• Hverdagsbetraktninger

    Hengekøyeliv – et skogens Narnia

    Hengekøyeliv. Det er noe for seg selv. Et helt annet liv. Eller er det egentlig det? Handler det ikke kanskje mer om at man har mulighet til å være i livet? I natt skjer det Tannkremen skummer over når tennene vises i smilet jeg møter i speilet framfor meg. Enda det bare møter meg selv, klarer jeg ikke å holde igjen smilet. I natt skal det skje igjen. Jeg skal få oppleve det nærmeste jeg kan komme magi. Sandalene mine står parkert i en haug av andre sandaler og sko på golvet i gangen. Satt der med en tanke om at jeg sikkert skal ut igjen. Jeg børster av sanden…

  • Livstanker

    Kakebordet

    Det var ikke egentlig noe spesielt ved kakene. På kakebordet stod det kaker som gjerne står på kakebordet med jevne mellomrom her hjemme også: Ostekake, sjokoladekake, napoleonskake, kanelknuter … Skjønt én åpenbar forskjell var det, og det var at jeg ikke hadde bakt dem selv. Nupereller og et livsønske Likevel, det var noe mer. Det var den følelsen jeg ble fylt med da jeg trådte inn i den gamle bygningen på Borgarsyssel museum på søndagens Smaalensmarken. Innredningsmessig følte jeg meg helt hjemme mellom de spartanske panelveggene og skråstilte kjøkkenskapene. På bordene lå det broderte duker, du vet sånne med fargerike blomster med litt store sting og nupereller rundt. På et…

  • Kaffitår

    Pusterommene du trenger for å jobbe smart

    Er pusterommene i hverdagen bare dødtid? Eller er det noe vi aktivt bør prioritere for rett og slett å få det bedre? Løper vi lengre om vi bare løper raskt nok? Hvor har pusterommene blitt av? Forrige uke skrev jeg litt om #landligidyll. Det er ikke bare ferske rundstykker og kaffe i solveggen, men også mye og uendelig arbeide. Gjøremålslista tar liksom aldri slutt, og da jeg i går ettermiddag satt og noterte ned hva som burde prioriteres denne uka, slo en erkjennelse ned i meg. Hvor har det blitt av pusterommene? Skal bare. Må bare. Skulle ha og burde det. Du kjenner deg kanskje igjen? Det er ikke til…

  • Livstanker

    Lyden av livet

    Regn, deilig og vått I rommet et det mørkt. En skulle kanskje tro at mørket fordrer stillhet, men det er ikke stille. Jeg hører regnet utenfor. Vanndråpene. De slår mot det de møter: Elva, veien, bladene på trærne, taket. Regnet alene er stille, men det har åpenbart et markeringsbehov i møte med alt det andre. Det som vi liker bedre på sommeren. Likevel krever regnet at vi føler det. Hører dets fall mot jorden. Det er litt sorgtungt. I en slags evig d-molls klang. Det er lyden av livet. Utpå morgenkvisten siver dagslyset inn gjennom det åpne vinduet. Det ledsages av en ivrig samtale som går over hodet på meg. …

  • Hverdagsbetraktninger

    #livetpålandet – bare idyll?

    #livetpålandet – hva er det egentlig? Er det lekkert danderte blomsterbuketter på ryddige kjøkkenbenker? Hvitvask på ei tørkesnor? Flekkfrie gummistøvler på ei nyskurt trapp? Nystekte boller med melisdryss? Eller er det hønsemøkk i gangen fordi «noen» ikke tok reglene om ditt og mitt så alvorlig? Seige kjøkkengolv fordi seksti kilo bringebær skal bli til et års forbruk av saft og syltetøy? Gummistøvler, fulle av grisemøkk, på ei ikke akkurat nyvasket trapp?Hva er idyll? #livetpålandet – så idyllisk! Jeg har skrevet om det tidligere også, det enkle livet på landet. Er det så enkelt? I den forstand at man klarer seg med mindre, kanskje – om man kan, men enkelt som…

  • Hverdagsbetraktninger

    Sånne kvelder

    Jeg ble nesten slått i bakken. Den duften! Jeg ble stående en liten stund der i veikanten og bare lukte. Syriner! Vanligvis pleier jeg å la arbeidsdagene her på Fjellborg slutte senest klokka åtte. Det er min magiske grense for å ha nok å gå på til dagen etter også, men akkurat senne kvelden var klokka blitt nesten halv ni før jeg var på vei inn for å skifte. Jeg hadde vært en tur i postkassa da jeg ble stående og nyte duften av syrin. Og der, i en liten stund, liksom slo det innover meg … Etter en allsidig dag Det er noe eget med kveldsrunden. Det har det…

  • Hverdagsbetraktninger,  Livstanker

    Hverdagen – hva er det?

    Selv om hverdagen på Fjellborg ikke har vært så godt dokumentert i ord på en stund, så har den likevel gått sin gang. Skjønt, hva som er hverdag har det nok vært grunn til å spørre seg om noen ganger. Akkurat i det du tror du har fått taket på noe som kan likne rytme og rutine, så oppstår det situasjoner som røsker deg ut av det. Akutt leukemi? Mest nærliggende i tid, når det nå først er så mye å ta igjen om alt skal fortelles, er et par måneder i våres da veslebror på tre var fryktelig syk. Ungen hadde gradvis blitt mer og mer nærhetssøkende. Vi hadde…

  • Hverdagsbetraktninger

    Hverdagen står ikke stille

    Hverdagen står ikke stille! Om enn aldri så rutinepreget; stille står den ikke. Likevel kan det se ut til at Hverdagen på Fjellborg har gjort nettopp det. Stått stille, altså.  Fokus Er du en av dem som har besøkt Hverdagen på Fjellborg de siste 10-12 månedene, og bare har ramlet innom denne nettsiden i søket etter en oppskrift, kan du fort ha blitt forledet til å tro det. Men, hverdagen står ikke stille på Fjellborg heller. Det er bare akkurat her, på nettsiden, at det har vært stille. Har du navigert deg litt rundt, har du kanskje sett at Hverdagen på Fjellborg har en Facebook-side også? Da har du kanskje…

  • Livstanker,  Sommer på Fjellborg

    Siste sommerdag

    Siste sommerdag. Allerede. Hvordan gikk dette til? Det gikk jo så fort! Siste sommerdag – virkelig? Jeg syns ikke det er lenge siden den forsommerdagen i mai, da jeg gikk barfot i en blomstereng. Da jeg drømte om sommeren, elvebad og grillpølser. Jeg skulle bruke sommeren til å telle blåmerker, men jeg kom ikke langt nok. Sommeren skulle jo vare evig! Shorts og bare ben hver eneste dag. Skrubbsår, myggstikk og blåmerker, men ikke mange nok. Sommeren var for kort. Siste sommerdag? I drivhuset har ryddejobben allerede begynt. Gleden over nye skudd er forbi. De sterkvokste plantene er i ferd med å høstes for sine siste gaver. Jeg takker for følget og…

  • Livstanker

    Historien om hvorfor husmora ble husmor

    For fem år siden i dag, stod jeg forventningsfull bak en disk. Bak meg hadde jeg boller og brød og verdens største heiagjeng. Det jeg kanskje husker best fra hele dagen, var de siste fem minuttene før vi åpnet dørene for aller første gang: Alle de velduftende bakevarene lå pent og innbydende i disken. En glinsende kaffemaskin som snart skulle bli min beste venn. Et flott skilt hvor jeg med sirlige bokstaver hadde skrevet åpningstidene. Jeg stod på noen meters avstand og betraktet det hele. Kløp meg selv i armen. Om bare noen få minutter, skulle jeg ta i mot mine aller første kunder i mitt eget bakeriutsalg! En drøm…