Det enkle livet på landet?

Å skulle beskrive hverdagslivet på landet og hvorfor vi har valgt det i et lite blogginnlegg, er nesten umulig, men jeg har lyst til å gjøre et forsøk. Mange drømmer om det enkle livet på landet, men er det egentlig så enkelt? Du ser bildene; hønene som flokker seg rundt en når man kommer ruslende med fôrbøtta, raka som står lent opp mot et billedskjønt epletre ved siden av en fargerik haug med løv, et nybakt brød som ligger til avkjøling under et linklede. Det ser jo så idyllisk ut!

Da vi for drøyt tre år siden overtok barndomshjemmet mitt her på Fjellborg, var vi klare. Det hadde ligget i planene hele tiden å flytte hjem, men vi var også lei det gjennomsiktige livet i et boligfelt, weekendturer og korte ettermiddager. Vi lengtet også til det «enkle» livet på landet, og hadde mange tanker om hvordan vi ville leve det livet.

I dag lever vi langt på vei det livet vi drømte om, men det er slettes ikke et «enklere» liv. Det tar lenger tid å lage saften selv enn å kjøpe den i butikken. Synes det på de idylliske bildene man drømmer seg bort til? Det kan lukte ganske stramt i hønsehuset når man kommer med fôrbøtta. Synes det? Ingenting gjør seg selv, og det er lett å glemme midt i all «bonderomantikken».

Vi visste hva vi gikk til. Om enn i en annen generasjon – jeg var minstemann og uten særlig ansvar – var det barndommen min. Arbeidet overrasket oss ikke. Ei heller skremte det oss. Vi visste at vi ved å velge denne livsveien, også måtte legge ned en innsats. Saften lager seg ikke selv, og grisene produserer ikke bare juleribbe. For å kunne høste, må man så. Det er lange dager, streng disiplin og tidvis kjipe prioriteringer.

Bare det å komme fra for en kort ferietur, er et logistikkprosjekt for viderekommende dersom det i det hele tatt lar seg gjøre, og å dra seg ut av godstolen en fredagskveld for å gå kveldsrunden ute er ikke alltid like fristende. Men, disse tingene visste vi om. Likevel valgte vi det, for vi visste også om gleden ved å kunne sette seg til bords for å spise hjemmelaget mat – i ordets rette forstand. Vi visste om de gode følelsene når vi prøvde på noe nytt og fikk det til. Vi visste om gledene ved å jobbe tett på og med naturen. Vi visste om gledene ved å skape, ivareta og forvalte.

Avgjørende var det kanskje likevel at vi visste om de gode barndomsminnene vi ved å velge denne livsstilen, kunne gi barna våre. Ved å gjøre ettermiddagene lengre og tempoet roligere, kunne vi la de få delta. La dem få oppleve mestring, bygge oppunder selvtilliten og gi dem kunnskap på en helt annen måte. De deltar på egne premisser, men vi opplever oftere at de vil delta i de daglige gjøremålene enn ikke å bli med i det som skjer her.

Mestring opplever vi forresten selv også, og kunnskap er en gave vi daglig tilegner oss. Det er ikke slik at selv om vi visste hva vi gikk til, så kunne vi alt. Vi lærer stadig. Prøver. Feiler. Fikser. Det krever tid, tålmodighet, styrke, svette, humor og vilje å omfavne livet på landet med begge armer og å utnytte mulighetene, men det gir så mye tilbake – bokstavelig talt. Kanskje er det også dette som er det enkle med livet på landet, for det var kanskje den ene tingen vi ikke helt hadde tatt høyde for i overgangen fra et «vanlig» liv til et «enkelt» et på landet; vi hadde ikke tenkt på effekten av gledene og hvor mange de var, bare fordi de ble enklere. I det kravene til hverdagen ble senket, ble gledene flere! Kanskje var det fordi vi ble gladere av mindre, men aller helst tror jeg det var fordi vi fikk tid til å se dem.

En kaffekopp i solveggen på kjellerlemmen. En cowboystrekk under bjerka i skaukanten. En blings på benken i hagen. Vi er alltid på «jobb», men vi har frihet til å styre dagen selv, og vi er nøye på å styre innom noen øyer av fred mellom gjøremålene. Det er ikke tvil om at vi innimellom blir slitne, krangler over filleting eller blir aldeles motløse av den haugen med ved som vi aldri rekker å gjøre noe med fordi det er alltid noe som haster mer, men på disse «øyene» kan vi kose oss over en hyggelig samtale, legge planer for de neste gjøremålene, eller bare nyte synet av fargerik skau som speiler seg i ei blikkstille evje på nedsiden av veien. For oss er det dette det handler om, livet. Om det er enkelt eller ikke, dette landsens livet, er kanskje ikke så viktig, så lenge det er fylt med glede. Så er det da kanskje også det som er målet; ikke å bli ferdig, for det blir man liksom aldri når man jobber med årstidene, men om dagene er fylt av ekte glede… Er de det, tror jeg ikke det spiller noen rolle hvor eller hvordan man lever, være seg i et rekkehus i forstaden eller i en enebolig på landet med høner på tunet. Til syvende og sist må alle finne det som passer for dem – dette passet oss. Kanskje er det enkle ikke vanskeligere enn det…

Tidligere innlegg fra uka med spesielt fokus på livsstil og sjølberging finner du her:
Barndommens farger

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?