Bursdag

Et år er et år

Et år er et år, men det skjer ikke nødvendigvis den store utviklingen likevel. På den ene siden godt, men på den annen? Alderspanikkens vugge?

Et år er et år

Jeg har bursdag i dag. Jeg blir 37 år. Der var det sagt. 37 år. Stemmen er min, og ordene også. Likevel høres det ut som om jeg prater om noen andre. Jeg? 37 år? Kan’te stemme.

Et år er et år og bursdagen feires med kaffeslaberas. Kake og kaffe.

Men, det sier vel alle om seg selv? Bare den siste uka har jeg hørt to andre si det samme. På god vei inn i sitt syvende tiår bedyret en bekjent at denne fortsatt bare var 25 i hodet og i alle fall ikke mer enn 45 i kroppen. Jeg kan være tilbøyelig til å tro at vedkommende har helt rett. Og at vi antakelig er omtrent like gamle.

Men, har jeg kommet til, et år er et år. Det legger seg til en, enten man føler det eller ei. Ser jeg på veslebror fire år og veslebror fem år, så har det vært en enorm utvikling. Du verden så stor gutt han har blitt, bare på et år. Ser jeg på meg selv har det ikke skjedd fullt så mye. Om noe i det hele tatt?

Kanskje ikke så rart, forresten. Ett år av fem utgjør 20 %. Ett år av 37? 2,70 %. En betraktelig mindre del av livet der, altså, selv om et år er et år.

Bursdagsintervjuet

Mangel på utvikling ble jeg egentlig først klar over da jeg skulle skrive det du leser nå. Med en tanke om å kopiere bursdagsintervjuet fra i fjor, for å se hva som hadde endret seg, satte jeg meg til tastaturet.

Fjorårets intervju kan du lese HER, og årets kommer i det følgende. Så kan du jo selv avgjøre. Svarene ble forbausende like.

Et år er et år og bursdagen feires med kaffeslaberas. Kake og kaffe.

Hvor gammel blir du i dag?
37.

Hva er din favorittfarge?
Veslebror spør meg om dette hver dag for tida. Blå? Grønn? Blå. Eller? Grønn? Bah!

Hvilket er ditt yndlingsplagg?
Turbuksa.

Hva liker du å se på TV?
Jeg foretrekker radio og bøker over TV selv om lørdagskveldene foran TV-apparatet sammen med familien fortsatt er veldig hyggelig. Likevel svarer jeg Fantorangen og Barne-TV fordi jeg innser at denne stille kosestunden på ettermiddagen/tidlig kveld med ungene snart er forbi. Jeg nyter hver stund!

Hva er yndlingsboka di?
Fortsatt står Evi Bøgenæs’ Fest på en hverdag og Vi skal aldri glemme øverst, men jeg har tatt meg i å bli veldig glad i karakterene i bokserien Fire Søsken av Willy Ustad de siste ukene.

Hva er det beste du vet å gjøre?
Det jeg selv vil. Ikke det som kroppen bestemmer at jeg orker.

Favorittmat?
Flesk og duppe, selv om det sparket meg utfor stupet i januar. Jepp. Flesk og duppe stod på menyen den dagen jeg fikk mitt første, store gallestenanfall.

Favorittsang?
Altså … Norge i rødt, hvitt og blått med Jens Book-Jenssen toppet spillelistene på Spotify i fjor. Det går akkurat tre ganger fem vers mellom barnehagen og hjem. Men favoritt?

Et år er et år og bursdagen feires med kaffeslaberas. Kake og kaffe.

Også var det de vanskeligere spørsmålene:

Hva er du flink til?
Tror fortsatt jeg går for tilpasningsdyktig, altså.

Hvis du fikk en million, hva ville du brukt den til?
Siden jeg ikke har fått en million siden i fjor, vil jeg fortsatt svare lønn til en Lina og en Alfred.

Hva gjør deg glad?
Barnearmer rundt halsen og en god klem, kokkaffe i koppen, tid til å lese, jord på hendene, fuglesang. At jeg bor i et land med fred.

Hva gjør deg trist?
Samfunnet. Kan hende et alderstegn, men jeg syns at så mye synes å ha vært bedre før. Jeg ser med gru på hvordan vi skal kunne møte utfordringene et utrygt Europa kan gi oss om ikke vi snart tar tak – på alle plan.

Hvem ser du opp til?
Bestemor. For akkurat de samme tingene jeg svarte på det samme spørsmålet i fjor.

Hva vil du bli når du blir stor?
Drømmen om forfatter lever videre. Men, så var det det med tiden, da. Og hva skal jeg skrive? Rettere sagt: Hvor skal jeg begynne? Jeg har tusen ideer jeg ser for meg mellom to permer.

Hva håper du å ha oppnådd før du blir 38?
Se spørsmålet over? Neida, men når jeg ser tilbake på det tilsvarende spørsmålet for et år siden, så ser jeg at lite har skjedd. Et år er et år, si. Selvinnsikten var det imidlertid ingenting i veien med. Men kanskje jeg skulle våge meg å håpe at jeg kan bidra til at flere har sett at sjølberging er mulig, selv uten gård, takket være Hverdagen på Fjellborg?

Livets mysterium

Etter å ha tenkt fem minutter over saken har jeg kommet til at jeg kan se mangelen på utvikling på én av to måter. Enten kan jeg se det som alderspanikkens vugge; at nå har jeg stagnert. Et år er et år, og jeg har ikke brukt året på noe som har bragt meg framover. Jeg har ikke forandre meg, og nå er løpet kjørt. Spenningen tilhører ungdommen og den er ikke min.

Eller … så kan jeg tenke at det ikke er et utrykk for mangel på utvikling og i stedet kalle det stabilitet. At nå befinner jeg meg på riktig hylle her i livet. Jeg har funnet meg sjæl og kan være fornøyd med det. Jeg vet hvem jeg er og står for det. Forresten, så er kanskje tilfreds et bedre ord?

Eller også så befinner jeg meg et sted midt i mellom. Temmelig tilfreds, men med en anelse alderspanikk. Et år er et år og et år blir fort til mange! Svisj, svosj. Tid er en forunderlig ting. Det er en evighet siden jul, men det er da vitterlig ikke lenge siden jeg var 14 og at Can’t fight the moonlight ljomet over eteren. Der snakker vi livets mysterium, der!

Et år er et år

Men, når alt kommer til alt, 36 eller 37; jeg er takknemlig for at jeg fikk enda et år, jeg. Én runde til med vår, sommer, høst og vinter. Et år er et år, men intet år er det andre likt selv om rytmen er den samme.

Muffins

Det jeg kanskje er enda mer takknemlig for, er at jeg fortsatt er nysgjerrig. Nysgjerrig på hver dag, ikke minst. Enda betyr det kanskje ikke så mye, men jeg er livredd for å miste nysgjerrigheten. Erfaring er vel og bra, men uten nysgjerrighet blir det kjedelig. Ingen flere erfaringer heller, for den del.

Så, da er det vel greit å ha bursdag, da? For alternativet? Nei, takk. Ikke enda! Det var bare galleblæra, det, som ikke fikk være med på den videre ferden. Resten av meg er klar – som et egg! Et år er et år, og jeg tar gjerne 70 til, jeg, takk.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

One Comment

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics