Kaster jeg bort livet?

Kaster jeg bort livet? Det spørsmålet stilte jeg meg selv i formiddag, da jeg stod med hodet i vaskebøtta. Svaret vil kan hende overraske.

Alle disse dagene …

… ikke visste jeg at de var selve livet.

Det er fredag og fredag er vaskedag her på Fjellborg. Da fyller jeg vaskebøtta og arbeider meg gjennom huset, rom for rom. Ja, eller bruksrom for bruksrom, får jeg kanskje heller si. Det er (heldigvis) ikke nødvendig å ta alle rommene hver uke.

Det er ikke så veldig morsomt mens jeg holder på, men tanken på hvor deilig det er å møte helga med et rent hus er motviasjon god nok for meg. Skjønt, i formiddag lurte jeg likevel: Kaster jeg bort livet mitt? På å tørke støv, vaske, og skure golv?

Ingen ligger vel på sitt dødsleie og skulle ønske de hadde gjort mer av det i alle fall. Men er det likevel totalt unødvendig og bortkastet tid?

Hus trenger folk

Altså; et rent og ryddig hjem kan jo absolutt henges på knaggen merket trivsel i hverdagen. Det kan vel alle enes om. Men, trivelig er det jo mye annet som er også.

Jeg ble stående med vaskekluten i hånda og stirre ut av vinduet. Kaster jeg bort livet mitt nå? Tenk så deilig å være der ute. Ta en tur på skøyter, for eksempel. Jeg dro over vinduskarmen. Det hadde rukket å samle seg opp en hel del støv og bøss siden sist jeg gikk over med en våt klut.

Tankene vandret videre. For på den annen side; hus trenger jo folk. Og ikke bare for at de skal være mindre ensomme, men for at de i det hele tatt skal bestå. Blir et hus forlatt, tar det ikke lange tiden før forfallet begynner. Og det forfallet, det kan jo begynne selv med folk i hus, det, om de bare ikke har omsorg for huset.

Jeg vridde opp kluten på nytt og fikk med ett litt mer fart over vaskinga.

Kaster jeg bort livet?

Jeg stilte meg selv spørsmålet på nytt, og nå var jeg ikke lenger i tvil. Det er klart jeg ikke kaster bort livet bare ved å ta vare på det jeg har av jordisk gods. Snarere tvert i mot!

Har du hørt om den sytråden en hel del av min sjølbergingsfilosofi hviler på?
Du kan lese om den HER

Om dette var en fredagsvaskers arme trøst i en kjedelig stund, kan selvsagt diskuteres. I alle fall hvor gullende rent et hus til en hver tid skal være for at det skal kunne sies ivaretatt. Men, jeg følte jeg likevel traff en kjerne av sannhet i trøsten.

For: Det som ikke tas vare på, blir ødelagt. Det som blir ødelagt, må erstattes. Og – det som må erstattes, tærer på jordas ressurser. Så brutalt enkelt er det jo.

Nå er kanskje ikke vinduskarmene mine det kritiske punkt, men kalk og sopp som får fotveste i et våtrom, for eksempel? Eller en (hvit) genser som får et ublidt møte med en halvtom ketchupflaske, uten at strakstiltak i gangsettes? Ja, eller en bil som aldri får vasket veisaltet av lakken!

Å ta vare på er ikke å kaste bort livet

Eksemplene er mange på ting og tang som nyter godt av vår omsorg. Rett skal være rett; det er bare ting. Like fullt er det ting som på den ene eller andre måten har kostet jorda ressurser. Satt avtrykk.

Med den vissheten kan jeg vanskelig tenke at jeg kaster bort livet mitt, bare fordi jeg tar vare på de tingene jeg har påtatt meg ansvaret for. Til syvende og sist er det faktisk det jeg har gjort når jeg har kjøpt et hus, en bil, en ny bukse eller et nytt middagsservise. Jeg har påtatt meg et ansvar.

Der har vi kanskje en hel del å lære av tidligere generasjoner. Av de som levde med knappere ressurser enn oss. Både hva penger, ting og mat angikk. De tok vare på det de hadde.

Hva ville oldemor ha gjort? Det er spørsmål jeg ofte stiller meg, selv ti år etter at hun døde.
Les mer HER

Jeg kan ikke huske at oldemor, som døde i sitt 98. år, syntes hun hadde kastet bort livet. Aldri har jeg kjent et menneske som har tatt bedre vare på tingene sine en henne. Snarere tror jeg at hun følte at livet hadde vært rikt, i de årene hun fikk. Det handler vel kanskje mer om hva man vektlegger: Alt slitet med å ta vare på tingene sine, eller gleden over å ivareta? Ja, kanskje skulle vi faktisk bare se det som en like naturlig del av livet som å tjene penger til det daglige brød.

Plass til begge deler

Omsider kunne jeg slå vannet ut av vaskebøtta for siste gang. Golvteppene luktet friskt av kaldt vær da jeg hadde ristet dem og la dem på plass. Jeg løftet stolene ned fra kjøkkenbordet og satte veddunken pent på plass ved siden av ovnen igjen.

Til sist fant jeg en lapp og skrev en beskjed til ungene som enda ikke var hjemme fra skolen: «Jeg er hjemme i løpet av en halvtime. Begynn på rommene deres.» Så tok jeg med meg skøytene mine og gikk ned til elva.

Et liv har plass til både-og. Både plikt og glede. Vi kaster ikke bort livet fordi vi bruker noe av det og gjør vår plikt. Det betyr ikke at det alltid er moro. Heller ikke at det ikke finnes grader av nødvendighet; du må ikke støvsuge hver eneste dag for å kunne si at du tar vare på hjemmet ditt. Det er mye vi ikke må, men det er kan hende mye vi bør. For å ta vare på – til syvende og sist ikke tingene våre – men den jorda vi er gitt å forvalte og ta vare på. For oss selv, for våre barn og deres barn og alle som kommer etter. Det er ikke å kaste bort livet.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg