Dagen i dag har vært en dag for mental sjølberging. Sjølberging er nemlig mer enn å fylle matboden. Man må også fylle minnebanken for å ha til mørke dager.

På et halvår kan mye skje. I dag er vi halvveis mellom julaften i fjor og julaften i år. Tenk på alt som kan hende på et halvår. Eller ikke.

Jeg overhørte en gang en samtale som gjorde meg oppriktig sint. Samtalen er stadig i mine tanker, og særlig nå, like før vi selv skal ha konfirmasjon. Jeg er fortsatt opprørt.

For 17 år siden i dag ble livet endret. Jeg var forberedt, men det er rart med det likevel. Ikke minst med hvordan detaljer prenter seg inn.

Det er vår og tiden for høy aktivitet for fugler så vel som folk. Da er det godt for alt vi er gitt som er blott til glede. Og - det er sjølberging i gleden også!

Kaster jeg bort livet? Det spørsmålet stilte jeg meg selv i formiddag, da jeg stod med hodet i vaskebøtta. Svaret vil kan hende overraske.

Vintertempo. Det er å lytte til den indre stemmen som sier at akkurat nå er det litt lite krefter. Det er å tilpasse seg for å holde ut, snarere enn å overanstrenge seg.

Jeg har bestemt meg: Årets nyttårsforsetter skal ikke være av den livsstilsendrende sorten. De skal være morsomme! Sånn stort sett, hvertfall.

Nyttårsforsettet mitt for 2025 var å finne tilbake til gamle, gode vaner. Fant jeg tilbake meg selv, slik målet var? Det er tid for evaluering.