Hengekøyeliv – et skogens Narnia

Hengekøyeliv. Det er noe for seg selv. Et helt annet liv. Eller er det egentlig det? Handler det ikke kanskje mer om at man har mulighet til å være i livet?

I natt skjer det

Tannkremen skummer over når tennene vises i smilet jeg møter i speilet framfor meg. Enda det bare møter meg selv, klarer jeg ikke å holde igjen smilet. I natt skal det skje igjen. Jeg skal få oppleve det nærmeste jeg kan komme magi.

Sandalene mine står parkert i en haug av andre sandaler og sko på golvet i gangen. Satt der med en tanke om at jeg sikkert skal ut igjen. Jeg børster av sanden som har festet seg under føttene og stikker dem inn i sandalene. Smyger meg ut døra som jeg lukker forsiktig bak meg. Et øyeblikk blir jeg stående på trappa. Den gryende sommernatta liksom omfavner meg med lillatoner, svak skodde og et noe kjøligere drag enn da jeg sist var ute.

På tunet er det stille. Hønene som vanligvis sparker rundt har vaglet seg til i kroken sin for natten. Det er så vidt de orker å strekke på halsen i det jeg tusler forbi på gresset. Jeg stanser ved hønsehuset. Ser forbi flaggstanga, utover frukthagen og mot nabogårdene og over til nabobygda. Mon tro om de har gått til sengs på gården hos bestefar? Jeg ser like over til lagården, der på den andre siden av elva, fra der jeg står på grasbakken på Fjellborg.

Kveld på Fjellborg

Det er det som er hengekøyeliv

Det er så vakkert. Stille. Sommertåka som liksom flyter med elva som renner mellom bygdene og deres jorder og skau. Enn å få bo her! I et øyeblikk er jeg helt alene i verden, for stillheten er så påtakende. Likevel er jeg det ikke, for i stillheten høres alt det livet jeg ellers ikke har ro nok for å lytte til.

Det er kveld på Fjellborg, en sånn som får meg til å huske hvorfor.

Les innlegget HER.

Hengekøya henger på standplass mellom to grantrær så mektige at jeg ikke når rundt dem med armene mine. I det ene av dem har en kråkefamilie rede for tredje år på rad. Glidelåsen av myggnettingen som dekker hengekøya rutsjer gjennom stillheten. Av den akkurat da nesten helt upåvirket av menneskers gjøren og leven-stillheten. Det er noe eget med den, og det er det som er hengekøyeliv.

Jeg bretter soveposen til side, legger på plass en saueskinnfell og kryper opp i hengekøya. Glidelåsen rutsjer på ny og trærne der ute gynger i det jeg trekker pusten dypt. Endelig. Hengekøyeliv. Det er stille i min avkrok av verden. Bare naturen høres.

Hengekøyeliv om natten

Inn i søvnen og naturens ro

Noen natteglade sangfugler som enda hadde litt igjen på hjertet. Noen meter ovenfor meg rasler det i tørre kvister. Så er det visst et rådyr som også er i ferd med å finne roen. Jeg ligger og lytter ut i den sene sommerkvelden. Det blir stille i kvisten. Så fant visst rådyret roen. Jeg gløtter opp på grantrærne. De er så høye. Digre og mørke. Hadde jeg ikke kjent dem så godt ville jeg nok følt meg liten og redd, men jeg vet at de er grønne og vakre. Et sus går i gjennom dem. Sønnavinden er ute på kveldsrunden sin. Hvis jeg lukker øynene nå kan vinden nesten høres ut som bølgene som slår mot ei langstrakt strand. Hengekøyeliv, altså.

Og øynene glir igjen. Jeg glir inn i søvnen og naturens ro. Det er godt å få sove tungt gjennom natten, men det er når jeg bråvåkner av livet at jeg får ta del i hemmelighetene den rommer. Jeg ligger i natten og lytter. Rådyret har blitt skremt opp av noe, og jager gjennom skauen. Jeg hører det løper. Det er mørkt, men ikke stappende slik det vil være det om noen måneder. Jeg kan tydelig se den intetanende katten som spaserer forbi, og den er ikke grå.

Her er magien

Igjen lar jeg øynene gli igjen. Riktignok litt motvillig, for det er så spennende å ligge slik og lytte i natten. Jeg er på ingen måte ei nattugle, men mellom grantrærne er mitt sted. Jeg vil oppleve det, alt sammen, som foregår. Kan hende er det derfra motvilligheten kommer, for jeg vil nødig sove bort muligheten til å oppleve det livet jeg ellers ikke får ta del i. Katteuglene som skriker er forbeholdt natten. Råbukken som lokker hører jeg ikke om dagen, selv ikke når jeg lytter. Når sola står høyt på himmelen er vinden lite annet enn bakgrunnsstøy som gjør meg alldeles smårar. Nå, her i natten, er den nærmest søvndyssende. Hengekøyeliv.

Og det må være i dette magien ligger. Å få ta del i livet uten forstyrrelser. Det er ingen telefon som søker oppmerksomhet, ingen biler som suser forbi eller popstjerner som synger seg ut av radioen. For øyeblikket er det ingen plikter som skal oppfylles. Jeg skal bare være. Kanskje aller helst sove også, men det er så godt å være. Jeg føler at jeg har en observatørs plass der i hengekøya mi, men jeg er jo en del av det, jeg også.

Fra hengekøyeliv til hverdagsliv

Hengekøyeliv ved daggry

Fuglesangen triller etter hvert inn i bevisstheten min. Jeg forstår det allerede før jeg gløtter på øynene at dagen er begynt. I alle fall for sangfuglene. Stillheten som ellers favner dem forteller meg det samme som armbåndsuret: Det er ennå så tidlig at det for noe menneske knapt kan kalles dag. Likevel ser jeg en blå himmel mellom de høye, grønne grantrærne. De har visst mye på hjertet småfuglene. Natt eller dag eller midt i mellom, så er det enda lurt å lukke øynene igjen. Bare litt til. Selv ikke A-mennesker fungerer i lengden fra fire om morgenen.

Omsider våkner jeg til dag og fuglesang, men magien er brutt. Arbeiderne er på vei til arbeidet i bilene sine. Også er det noe mer; noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men som likevel liksom trenger seg inn og forteller at dagen er i gang. Hengekøyelivet er over for nå, og jeg trær sandalene på og stiger inn i hverdagslivet igjen. Med meg har jeg et hemmelighetsfullt smil som rommer det, mitt eget Narnia, som jeg har tatt del i gjennom natten. Våken. Sovende. Sammen med skittentøyskurver og bøtter med grisefôr bærer jeg også med meg vissheten om den virkeligheten som finnes der ved siden av min. Frydefullt.

Naturens sanne

Ja, eller er den egentlig ved siden av? Eller er det bare det at naturens sanne bare krever så mye av sansene mine for at jeg skal kunne glede meg fullt ut at jeg derfor ikke evner det samtidig som dagens andre små og store forstyrrelser også ber om min oppmerksomhet? Det samme kan det være. Jeg er fornøyd med det jeg får. Jeg vet at magien er der, og at jeg får føle den igjen. Det er dét hengekøyeliv er og jeg kan aldri beskrive det fullt ut med ord. Det kan bare forstås helt ved og oppleves. Hengekøyeliv under åpen himmel med åpne sanser.

Du burde prøve det, du også. Minst én natt ute i sommer, bare for å føle verden på en litt annen måte. Kanskje vil du oppdage noe du ikke visste fra før? Hvem vet.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: