Livstanker

Jeg strever

Etter en krevende høst strever jeg med å finne tilbake til riktig rytme, tempo og turtall. Det meste er liksom altfor høyt til at det vil fungere i lengden. Hva gjør man da?

Krevende høst

Jeg sa det vel aldri rett ut i høst, men jeg var temmelig så på grensa av hva jeg er konstruert for å bære. Vi var nær makslast.

Selv om det å totalrenovere huset har vært et valg vi selv har tatt, så har det likevel vært et uunngåelig valg på mange måter. Og – det har gått fint hele veien, fram til august i fjor. Da hadde vi allerede levd mange måneder i en unntakstilstand. Hvor vi sov spilte mindre rolle; det var kaoset det førte med seg som ble det krevende i hverdagen.

Omtrent alt vi eide foruten kjøkkenutstyret vårt har vært utenfor rekkevidde. Det såkalte klesskapet vårt så ut som noe en toåring hadde ansvar for på egen hånd. «Det vet jeg ikke hvor er» var fjorårets mest brukte setning, det er jeg helt sikker på.

Så kom sykdommene. Fra uka før skolestart og til november hadde vi gjort unna seks, syv runder (!) med sykdom. Mellom alt dette skulle jeg sjonglere hverdagen, oppfølging av tre unger, et koppel håndverkere og alle valgene deres arbeider krevde at jeg tok. Og om byggebransjen har ord på seg for å gå trått om dagen, så gjelder ikke det trappebransjen. Husbonden var på jobb.

Nå skjer det: Vi kommer videre med renoveringsprosjektet etter å ha tømt det store kottet Marsmålene

Jeg strever enda

Da kalenderen nådde desember, var jeg utslitt. Og da var det jo liksom at alt det koselige skulle begynne! Koselig ble det, og desember har festet seg som en fin måned i minnet også etter i fjor, altså. Men, da vi kom til den andre uka i desember tok jeg en del harde grep.

For resten av måneden, avlyste jeg alt som ikke stod og falt på min tilstedeværelse eller som ikke kunne utsettes. Bare dager før årets julekonsert med koret jeg synger i, søkte jeg om permisjon med umiddelbar virkning. I første omgang ut februar. Det satt langt, langt inne, for koret er liksom min greie. Det er koret som får meg ut av huset for min egen del, og det er der jeg har mine hvor jeg bare er meg.

Å gå så drastisk til verks kunne kanskje synes litt overilt. Husbonden syntes i alle fall det, men jeg kjente at jeg trengte en fullstendig nullstillelse av systemet. I ettertid har jeg heller ikke angret et sekund. Jeg strever nemlig enda med å komme meg så langt ned i turtall som jeg vet jeg trenger for å kunne holde tempoet over lengre tid. Det er så mye av «skal bare» og «må det».

Vanskelig omstilling

Nå, på tampen av januar, skjønner jeg at høsten kanskje satte seg litt mer i kropp og sinn enn jeg først var klar over. Det slår seg ut på de helt simpleste ting. Som for eksempel når jeg hver dag, før lunsj, er ute og går tur. Det har jeg jo satt meg som et nyttårsforsett at er noe jeg skal ta tilbake i hverdagsrutinen min.

Kommunikasjon, styrke og helbredelse skal være tre av mine ord for 2025.
Les mer HER

Like fullt, hver eneste dag, kommer jeg omtrent ikke lenger enn bort i svingen – ikke lenger enn at jeg ser hjem om jeg snur meg – før tanken slår ned i hodet mitt: «Dette har jeg ikke tid til! Denne turen tar altfor lang tid og kommer til å gå på bekostning av noe.» Instinktet er å komme seg hjem og gjøre noe liksom mer fornuftig. Likevel, hver eneste gang, snakker jeg strengt til meg selv og går videre.

«Dette har du bestemt deg for å gjøre. Kroppen og hodet ditt trenger dette, og det eneste dette går på bekostning av er deg – hvis du ikke gjør det!»

Camilla Skår, forfatteren bak Hverdagen på Fjellborg
Jeg strever

Jeg strever med å komme meg ut av den virkeligheten jeg levde i før jul. Da kunne det virkelig gå på bekostning av noe eller noen andre, men det var da.

Jeg strever, men gir meg ikke

Vi er over kneika. Klærne våre ligger i et klesskap. Bøker står pent i de nye bokhyllene sine. Hele familiens turutstyr ligger sirlig sortert i gjennomsiktige kasser som gjør det lett å holde orden. I tilsvarende kasser på et splitter nytt og stort kott ligger også alt annet vi har behov for å ta vare på, men som ikke er i daglig bruk. Alle ting har en plass.

Badet er det eneste som gjenstår i andre etasje, men vi har jo et bad å bruke så lenge. Det påvirker oss ikke. Fra gamlestua var det bare møbler å stue bort; ingen ting på samme måte som det har vært det når en hel etasje har vært under hammerens angrep. Jeg trenger ikke lenger streve halve dagen med å lete etter det vi eier. Nå vet jeg hvor det er. Dessuten, nå er det en ende på renoveringsprosjektet her også, og den ser vi!

Rivelørdag: Gamlestua er klar for å rives på Fjellborg
Jeg strever

Like fullt strever jeg altså fortsatt med å finne den rytmen, det tempoet og det turtallet som skal til for å holde meg i gang som jeg pleier. Kort sagt, så tar det rett og slett litt tid å senke skuldrene til riktig posisjon igjen. Men, jeg gir meg ikke før jeg klarer det. Jeg har det jo i meg, det er bare automatikken som trenger litt service.

Dag for dag

Det var også derfor jeg valgte å gå så hardt til verks som jeg gjorde da jeg avlyste alt like før jul. Når alt går automatisk fordi det fungerer, så er man ikke lenger så bevisst. Hvor er det skoen egentlig trykker når det er vondt å gå, liksom?

Når jeg nå, halvannen måned senere, fortsatt strever med å finne riktig turtall, så er det tydelig at jeg gjorde det rette. Jeg trengte å nullstille systemet. Da har jeg mulighet til å ta det fra hverandre og sette det sammen på nytt med de delene som må til for en god hverdag. Men, jeg må gjøre det som når jeg dyrker mat: Mestre én ting først før jeg går løs på neste prosjekt.

Nå om dagen øver jeg meg aller mest på å fokusere på én og én oppgave om gangen. Det var en luksus jeg ikke eide i høst, men som likevel er veldig vesentlig for å ha taket på hverdagen. Multitasking er helt enkelt ikke mitt felt. Jeg blir bare sliten av det på en sånn måte som ikke kjennes godt. Nå å ha muligheten til å unngå det, gjør underverker. Det kjenner jeg helt klart.

Apropos underverker

Derfor var det også med stor lettelse at vi i helga fikk revet gamlestua. Med det var jeg nemlig ferdig med en stor oppgave: Å tømme den. Fordi vi fikk hjelp i helga, har det vært med et visst tidspress jeg har måttet forholde meg til den oppgaven også. Nå er jeg ferdig, og det er som om jeg har tatt av ti kilo bare med vissheten om at jeg er det.

Jeg gjentok det også til det kjedsommelige i helga, hvor takknemlig jeg var for den hjelpen vi fikk. Nærmere hundre arbeidstimer ble lagt ned her i helga, og det gav resultater så det forslo. Også for hodet mitt. Nå er det igjen overkommelig, det som ligger foran oss. Det er mulig å se slutten på prosjektet!

I den tanken ligger det også en motivasjon for hverdagen her på Fjellborg videre. Jeg har nemlig vært redd for at det arbeidet ute, som så langt på vei er min beste medisin for så mye, ikke skulle være mulig for meg å prioritere i år. Når jeg har prioritert så mye annet ned, hva da med det som virkelig tar tid? Jeg vil jo så gjerne ut og grave i jorda, dyrke mat og fryde meg over det som jeg alltid gjør. Men, jeg vet også at gleden forsvinner om ikke tiden er der.

Husmora på Fjellborg og forfatteren bak Hverdagen på Fjellborg, Camilla Skår i drivhuset.

Jeg strever, men godtar

Akkurat derfor lar jeg også dette lille hjertesukket få plass her på bloggen. Jeg har skrevet om det før, men det tåler å belyses igjen fra en annen vinkel. Det hjertet er fylt av, renner jo munnen over med, og dette ligger meg i grunnen nokså nært på hjertet også.

Å dele en ærlig hverdag er a og å, mener jeg.
Les hvorfor HER

For, når du ser andre holder på med sitt mens en selv strever med ditt, så er det så lett å miste motet. Da glemmer man så lett nettopp det, at alle har sitt. Enda fortere glemmer man at det en selv strever med, også gjerne påvirker alt det en ellers så gjerne vil.

Det er en så viktig del av Hverdagen på Fjellborg for meg å få fram, at alt henger sammen med alt. Når jeg gang på gang gjentar at «det skal funke», så er det nettopp derfor. Det skal funke i hverdagen, det en driver med! Enten en anser sjølberging som en livsstil eller livsnødvendighet, så må lista likevel ligge der en fortsatt klarer å komme seg over. Det er ingenting her i livet som fungerer som isolerte enheter; det ene vil nødvendigvis påvirke det andre.

Lørdagslunsj i skauen

Om jeg klager? Nei, det er ikke det jeg gjør. Jeg strever med å finne riktig turtall, men forstår hvorfor og godtar at det er sånn. Ved en senere anledning vil jeg kanskje ikke gå rett i fella slik som jeg gjorde i høst, men på den annen side, så vil livet alltid skje. Da må en ta valg i full fart, og selv om det kanskje ikke alltid er det beste valget en tar og en vet det, så er det ikke alltid at det finnes noen bedre alternativer der og da.

Derfor velger jeg også å dele det her på Hverdagen på Fjellborg, for det er en så viktig del av livet det jeg strever med om dagen. Ganske sikkert strever flere med det samme, og da kan det jo være en trøst å vite at også her på Fjellborg butter det innimellom. Husk bare: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics