Tanker før en bursdag

Jeg gjør meg alltid noen tanker før en bursdag. Særlig min egen, og særlig denne, som nå står for tur. Den er litt spesiell, men jeg har en strategi!

Et minne

Jeg husker ennå øyeblikket. Om det var før eller etter skolestart er jeg usikker på, men det var august. Og jeg husker at mamma satt i sofaen. Hun satt slik hun alltid satt, med det ene benet lent opp mot sofaryggen. Postuniformen var på etter en dag på jobb og alt kunne vært som vanlig – hadde det ikke vært for at mamma gråt. «Legen sa jeg har kreft.»

Jeg var nær 17 ½ år gammel, mamma noen måneder over 38. Derfor gjør jeg meg også nå noen tanker før jeg har bursdag denne uka. Jeg blir 38 på torsdag. Da er jeg like gammel som mamma var da hun fikk kreft.

Det var vanskelig å ta det hele omfanget innover seg i dette øyeblikket i august. Jeg husker håpet, kampviljen og den klare beskjeden om at hverdagen skulle fortsette som vanlig så langt det lot seg gjøre. Dét lot seg i grunnen gjøre også, det, men snaut fem år etter denne dagen i august var ikke mamma mer.

Innimellom glemmer jeg at hun ikke er mer.
Sånn som DENNE gangen

Tanker før en bursdag

Jeg har aldri likt å bli eldre. Jeg har minner fra tiårsdagen; å plutselig skulle skrive en tosifret alder var krise. Trettenårsdagen var enda verre. Jeg ville være barn enda litt til. Tjueårskrisa var reell, og at jeg har fylt tredve har jeg egentlig bare fortrengt.

De siste årene har imidlertid virkeligheten innhentet meg. Jeg har gjort meg noen tanker før hver bursdag. «Tre år igjen til jeg er like gammel som …», «to år igjen til jeg er like gammel som …», «neste år …». Mange har ledd av meg når jeg har hatt litt alderspanikk, men jeg tror i grunnen ikke det er mulig å forstå med mindre man ikke har tilsvarende erfaring. I alle fall ikke den de senere årene.

For meg er det å bli 38 en slags dom. I min verden blir ikke mammaer eldre enn 43, selv om nesten alle mammaer jeg kjenner til, og har kjent, har blitt mye eldre enn mammaen min. Nå blir jeg 38 selv. Og – jeg er mamma. Skulle jeg ha fulgt mitt eget mønster, skulle egentlig førtiårskrisa ha hatt kvelertak allerede, men 38 står liksom i veien. På godt og vondt.

Et paradoks

Jeg er veldig glad i livet. Tross det jeg drasser på av smått og stort, så elsker jeg å leve. Jeg finner spenning i hver dag og fryder meg kan hende mer over mindre enn de fleste. I den naturen ligger nok også noe av alderspanikken, for jeg vil liksom at det ingen ende skal ta. Jeg vil bli som oldemor, som da hun var 94 fortsatt planla i tiårsperspektiver. Jeg vil ha mer av alt, og da må ikke tiden gå for fort.

Paradoksalt nok. For all den tid jeg elsker å leve, så må jeg jo også bli eldre! Her nytter det, like lite som ellers i livet, å få i pose og sekk.

Alle de tanker jeg sitter med før en bursdag er egentlig fulle av paradokser. Ikke vil jeg bli eldre, men ikke vil jeg dø. Jeg vil aldri gi slipp på en fase av livet fordi jeg trives så godt i øyeblikket, men fordi jeg også liker en hver fase, burde jeg jo også alltid glede meg til den neste. Jo flere faser jeg rekker, jo mer gøy får jeg, ikke sant?

