I dag har bunaden min bursdag. Den som mamma har brodert. Snart skal en ny bunad i bruk, og også den skal lages av hender som er glad i oss.

Jeg hadde en gang en kollega. Jeg vet ikke hvor kollegaen min er i dag, men refleksjonene han gav grobunn for, lever fortsatt i meg.

Når det blir for varmt, teller jeg mine sommergleder. De er tross alt mer å glede seg over enn varmen klarer å ta knekken på!

Hvem påvirker oss til å bli de menneskene vi er? Ta de valgene vi tar? Følge drømmen eller la være? I dag drøftes de dype spørsmål på Fjellborg.

Det har vært en uke med mange følelser. Mange vonde, men aller mest har det vært takknemlighet. Livet er godt, tross alt.

Vi lever i en verden som blir mer utrygg for hver dag som går. Skal vi male fanden på veggen eller trekke ned rullegardina og tro det passerer?

Jeg gjør meg alltid noen tanker før en bursdag. Særlig min egen, og særlig denne, som nå står for tur. Den er litt spesiell, men jeg har en strategi!

Har du tenkt på at det å lære noe nytt faktisk kan påvirke livet ditt i en positiv retning? Eller er du bare en passiv medpassasjer i eget liv?

Etter en krevende høst strever jeg med å finne tilbake til riktig rytme, tempo og turtall. Det meste er liksom altfor høyt til at det vil fungere i lengden. Hva gjør man da?

Tida flyr, sier vi til hverandre, men jeg syns faktisk ikke den gjør det, jeg. Er det noe vi bare sier helt til det blir en sannhet uten at det ligger mer enn tomme ord bak? Eller flyr den, faktisk?