Bunaden min har bursdag

I dag har bunaden min bursdag. Den som mamma har brodert. Snart skal en ny bunad i bruk, og også den skal lages av hender som er glad i oss.

En stor dag

Forberedelsene hadde vart i månedsvis. På skolen var det den store snakkisen. Jeg husker ennå hvor misunnelige vi var hver mandag, når noen fikk fri fram til lunsj. Det var nemlig fast takst det, den gangen. Hadde du stått til konfirmasjon på søndag, fikk du fri fra skolen de første timene på mandag for å hvile.

Og «den gangen», det var for 23 år siden. Nøyaktig så lenge siden er det – på dagen – siden jeg selv stod til konfirmasjon. Ja, bunaden min har faktisk bursdag i dag! Det var nemlig på konfirmasjonsdagen, 15. september 2002, jeg tok den i bruk for første gang.

Vi var åtte konfirmanter i den vesle kirken vår. I kapellet, som vi kaller det, fra gammelt av. I den samme kirken var jeg døpt, fått fireårsboka, sunget i barnekoret og deltatt med Søndagsskolen. Et år med konfirmasjonsforberedelser var ved veis ende. Nå gjaldt det bare å huske alt vi skulle gjøre og i hvilken rekkefølge. Etter prestens velsignelse og en høytidsstund i kirken, ventet selskapet. Jeg husker det som en fin dag.

Bunaden min har bursdag

Det jeg også husker godt, er mammas mantra i tiden før konfirmasjonen. «Det får bli etter konfirmasjonen», sa hun alltid. Svaret passet alle spørsmål, og ble etter hvert en stående vits like mye som et stående svar.

Ikke så rart, kanskje, for mamma hadde satt seg fore å brodere bunaden min selv. Barnebunaden hun hadde brodert til meg da jeg var sju, brukte jeg siste gang som tolvåring og ikke lenge etter bestilte hun stoff og garn til konfirmasjonsbunaden min. Hun skulle ha god tid.

Men, du vet hvordan det er når man har god tid på et prosjekt? Man prokrastinerer. Et halvt år brukte hun på å brodere bunaden. Hver ledige stund på døgnet fra julen 2001 og til den var ferdig brodert, satt hun med nål og tråd. Men, ferdig ble den! Og jeg er like stolt den dag i dag, av den blå løkendrakten min som mamma har brodert, som jeg var da jeg bar den første gang for 23 år siden.

Aktuelt igjen

Den stående vitsen er forresten i ferd med å gjenvinne sin aktualitet. Det er ikke fritt for at «etter konfirmasjonen» har blitt uttalt noen ganger allerede her på Fjellborg i det siste.

Du kan jo lure på hvordan det er gått til, når jeg husker min egen konfirmasjonsdag så godt som jeg gjør, men nå har jeg altså konfirmant selv. Veslekæll har begynt forberedelsene og skal i juni konfirmeres i det selvsamme kapellet som jeg selv ble det.

Forberedelsene har også begynt her hjemme. Mammas håndarbeidsevner ble dessverre bare nedarvet med en brøkdel, så jeg skal ikke ta på meg bunadssøm. Veslekælls bunad blir ikke desto mindre personlig av den grunn!

Bunad med kjærlighet

Da han skulle døpes, fikk vi min oldemors brudekjole fra 1938 til å lage dåpskjole av. Oppdraget fikk pappas dyktige kusine. (Dåpskjolen ble et kunstverk, og kom til og med på trykk i KK i sin tid!) Hun er egentlig bunadssyerske, så da kan du jo tenke deg til hvem som skal sy bunaden til veslekæll.

Strømpene hadde jeg egentlig tenkt til å gi et forsøk selv, men veslekæll hadde andre ønsker. «Jeg har lyst til at tante skal strikke dem!» konstaterte han her i våres, og når vi snakker om tante her i huset, så er det gamletante som fylte 90 i august. Hun er storesøsteren til gammel-faffa og hele familiens tante (og superstrikker). Han gikk egenhendig og spurte pent, og tante sa selvsagt ja til gromgutten. Så får heller mamma’n prøve seg på hosebåndene.

Alle sølvknappene som skal i bunaden er gaver fra dåp, de første jule- og bursdagsfeiringene, gitt av besteforeldre og oldeforeldre. Av de sistnevnte, er det bare gammel-faffa igjen. Det er fint å tenke på at de alle sammen får sette sitt preg på bunaden han skal få, om enn bare symbolsk.

Den siste oldeforelderen vi mistet, var gamlemor. Hun har også fått prege oss.
Les mer HER

Så joda, her er halve slekta i sving. Og om du lurer på hva konfirmanten tenker om bunad? Han som er gutt og allting? Han gleder seg og engasjerer seg lett i de valgene han må ta underveis.

Slekt skal følge slekters gang

Det er litt rart å sitte på denne siden av bordet. Plutselig være den som har ansvaret for konfirmasjonsfesten og ikke bare komme med en mening hist og her når det passer. (Akkurat kaka hadde jeg forresten veldig sterke meninger om, for den skulle ha bilde av snute-Scania på seg!)

Skjønt. Plutselig og plutselig. Etter 23 år, så burde det kanskje ikke slå ned i en som lyn fra klar himmel at tidene har skiftet. At slekt følger slekters gang og at en selv har unger som vokser til. Men, det er nå litt rart likevel.

Uansett gleder vi oss alle sammen. Så får vi se hvor mye vi rekker før konfirmasjonen, og hvor mye som må vente til etter. Det jeg i hvertfall har bestemt meg for å gjøre før, det er å få pusset opp sølvet på bunaden min. Etter 23 år er det ikke fritt for at det har blitt litt preget, og sølvet til Løkenbunaden kan ikke pusses som vanlig sølv, gullforgylt som det er. Det får bli en forsinket bursdagsgave til bunaden.

Dagen i dag har for øvrig ikke blitt markert annet enn i tanken. Men, det er en dag jeg tenker på forbausende ofte, egentlig. Kanskje fordi troen min fortsatt er med meg? Eller fordi korset jeg fikk den dagen alltid henger i et kjede rundt halsen? Kan det være for at flaggstanga på Fjellborg også har bursdag i dag? Den er jo også i bruk titt og ofte. Eller kan det også bare være fordi at gode minner er noe som tar stor plass i hjertet?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg