-
Lyden av livet
Regn, deilig og vått I rommet et det mørkt. En skulle kanskje tro at mørket fordrer stillhet, men det er ikke stille. Jeg hører regnet utenfor. Vanndråpene. De slår mot det de møter: Elva, veien, bladene på trærne, taket. Regnet alene er stille, men det har åpenbart et markeringsbehov i møte med alt det andre. Det som vi liker bedre på sommeren. Likevel krever regnet at vi føler det. Hører dets fall mot jorden. Det er litt sorgtungt. I en slags evig d-molls klang. Det er lyden av livet. Utpå morgenkvisten siver dagslyset inn gjennom det åpne vinduet. Det ledsages av en ivrig samtale som går over hodet på meg. …
-
#livetpålandet – bare idyll?
#livetpålandet – hva er det egentlig? Er det lekkert danderte blomsterbuketter på ryddige kjøkkenbenker? Hvitvask på ei tørkesnor? Flekkfrie gummistøvler på ei nyskurt trapp? Nystekte boller med melisdryss? Eller er det hønsemøkk i gangen fordi «noen» ikke tok reglene om ditt og mitt så alvorlig? Seige kjøkkengolv fordi seksti kilo bringebær skal bli til et års forbruk av saft og syltetøy? Gummistøvler, fulle av grisemøkk, på ei ikke akkurat nyvasket trapp?Hva er idyll? #livetpålandet – så idyllisk! Jeg har skrevet om det tidligere også, det enkle livet på landet. Er det så enkelt? I den forstand at man klarer seg med mindre, kanskje – om man kan, men enkelt som…
-
Sånne kvelder
Jeg ble nesten slått i bakken. Den duften! Jeg ble stående en liten stund der i veikanten og bare lukte. Syriner! Vanligvis pleier jeg å la arbeidsdagene her på Fjellborg slutte senest klokka åtte. Det er min magiske grense for å ha nok å gå på til dagen etter også, men akkurat senne kvelden var klokka blitt nesten halv ni før jeg var på vei inn for å skifte. Jeg hadde vært en tur i postkassa da jeg ble stående og nyte duften av syrin. Og der, i en liten stund, liksom slo det innover meg … Etter en allsidig dag Det er noe eget med kveldsrunden. Det har det…
-
Hverdagen – hva er det?
Selv om hverdagen på Fjellborg ikke har vært så godt dokumentert i ord på en stund, så har den likevel gått sin gang. Skjønt, hva som er hverdag har det nok vært grunn til å spørre seg om noen ganger. Akkurat i det du tror du har fått taket på noe som kan likne rytme og rutine, så oppstår det situasjoner som røsker deg ut av det. Akutt leukemi? Mest nærliggende i tid, når det nå først er så mye å ta igjen om alt skal fortelles, er et par måneder i våres da veslebror på tre var fryktelig syk. Ungen hadde gradvis blitt mer og mer nærhetssøkende. Vi hadde…
-
Hverdagen står ikke stille
Hverdagen står ikke stille! Om enn aldri så rutinepreget; stille står den ikke. Likevel kan det se ut til at Hverdagen på Fjellborg har gjort nettopp det. Stått stille, altså. Fokus Er du en av dem som har besøkt Hverdagen på Fjellborg de siste 10-12 månedene, og bare har ramlet innom denne nettsiden i søket etter en oppskrift, kan du fort ha blitt forledet til å tro det. Men, hverdagen står ikke stille på Fjellborg heller. Det er bare akkurat her, på nettsiden, at det har vært stille. Har du navigert deg litt rundt, har du kanskje sett at Hverdagen på Fjellborg har en Facebook-side også? Da har du kanskje…
-
Siste sommerdag
Siste sommerdag. Allerede. Hvordan gikk dette til? Det gikk jo så fort! Siste sommerdag – virkelig? Jeg syns ikke det er lenge siden den forsommerdagen i mai, da jeg gikk barfot i en blomstereng. Da jeg drømte om sommeren, elvebad og grillpølser. Jeg skulle bruke sommeren til å telle blåmerker, men jeg kom ikke langt nok. Sommeren skulle jo vare evig! Shorts og bare ben hver eneste dag. Skrubbsår, myggstikk og blåmerker, men ikke mange nok. Sommeren var for kort. Siste sommerdag? I drivhuset har ryddejobben allerede begynt. Gleden over nye skudd er forbi. De sterkvokste plantene er i ferd med å høstes for sine siste gaver. Jeg takker for følget og…
-
Historien om hvorfor husmora ble husmor
For fem år siden i dag, stod jeg forventningsfull bak en disk. Bak meg hadde jeg boller og brød og verdens største heiagjeng. Det jeg kanskje husker best fra hele dagen, var de siste fem minuttene før vi åpnet dørene for aller første gang: Alle de velduftende bakevarene lå pent og innbydende i disken. En glinsende kaffemaskin som snart skulle bli min beste venn. Et flott skilt hvor jeg med sirlige bokstaver hadde skrevet åpningstidene. Jeg stod på noen meters avstand og betraktet det hele. Kløp meg selv i armen. Om bare noen få minutter, skulle jeg ta i mot mine aller første kunder i mitt eget bakeriutsalg! En drøm…
-
Kvalmende idyll og rosa skydotter
Det er fastetid, og jeg har oppfordret dere alle til å telle gleder nå i fasten. Vi teller for harde livet her på Fjellborg også, og dagen i dag har ført mange nye punkter til på gledeslista. Noen dager er rett og slett bare tvers igjennom bra, og denne har vært en slik en. Litt sånn kvalmende idyll og rosa skydotter, vet dere. Men, når man… … kan sove lenge. I alle fall helt til kvart over sju. … møtes av solstrålene i kjøkkendøra. … ser gradestokken løpe maraton, og det godt forbi nullpunktet. … ser at surdeigen har hevet godt gjennom natta. … kan glede seg med en femåring som…
-
Utsatt. Utsatt. Utsatt. Gjort!
Bloggstreik? Hørt sånt! Den var høyst uplanlagt, men du verden så godt det faktisk var med litt fri fra datamaskinen også. Tiden ble i grunnen brukt også, om jeg kan si det selv? I alle fall er det med temmelig god samvittighet at jeg snart runder av mandagen! De siste tre, fire dagene har jeg nemlig fått unna masse arbeid som egentlig skulle vært gjort for små og store evigheter siden. Dere vet, sånt som bare blir utsatt og utsatt helt til man blir rød i mosen bare man tenker på det. Det er jo helt grusomt! Enda mer grusomt er det at det meste av sånt utsatt-arbeid, egentlig ikke…
-
Surpompen og surdeigsnovisa
Jeg var heldig og fikk mye fint til bursdagen min. Fiolintimer og litt å betale dem med, et fint fat, hjemmestrikkede kjøkkenkluter, en sølvskje, en bok, blomster – og surdeigsstarter. Den var ikke akkurat bursdagsgave, men jeg fikk den av frua på nabogården her etter et restelag på søndag. Da kom det nemlig for en dag at jeg gikk med planer om å prøve meg på surdeigsbaking, men at jeg utsatte det litt på grunn av starteren. Jeg har liksom tenkt at når man skal starte med surdeig, så bør man ha tid til den. Men, dette var ikke noe problem, mente Fru Nabo! Dagen etter stod Herr Nabo på trappa…
