Den kvelden jeg lot være å dra i snora lærte jeg mye om det å være pasient. Det var likevel først da jeg kom hjem igjen til Fjellborg at det gikk opp for meg hva jeg hadde lært. Les mer om mine tanker rundt det å være pasient og en nødvendig omdefinasjon av stolthet i dette innlegget. Min verden for ei uke Da jeg gikk til sengs hjemme på Fjellborg, mandag kveld, gikk det opp for meg hvor fort man egentlig blir vant med ting. Jeg lå på plassen min i dobbeltsenga og var egentlig litt redd! Tidligere på dagen hadde jeg blitt skrevet ut fra sykehuset etter å ha…

Å leve med Ménière er som å følge en vei uten kart. Det er uforutsigbart, og når anfallet er et faktum er du fullstendig satt ut av spill. Å leve med Ménière er rett og slett som å leve med et skjult handikapp. Les innlegget jeg har skrevet til deg som vil bli litt bedre kjent med denne nokså ukjente franskmannen jeg deler livet med. Jeg liker ikke sykdomsprat Jeg har på ingen måte for vane å snakke om sykdom. Verken her på bloggen, i sosiale medier eller i det private heller, for den saks skyld. Hver har sitt å stri med, og mine utfordringer i hverdagen blir ikke bedre…

Fange følelsen. Det er det jeg prøver på nå, når sommeren er på hell og det snart ikke er mer sommer å nyte. Men går det egentlig an? Å fange en følelse? Panikkmåneden Juli har glidd over i august, og vi er halvannen uke inn i hundedagene. Ja, eller røtmåneden om du vil. Sjølbergeren i meg kan absolutt stå inne for den betegnelsen, men filosofen i meg vil heller kalle det panikkmåneden. Juni. Det smaker av lysegrønne drømmer om en evighet av jordbær og bading og latter i sene kvelder. Juli. Det lukter av varm asfalt, slumring og gressklipper. August. Det liksom verken smaker eller lukter. Det minner mer om…

Begeistring er et ord som vi ikke lenger hører så ofte. Er det fordi vi så sjelden lar oss begeistre i vår travle tid? Kan og vet vi for mye, eller gjør jaget etter mye og mer det vanskelig å føle på tilstedeværelse? Til doktoren i Mariannelund med begeistring Jeg liker godt å høre på historiene om Emil i Lönneberga når jeg plukker bær. Det er noe ved dem som treffer meg på så mange plan. Én av favoritthistoriene mine er om den gangen Emil satte fast hodet i suppebollen og de måtte reise til doktoren i Mariannelund. Og det er grunnen til at de reiste til doktoren som gjør…

Det var ikke egentlig noe spesielt ved kakene. På kakebordet stod det kaker som gjerne står på kakebordet med jevne mellomrom her hjemme også: Ostekake, sjokoladekake, napoleonskake, kanelknuter … Skjønt én åpenbar forskjell var det, og det var at jeg ikke hadde bakt dem selv. Nupereller og et livsønske Likevel, det var noe mer. Det var den følelsen jeg ble fylt med da jeg trådte inn i den gamle bygningen på Borgarsyssel museum på søndagens Smaalensmarken. Innredningsmessig følte jeg meg helt hjemme mellom de spartanske panelveggene og skråstilte kjøkkenskapene. På bordene lå det broderte duker, du vet sånne med fargerike blomster med litt store sting og nupereller rundt. På et…

Regn, deilig og vått I rommet et det mørkt. En skulle kanskje tro at mørket fordrer stillhet, men det er ikke stille. Jeg hører regnet utenfor. Vanndråpene. De slår mot det de møter: Elva, veien, bladene på trærne, taket. Regnet alene er stille, men det har åpenbart et markeringsbehov i møte med alt det andre. Det som vi liker bedre på sommeren. Likevel krever regnet at vi føler det. Hører dets fall mot jorden. Det er litt sorgtungt. I en slags evig d-molls klang. Det er lyden av livet. Utpå morgenkvisten siver dagslyset inn gjennom det åpne vinduet. Det ledsages av en ivrig samtale som går over hodet på meg. …