Tanker før en bursdag har blitt en strategi

Jeg kunne godt ha grublet meg søvnløs på alle paradoksene. Det har jeg ikke gjort, men jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal gripe 38 fatt. Hvordan møte alderen jeg ser på som en dom på en slik måte at jeg ikke lar en egentlig unødvendig frykt legge føringer. En frykt som jeg gjerne vil tro at er som bekymringer flest: Den kommer aldri til å bli noe av.

Det var egentlig veslebror som satte meg på tanken av den strategien jeg nå har valgt. Jeg kjenner ingen som lever livet så til fulle som han. Jeg kjenner heller ingen som gleder seg mer til bursdag enn ham. Det er gått 18 dager siden han hadde bursdag, men han er allerede i gang med å telle ned til den neste. Ikke for at han er så utålmodig med å bli stor, men for at bursdag er gøy!

Jeg vil også at bursdag skal være gøy! Derfor har jeg i år bestemt meg for å gjøre noe jeg ikke har gjort på snart femten år: Jeg skal feire den! Ikke bare med et kaffeslabberas med nærmeste familie slik vi alltid gjør her i huset, men med venner.

Vi feirer alltid alt.
Hvorfor kan du lese HER

Med ballonger og kake

Jeg har bestemt meg for at 38 skal ufarliggjøres med ballonger og kake og de nærmeste venninnene mine rundt bordet. Ikke for at jeg er så glad i å være midtpunkt, men for at jeg har bestemt meg for å gripe tyren ved hornene. I stedet for å frykte de årene jeg kanskje ikke får, så skal jeg heller feire de jeg får. Alle sammen, fram til 43 – og forhåpentligvis enda flere.

Barnebursdag — *Meg, til venstre, på femårsdagen. En kjær venninne til høyre, og hun skal i bursdag nå også.*
*Men, vi dropper gelétog.*

Da kan jeg sitte der, enten det er om tre eller tretti eller seksti år, og si at jeg brukte den tiden jeg fikk godt. Jeg brukte den ikke bare med familien min, som jeg er veldig glad i, men også med de jeg har valgt inn i livet mitt og som har valgt meg igjen. Det er mine tanker før en ny bursdag; et nytt tall.

Vennene mine ser jeg stadig vekk, og vi har tett kontakt i hverdagen, men de inviteres liksom aldri til bursdag. Tanken om at alle har mer enn nok med seg og sitt til å ta seg tid til sånt, i tillegg til at jeg ikke er så glad i å være midtpunktet, har gjort at det har blitt sånn. Man må liksom ha en bedre grunn enn ujevne tall for å invitere i bursdag når man er voksen. Men må man det?

Verdt å feire

«Jeg gleder meg til å feire livet ditt, det er verdt å feire», skrev en av venninnene mine til meg da jeg sendte henne invitasjonen forleden dag. En invitasjon jeg sendte nærmest med en klump i magen og en lang forklaring. «Går det an dette, da?»

Ordene jeg fikk igjen kan få en hver til å dukke i beskjedenhet, men det er jo noe i det? For hver og én av oss, mener jeg. Når jeg grubler litt videre da, så er det i grunnen ingenting som føles mer naturlig enn å feire en bursdag med nettopp dem som er en så viktig del av livet mitt. Da blir plutselig ikke feiringen så selvsentrert heller, for da er det jo faktisk et oss vi feirer. Oss, som slipper hverandre inn, er til stede, heier, lytter, trøster, løfter – og gjør at man ønsker seg mest mulig tid!

Og – med den innsikten har jeg lovet meg selv å glede meg til 38. Bursdag blir bra! Livet skal feires, med verdens beste unnskyldning til å henge med venninner en hel kveld. Det har de færreste av oss tid og mulighet til i hverdagen med unger i alderen ett til seksten år, men bursdager er liksom alltid litt lettere å prioritere enn «bare» en kaffe – også når det ikke er et rundt tall.

Jeg må jo ha noe å servere også, så nå skal jeg sette meg å bla i Stor Kokebok. Henriette er jo også en stor del av livet, så hun får bli med der hun kan!