Kakebordet

Det var ikke egentlig noe spesielt ved kakene. På kakebordet stod det kaker som gjerne står på kakebordet med jevne mellomrom her hjemme også: Ostekake, sjokoladekake, napoleonskake, kanelknuter … Skjønt én åpenbar forskjell var det, og det var at jeg ikke hadde bakt dem selv.

Nupereller og et livsønske

Likevel, det var noe mer. Det var den følelsen jeg ble fylt med da jeg trådte inn i den gamle bygningen på Borgarsyssel museum på søndagens Smaalensmarken. Innredningsmessig følte jeg meg helt hjemme mellom de spartanske panelveggene og skråstilte kjøkkenskapene. På bordene lå det broderte duker, du vet sånne med fargerike blomster med litt store sting og nupereller rundt. På et av dem stod stabler med gamle tallerkener og skjøre kaffekopper.

Jeg kjente at jeg fikk det uttrykket i øynene som jeg gjerne får når jeg føler meg hjemme i tiden. Det er mer en sjeldenhet enn dagligdags, for jeg føler meg slettes ikke hjemme i min egen tid. Jeg er altfor gammelmodig til det, og enda så på kollisjonskurs det kan høres så er jeg både for romantisk og rasjonell på samme tid til at det riktig funker for meg her i 2022.

Det lekre kakebordet, broderte duker og vakkert servise er nå én ting, men for meg handlet følelsen om så mye mer enn interiør. Et livsønske og en livsstil gjør det. Og der lå vel kanskje selve kjernen av det hele, på kakebordet i ei gammal stue bygget på resteplank. Rundt kakebordet svinset dessuten to smilende sanitetskvinner som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss, og det vanket påfyll av både saft og kaffe.

Pusterom ved kakebordet

Det var rett og slett et øyeblikk av fred, der ved kakebordet, og et av de sårt tiltrengte pusterommene som jeg skrev om tidligere i uken.

Jeg kjente det i det øyeblikket jeg puttet den første biten av kake i munnen. Fra kakebordet hadde jeg valgt et stykke sjokoladekake som smakte like nydelig som det så ut. Noe så tilfredsstillende! Og for ei husmor, er det ekstra tilfredsstillende å spise ei kake hun ikke selv har bakt. Å bare velge og vrake fra kakebordet jeg ikke selv hadde planlagt, organisert og skapt.

Kakebordet: Deilig sjokoladekake på blomstret duk

Fikk du med deg Pusterommene du trenger for å jobbe smartere?

Les det HER

Sløsing med tid?

På kaffebordet stod det mellom oss på duken en liten vase med en tre, fire blomster i. Omsorg gjort enkelt, men så gledelig. Har du egentlig tenkt på hvor mye omsorg det ligger i å gjøre det pent og hyggelig rundt deg og dine i hverdagen? Jeg satt og nøt små munnfuller med sjokoladekake mens jeg funderte på hvor mye mer den lille blomsterbuketten sa enn så mye annet. Du kan godt kalle det sløsing med tid og å kalle ham for Ferdinand, den som går grøftelangs og samler blomster i ei hand når det er nok annet som også skulle ha vært gjort, men er det det? Sløsing med tid? Når den er brukt for å glede andre?

Det krever selvsagt at den som får komme til kakebordet verdsetter blomstene, men jeg – og her kommer den romantiske biten av meg – velger å tro at selv om blomstene ikke bevisst verdsettes, så vil følelsen de gir likevel festes i kropp og sinn. Være seg hos de du deler hjem med, naboen eller andre, så er det følelsen av å være ønsket. Velkommen. Enten det er til kakebordet eller spagettimiddagen.

Kakebordet: Kaffeslaberas

Jeg har blitt gående og gruble på disse følelsene og observasjonene siden. Kakebordet og kaffestunden virket så sterkt inn på meg på mange vis. Én teori er at jeg blir litt blendet av egne kakebord. De blir litt hverdagslige, på sin side, fordi «sånn er det hos oss». Alt smaker bedre borte, ikke sant? Men jeg er ikke så sikker på om det er det. Blomster har vi også nok av på alle ledige flater nå om sommeren. Jeg er glad i å hente naturen inn slik at jeg og vi er omgitt av den til alle tider. Jeg tror det er mer sammensatt enn som så, kakebordet og omgivelsene i seg selv er ikke hva det handler om. Ja, for jeg vet at det i omgivelsenes riktige tid, så var dette fattigmann og hardt arbeide. Og kanskje er det nettopp der …

Jeg vil dekke kakebordet!

Vi har en så overflod av alt i dag. Det eneste vi synes å mangle er en indre ro og tid til å kjenne på den. Jeg tror det var der tilfredsstillelsen ved kakestykket mitt krøp ut fra. Ikke smaken i seg selv, men den muligheten til å være i nuet. I coronatiden spiste vi kake hver eneste lørdag. Hele familien gledet seg allerede fra mandag av, og kaka ble en slags gulrot for uka. Vi har for så vidt spist kake på lørdagene siden også, men de siste ukene har det glidd litt ut fordi helgene har vært så fulle av så mye annet. Kakebaking krever også sin tid. Den tiden tror jeg imidlertid jeg skal ta tilbake.

Har du prøvd Fjellborgs sjokoladekake?

Oppskrifta finner du HER

De broderte dukene skal også fram. Jeg har unger som søler, men det får stå sin prøve. «Lørdag var den eneste dagen i uka det var duk på kjøkkenbordet», står det i ei Bøgenæs-bok jeg har fra 1947. Det sier mye, altså! Hvor ble festen av? Antakelig druknet den i overfloden av seg selv. Vi utsettes for så mange daglige inntrykk at det som egentlig er mer enn nok ikke lenger engang kommer til syne.

Kakebord uten forstyrrelser

Det kan høres romantiserende ut, men tenk så godt de må ha hatt det, de som en sommerkveld samlet seg med vennene sine i hagen:

På bordet lå en, antakelig brodert, duk. På midten stod det en vakker blomsterbukett, uten tanke for arrangement eller fargekombinasjon. Det var dekket med søndagsserviset, for det var det peneste de eide. De hadde gledet seg alle sammen, for i kveld skulle de få jordbær med fløte og eggedosis. Tenk det, eggedosis! Så lettvint og så godt, men likevel luksuriøst fordi egg skulle brukes til så mangt i husholdningen.

Ingen knitrende potetgullposer som man rasket med seg på vei hjem fra jobb. Det er ingen selfier som forstyrrer samtalen. Ingen sosiale medier som påpeker forskjellen dem i mellom, for alle har de like lite – eller mye. Og alle er de tilstede i det som skjer, fordi de ikke tenker på alt det andre de også skulle ha gjort, eller andre steder de skulle ha vært. De kjenner ikke til det fordi de ikke er utsatt for det presset du og jeg kjenner på i dag.

Pusterommene må få verdi

Akkurat dét kan vi neppe gjøre noe med. 2022 er hva det er med sosiale medier, FOMO, statuskrav og alt mulig rart man skal og bør mene noe om fordi det er det som er forventet av en samfunnsengasjert borger. Men kakebordet … Jeg tror det må få litt mer plass i livet igjen.

For egen del handler det om å gi pusterommene verdi. En sånn verdi som er varig og som gir høye renter i minnebanken. Ikke at det skal kreve så mye innsats, alltid, for det holder med en romslig bolle eggedosis. Det viktigste er bare at man kommer til kakebordet innimellom. Og at det er hyggelig å være der. Jeg tror ikke vi skal undervurdere en duk på bordet, om enn aldri så upraktisk til tider, for det er noe med den daglige gleden. De små tingene. Hverdager er og blir hverdager, og selv en duk kan bli usynlig, men følelser krever plass uansett. Da er det fint å mate dem med det som er godt. Noe fra kakebordet.

Husker du dette innlegget?

Fest på en hverdag

Jeg hører gjerne fra deg om dine tanker rundt kakebordet. Og del gjerne tankene mine videre med noen du har lyst til å spise eggedosis sammen med i sommer, så kan vi sammen hjelpe hverandre til å finne de pusterommene jeg har skrevet om også tidligere.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

One Comment

  • May-Liss

    Så godt skrevet
    Godt å se at det er flere enn meg som er litt gammelmodig Er nok født 100 år for seint, gitt❤️

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: