Seigt som sirup

Med overskriften Seigt som sirup, kan du jo gjette hva dette innlegget handler om. Det er årets første mandag og hverdag etter en altfor god ferie.

Seigt som sirup

Jeg hørte veslekæll gikk på badet 06.35, stønnet og snudde meg rundt. Jeg forbannet min manglende evne til dyp søvn og skulle så gjerne hatt de siste ti minuttene mine. De fikk jeg nok likevel, for da vekkerklokka mi gav signal, skvatt jeg himmelhøyt.

«Dette klarer du!» liksom oppmuntret jeg meg selv på vei til badet. Golvet føltes seigt som sirup. Eller var det kanskje kroppen? Jeg var i grunnen ikke våken nok til å kunne skille meg selv fra omgivelsene.

På vei ut fra badet noen minutter senere var jeg så smått begynt å komme til meg selv, men da var det med ett en annen utfordring jeg støtte på. For hvordan var det nå disse morgenrutinene våre fungerte igjen? Når skulle veslebror opp? Før eller etter at jeg lagde frokost? «Det var da som søren at jeg ikke tenkte over disse tingene i går kveld», tenkte jeg, smått frustrert. Hvordan skulle hjernen min finne ut av dette før den hadde fått kaffe?

Alt ordner seg

Jeg tok en avgjørelse og vekket veslebror før jeg gikk ned trappa. Det føltes, av en eller annen grunn, som det riktige. Jeg tuslet ned på kjøkkenet og plugget brødskjæreren i kontakta og fikk meg samtidig en støkk i livet; den stod på og satte umiddelbart knivbladet i rotasjon.

«Greit, jeg er våken!» mumlet jeg til universets makter, og velsignet samtidig det faktum at jeg egentlig er et A-menneske. Det kunne vært verre. Det føltes rett nok fortsatt som om golvet var seigt som sirup og at jeg beveget meg i en materie av motstand, men alt ordner seg. Vi kommer alltid i gang!

Og det gjorde vi. Ungene fikk i seg frokost, og både ransler, boblebukser og votter lå der de var forventet å ligge. Skolebussene kom – kryss i taket – noenlunde til tiden i snøværet, og så var vi i gang.

Snø, måke snø

Da ungene var vel ute av døra, leste jeg det aller siste kapitlet i en julebok jeg har holdt på med i ferien. Fornuften innhentet meg på sengekanten i går. Dernest var det å ta seg av litt forefallende arbeid. Det gikk seigt som sirup å komme skikkelig i gang, men med et tilstrekkelig antall kaffekopper klarnet hjernen nok til at jeg fikk en temmelig produktiv økt.

Etter lunsj kledde jeg på meg og gikk ut. Jeg gikk en tur, og mens jeg gikk begynte det å snø mer og mer. Det var digre Marta-filler, som vi fra gammelt av kaller de store snøfillene her i bygda.

Seigt som sirup å komme i gang etter ferien, men det er snø

Å være i bevegelse er ett av årets nyttårsforsetter
HER kan du se hva resten er

Da jeg kom hjem, var det helt klart at den styrkeøkta jeg hadde planlagt kunne legges på hylla til fordel for snømåka. Her var det bare å glemme seig sirup og brette opp ermene. Dog skal jeg innrømme at det krevde en viss porsjon godsnakk med meg selv.

Vi har tross alt traktor med skjær, men enda så godvenner jeg er med den traktoren, så har jeg ikke en T i sertifikatet mitt. Dermed blir det også vanskelig å brøyte snø innenfor lovens rammer, og jeg er mer avhengig av sertifikatet mitt enn at jeg tar sjanser på det området. Og tro da endelig ikke at han som har den T-en i sertifikatet sitt er hjemme på et par dager når det er snøvær! «Jeg må i det minste få opplæring i snøfreseren», tenkte jeg.

Seigt som sirup igjen

Den snøfreseren er jeg visstnok ikke sterk nok til å håndtere, men det har jeg bestemt meg for, er bare tull. Jeg håndterer jordfreseren og jeg måker hele gårdstunet på gamlemåten. Det gårdstunet er neimen ikke lite – det er tross alt en grunn til at vi har traktor med skjær – så da må vel snøfreseren være innenfor hva jeg kan fikse også. Notert bak øret.

På den annen side er det god trim i å måke snø, da. Jeg var virkelig fornøyd med meg selv da jobben var gjort. Det var omtrent på den tiden ungene kom hjem også, og da var det som om lufta gikk ut av oss alle sammen. Det var atter seigt som sirup.

Men, det hadde jeg da sannelig tatt høyde for også. Den første dagen etter en lang og god juleferie er det grenser for hva en skal og kan forlange av noen hver. Ettermiddagen var satt av til ingen verdens ting. Bare å late som at det var juleferie, enda litt til.

Seigt som sirup etter ferien, Rasmus i gamlestua

Ute daler snøen fortsatt ned, men i litt mindre filler. Det brenner godt i ovnen, både på kjøkkenet og i gamlestua, og Rasmus ligger på den faste plassen sin i biedermeieren og sover tungt. Det tror jeg snart vi andre gjør også, vel vitende om at vi kom oss gjennom den første dagen etter ferien. Årets første mandag og hverdag. Det var seigt som sirup, og vi vet at i morra blir det ganske sikkert enda verre. Det er rart med tirsdagene. Men, klarte vi mandagen, skal vi nok klare tirsdagen også!