Eksponeringsterapi

Jeg har én ting jeg er så redd for at det hemmer meg i hverdagen. I går hadde jeg en spontan time med eksponeringsterapi. Gav det resultater?

Kveldstur

I går kveld tok naboen og jeg på oss på bena og gikk tur. Foranledningen for den lille, særs spontane, kveldsturen er egentlig for pinlig til å gå i dybden på her, men vi kom oss nå ut. Med kveldssol i ansiktet og mye på hjertet, la vi i vei. Den opprinnelige planen var egentlig å følge veien både fram og tilbake, men så tok det ene det andre.

De har nemlig hogd en del i skauen vår i det siste. Det har vært med en viss bekymring jeg har sett hogstmaskinene fra veien; hvor mye av «mine» steder vil raseres? Jeg har imidlertid ikke turt å se etter. Ikke for at jeg var så redd for hva jeg ville få se, men for at jeg går ikke i skauen om sommeren. Kort og godt. Jeg er nemlig så livredd for orm, at det er anstrengende nok å gå langs veien på denne årstiden, av frykt for å møte på de benløse krypa.

Men, i går tok naboen – som er velkjent med min abnorme frykt for orm – meg med. Etter godkjenning fra meg, selvsagt, for jeg innser jo selv at dette ikke er holdbart i lengden. Jeg trenger eksponeringsterapi.

To unntak

Det er ikke mange ting jeg kommer på at jeg er redd for. Joda, Hufsa er skummel. Det er heller ikke sånn at jeg er spesielt begeistret for edderkopper, men jeg mister ikke lenger nattesøvnen om jeg så en på soverommet forrige uke. Fortsatt kan jeg be noen andre om å få edderkoppen fjernet om den plutselig åpenbarer seg, men er jeg alene hjemme, er det edderkoppen som må flytte ut (les: dø) – ikke jeg.

Men, der andre i familien ikke fikser høyder, klatrer jeg opp stiger og kassestabler uten engang å få utslag på pulsen. Løper en mus forbi på tunet tar jeg ikke rare notisen av det, og enda jeg er så allergisk at jeg har epipennen i lomma, går jeg likevel i bigården med den største ro.

Likevel finnes det to ting her i livet jeg er så redd for at jeg gjør alt jeg kan for å unngå det. Det er flymaskiner og orm. Akkurat flymaskinene er som regel en smal sak å unngå i hverdagen. Da er det faktisk verre med orm, når man bor midt på landet og er omgitt av skau, åker og eng på alle kanter.

Eksponeringsterapi

Jeg har lenge tenkt at jeg må oppsøke hjelp for denne ormefobien, men hvor skal man liksom starte? Og hvordan kan jeg egentlig hjelpes? Jeg vet jo at ormen ikke er farlig. Jeg vet hvordan jeg skal oppføre meg (eller ikke) om jeg først møter den. Ikke minst hvor det er størst og minst sannsynlighet for å treffe på orm. Jeg vet at eksponeringsterapi er tingen.

Så, da muligheten i går bød seg, tok jeg en «terapitime». Naboen var snill og grei, gikk foran og holdt stien ren. Ikke kimset hun av det totalt irrasjonelle ved redselen min heller. Dét er til stor hjelp, nemlig, at den jeg er i skauen sammen med tar meg på alvor når jeg nesten syns det er vanskelig selv. Jeg vet jo bedre.

Helt til Stenkirken kom vi. Jeg var så stolt!

Særlig da jeg til og med turte å stoppe tre ganger å plukke en liten neve blåbær. Å stå stille såpass lenge, og ikke å fokusere på omgivelsene, er nemlig utrolig krevende. Tenk om det kommer en rakker og biter seg fast bak i leggen på meg fordi jeg ikke fulgte med og stod klar til sprang!

Mer eksponeringsterapi?

Helt ned til veien og hjem igjen kom vi oss også. For naboen var det en vanlig, kort tur. For meg ville det også vært en kort tur – i oktober. I går var det en bragd.

Jeg har ikke vært i skauen på sommerstid siden 2023! Da var den samme naboen og jeg brannvakter etter en skaubrann, og det fungerte også fint som eksponeringsterapi. Så tok jeg én tur alene, møtte en orm på stien, og siden har jeg ikke vært i skauen sommerstid.

Det var også da vi opplevde en natt helt utenom det vanlige.
Les om den HER

Det er egentlig forferdelig synd, for jeg vil gjerne være i skauen nå også. Plukke blåbær, ikke minst, og dem var det mange av nå! Skauen er jo ikke bare et sted for rekreasjon, men også en viktig plass for matauk. Ikke hadde hogstmaskinene ramponert den fullstendig heller, så nå er det bare meg det står på.

Naboen er heldigvis både snill og tålmodig. Hun har lovet å ta meg med flere turer i skauen den nærmeste tiden. Et viktig poeng med eksponeringsterapi er jo at det skjer jevnlig og ofte. Hvert tredje år er i beste fall jevnlig, men veldig lite effektfullt. Og, jeg kan saktens trenge denne eksponeringsterapien og mestringsfølelsen her nede på bakken. I august må jeg nemlig ut å fly – for første gang på over fjorten år – og da kan det jo saktens komme godt med om jeg har fått litt selvtillit fra andre områder i livet å ha med i bagasjen.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg