-
Kakebordet
Det var ikke egentlig noe spesielt ved kakene. På kakebordet stod det kaker som gjerne står på kakebordet med jevne mellomrom her hjemme også: Ostekake, sjokoladekake, napoleonskake, kanelknuter … Skjønt én åpenbar forskjell var det, og det var at jeg ikke hadde bakt dem selv. Nupereller og et livsønske Likevel, det var noe mer. Det var den følelsen jeg ble fylt med da jeg trådte inn i den gamle bygningen på Borgarsyssel museum på søndagens Smaalensmarken. Innredningsmessig følte jeg meg helt hjemme mellom de spartanske panelveggene og skråstilte kjøkkenskapene. På bordene lå det broderte duker, du vet sånne med fargerike blomster med litt store sting og nupereller rundt. På et…
-
Lyden av livet
Regn, deilig og vått I rommet et det mørkt. En skulle kanskje tro at mørket fordrer stillhet, men det er ikke stille. Jeg hører regnet utenfor. Vanndråpene. De slår mot det de møter: Elva, veien, bladene på trærne, taket. Regnet alene er stille, men det har åpenbart et markeringsbehov i møte med alt det andre. Det som vi liker bedre på sommeren. Likevel krever regnet at vi føler det. Hører dets fall mot jorden. Det er litt sorgtungt. I en slags evig d-molls klang. Det er lyden av livet. Utpå morgenkvisten siver dagslyset inn gjennom det åpne vinduet. Det ledsages av en ivrig samtale som går over hodet på meg. …
-
Hverdagen – hva er det?
Selv om hverdagen på Fjellborg ikke har vært så godt dokumentert i ord på en stund, så har den likevel gått sin gang. Skjønt, hva som er hverdag har det nok vært grunn til å spørre seg om noen ganger. Akkurat i det du tror du har fått taket på noe som kan likne rytme og rutine, så oppstår det situasjoner som røsker deg ut av det. Akutt leukemi? Mest nærliggende i tid, når det nå først er så mye å ta igjen om alt skal fortelles, er et par måneder i våres da veslebror på tre var fryktelig syk. Ungen hadde gradvis blitt mer og mer nærhetssøkende. Vi hadde…
-
Siste sommerdag
Siste sommerdag. Allerede. Hvordan gikk dette til? Det gikk jo så fort! Siste sommerdag – virkelig? Jeg syns ikke det er lenge siden den forsommerdagen i mai, da jeg gikk barfot i en blomstereng. Da jeg drømte om sommeren, elvebad og grillpølser. Jeg skulle bruke sommeren til å telle blåmerker, men jeg kom ikke langt nok. Sommeren skulle jo vare evig! Shorts og bare ben hver eneste dag. Skrubbsår, myggstikk og blåmerker, men ikke mange nok. Sommeren var for kort. Siste sommerdag? I drivhuset har ryddejobben allerede begynt. Gleden over nye skudd er forbi. De sterkvokste plantene er i ferd med å høstes for sine siste gaver. Jeg takker for følget og…
-
Historien om hvorfor husmora ble husmor
For fem år siden i dag, stod jeg forventningsfull bak en disk. Bak meg hadde jeg boller og brød og verdens største heiagjeng. Det jeg kanskje husker best fra hele dagen, var de siste fem minuttene før vi åpnet dørene for aller første gang: Alle de velduftende bakevarene lå pent og innbydende i disken. En glinsende kaffemaskin som snart skulle bli min beste venn. Et flott skilt hvor jeg med sirlige bokstaver hadde skrevet åpningstidene. Jeg stod på noen meters avstand og betraktet det hele. Kløp meg selv i armen. Om bare noen få minutter, skulle jeg ta i mot mine aller første kunder i mitt eget bakeriutsalg! En drøm…
-
Host-tretti-host
Mamma er død, og det er greit. Men… innimellom skulle jeg gjerne likt og hatt henne her likevel. Nå for eksempel. Da skulle jeg spurt om hun var like lite klar på denne tida for host-tretti-host år siden, som det jeg er nå. Vi er allerede godt over halvveis i januar, og jeg vil bare at vi stopper her. Vi kan godt bevege oss inn i februar, men ikke for langt. Jeg lurer på om mamma tenkte det samme? Nå vet jeg jo at alternativet til å bli eldre, slettes ikke er et attraktivt alternativ. Det er bare det at jeg er ikke klar! Jeg er fortsatt ikke klar for…
-
Nyt tiden. Sa de.
Da barna, og kanskje særlig veslekæll, var nyfødte, bad alle oss om å nyte tiden. «Nyt tiden,» sa de, «den kommer aldri igjen,» sa de. Og – «den første tiden går så fort!» Vi nøt tiden, og om ikke hvert eneste minutt, så i hvert fall hver eneste dag. Likevel raste tiden avgårde. Det var liksom lite vi kunne gjøre med det, men fortsatt tar jeg meg stadig i å tenke på at tiden går fort. At jeg må nyte tiden mens barna ennå er små; en vakker dag er det plutselig forbi. Nå har vi lagt desember bak oss, og allerede er julemåneden litt på avstand selv om julepynten fortsatt er…
-
Ser du noe godt?
«Jeg tror at det finnes noe godt i alle mennesker.» Sier du. Finnes det ikke noe godt i deg, da? Er det ikke rart? At det skal være så vanskelig å se det gode i seg selv? I en tid der vi alle er så opptatt av å vise oss fra vår beste side, være seg interiørsiden, treningssiden (det motsatte av latsiden?), trutmunnsiden, eller matlagingssiden – slik vi vil at andre skal se oss fra utsiden. Men, så klarer vi ikke å se oss fra den siden selv. Jeg er velsignet med en stor og fin familie. Innimellom går enkelte av dem meg på nervene (og jeg er temmelig sikker…
-
Barndomsskålene
I helgen var jeg og rotet rundt i skjenken i stua igjen. Skåler til rørte jordbær og blåbær, og en til granskuddsirup, en bolle til gelé, og én til mors og fars potetgull på kvelden. Alltid når jeg står og stabler opp og stabler ned de gamle, fine skålene mine etter oldemor, lurer jeg på det samme: Hva vil barna mine huske fra sitt barndomshjem når de en gang blir store? Jeg husker at pappa en gang fortalte meg at teak var noe han aldri ønsket over terskelen i sitt hjem. Det hadde han fått nok av i barndommen. Jeg begynner å komme litt over skrekken for lutet furu, men jeg…
-
Det enkle livet på landet?
Å skulle beskrive hverdagslivet på landet og hvorfor vi har valgt det i et lite blogginnlegg, er nesten umulig, men jeg har lyst til å gjøre et forsøk. Mange drømmer om det enkle livet på landet, men er det egentlig så enkelt? Du ser bildene; hønene som flokker seg rundt en når man kommer ruslende med fôrbøtta, raka som står lent opp mot et billedskjønt epletre ved siden av en fargerik haug med løv, et nybakt brød som ligger til avkjøling under et linklede. Det ser jo så idyllisk ut! Da vi for drøyt tre år siden overtok barndomshjemmet mitt her på Fjellborg, var vi klare. Det hadde ligget i…