket meg.

Jeg blir hengende halvt ut av hengekøya. Hvor lenge aner jeg ikke, men brekningene tar ikke slutt. Jeg begynner å bli redd, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Antakelig er det fordi jeg er så totalt hjelpeløs. Det vil ikke gjøre noen forskjell for anfallet uansett hvor jeg er, men med ett ville det føles tryggere å være i hus. Der husbonden er.

Jeg får tak i telefonen. Spyr igjen. Finner nummeret til husbonden. Spyr. Ringer. «Hjelp!» Det er alt jeg får sagt. Verden er i ubehagelig bevegelse. Er øynene lukket er det ille, åpner jeg dem er det verre. Og jeg spyr.

Ikke etter planen

På et vis jeg ikke vet, får husbonden meg trygt inn på sofaen. Trappa opp til soverommet kan vi bare glemme. Jeg sover som regel på sofaen når jeg har anfall; den er i samme etasje som doen. Nøden kan melde seg selv i anfall.

Til langt ut på morraskvisten ligger jeg i det som nok har vært mitt verste Ménière-anfall noensinne. Det er nemlig ikke alle som er like ille, men dette var helt grusomt. Jeg graderer dem grovt slik:

• Anfall uten brekninger
• Anfall hvor jeg spyr ved bevegelse
• Anfall hvor jeg spyr uansett

Dette var av den siste typen, og på ingen måte etter planen natt til Sankthans. Vi hadde jo planlagt hyggelige familieaktiviteter på ettermiddagen. Og så blir det heftige anfallet avløst av et nytt ett i nitida. Det sovnet jeg bare fra. Familien måtte klare seg selv.

Planer med forbehold

Jeg ble liggende hele gårsdagen. På vei til seng kom en ny runde med oppkast. Enten var ikke kroppen tilstrekkelig kalibrert etter anfallet, eller også var den helt utslitt. Det avgjorde uansett saken, og jeg tok min første, frivillige natt innendørs siden mars.

Da jeg våknet i dag tidlig var jeg like sjaber. Først utover ettermiddagen begynte jeg å likne et menneske igjen. Nok en dag som ikke ble etter planen. Veslebonden og jeg, som hadde planlagt å dra på tur i dag. I stedet lå jeg på sofaen og slumret, mens han heldigvis hadde venner hjemme som enda ikke var reist på ferie.

Akkurat nå har jeg ikke hatt krefter til å reflektere videre over det, men jeg blir frustrert. Kanskje aller mest over uforutsigbarheten ved å leve med en sykdom som Ménière. Alle planer jeg legger er med et forbehold som ikke jeg setter. Som et lyn fra klar himmel treffer sykdommen, og da er jeg totalt overgitt i herr Ménières hender fram til anfallet er over.

Sist det skjedde var da veslebror gikk livets siste Lucia i barnehagen.
Les mer HER

Velger åpenhet

Så kan du jo lure på hvorfor jeg skriver om det som jeg gjør her på Hverdagen på Fjellborg. På en sjølbergerblogg. Jeg gjør det fordi det er en del av hverdagen. Fordi at det å være kronisk syk påvirker hvem jeg er som sjølberger.

Ikke minst velger jeg åpenhet fordi jeg har en usynlig sykdom. Det kan se ut til at jeg klarer alt, men så er hverdagen også mye av dette, hvor det slettes ikke går etter planen. Når jeg blir sengeliggende, ute av stand til å bidra med noe som helst og familien må skape minner uten meg. Det gjør vondt.

«Jeg vil ikke stå på en pidestall og gi deg en følelse av at vår hverdag er uoppnåelig. At tanken om at det livet vi lever, bare er for de spesielt utvalgte. Heldige.«
Les mer om hvorfor jeg deler HER

Det er ikke bare selve anfallet heller. Ofte er jeg slapp og uvel en stund i forveien også, uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor før i etterkant. Jeg har også etterdønninger i bakkant av anfall. Jo sterkere anfall, jo lengre restitusjon.

Ikke alltid etter planen

Og sånn er det for flere. Enten det er Ménière eller noe annet, for noe har vi alle mann. Kanskje er det ikke alltid sykdom, men noe tar hverdagen for de fleste av oss fra tid til annen. Det kalles livet, og går ikke alltid etter planen.

Det syns jeg er viktig å få fram innimellom storvokste tomater, sjølfôret juleribbe, turer på elva og egendyrket potet.

Vi har alle vårt, og det er helt greit om ikke alt alltid går etter planen. Noe kan vi selvsagt gjøre for å forebygge en del saker og ting, men på langt nær alt. Og da er det igjen at det kommer inn i bildet det jeg så ofte snakker om: Det skal funke!

Hvordan få til dét kan vi snakke mer om en annen dag, for nå har jeg brukt opp kreftene mine for en stund – og antakelig lesetålmodigheten din også. Men, da har jeg i det minste servert en hverdagsbetraktning i dag. En dønn ærlig en. Til hjelp for noen, til trøst for andre og kanskje til irritasjon for andre, men det får stå sin prøve.

Jeg satser på en bedre dag på Fjellborg i morra.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg