Jeg har lyst på vafler
I dag er den store vaffeldagen. Det er en dag som passer meg ypperlig, jeg som alltid har lyst på vafler. Og – jeg vet akkurat hvordan jeg skal få det uten å steke selv.
Vaffeldagen
Både veslebonden og jeg sover ute for tiden. I morges kom han så blid og fornøyd inn i stua hvor jeg allerede satt og spiste frokost. «I dag er det vaffeldagen!» konstaterte han. «Da må vi jo ha vafler?» Det siste der kom liksom litt håpefullt, smygende.
«Jeg har også lyst på vafler i dag», forsikret jeg ham, «men jeg er litt usikker på om vi har tid til det.» Tirsdager er alltid en hektisk dag her på Fjellborg, med speideren og allting. I dag litt ekstra hektisk, dessuten, ettersom speiderne i bygda skulle på bytur og dermed strekke speidertiden litt ut i begge ender.
Grove vafler til middag er jo alltids et alternativ, men jeg har lovet heller å kjøre i gang vaffelpressa i morra kveld. Så får vi liksom spredd gledene litt utover. Dessuten, så er det ikke lenger siden enn lørdag at vi sist hadde vafler. Det er ikke «sønt på vårs» om vi må vente en dag med vaffeldagfeiringen, altså.
Vaffel-genet
Jeg har ikke spurt ham, men jeg tror at om husbonden ble bedt om å beskrive min side av familien med ett ord, så ville han nok svart vaffel-elskere. Slik ville i alle fall jeg beskrevet oss. I alle ledd, rett ned til den sist ankomne som i vårt hus er veslebror.
Og – det er mannfolka som står for vaffelstekinga. Ja, også jeg, da, men jeg kan jo ikke hjelpe for å være den eneste jenta i rekka.
Jeg kan ikke huske én eneste gang å ha sett bestemor ved vaffeljernet, enda hun har vært hele familiens superkokke. Det har alltid vært bestefar. Og, i alle fall så langt tilbake ungene her kan huske, så har han gammel-faffa alltid hatt med seg et fat med vafler når anledningen har bydd seg. Og alltid er en boks med rørte bær fra fryseren med som tilbehør.
Pappa er også en vaffelsteker. Det var fest på en hverdag for meg som barn, når pappa dro fram vaffeljernet fordi jeg (eller muligens mest han?) hadde lyst på vafler. Fortsatt kjenner jeg på den intense lykkefølelsen når det lukter vafler og vi kommer på besøk. Skal du glede meg, så steker du vafler!
Fest på en hverdag er et fint konsept, syns jeg..
Les mer HER
Jeg har lyst på vafler, jeg
Dette med vafler er nok en svakhet i slekta. En svakhet jeg har visst å utnytte siden barnsben av. Jeg husker ikke episoden selv, for til det var jeg for lita da det skjedde. Historien er jeg likevel ikke gitt anledning til å glemme, for den har blitt fortalt mange ganger opp gjennom årene.
Bestefar har jeg flere ganger hørt bruke den når han har vært rundt og prekt også. Som et eksempel på hvordan man kan måle kjærlighet. Det går jo egentlig ikke an å måle sånt, men …
«Du bestefar? Hvor glad er du i meg?» spurte vesle meg.
«Å, du vet, det går ikke an å beskrive sånt», svarte han bestefar, som sant var.
«Du bestefar? Jeg har lyst på vafler, jeg.»
Hvis du lurer på om det ble vafler etter den samtalen? Det gjorde det!
Lyst på vafler? Alltid beredt!
Det er mye man vokser av seg med årene, men lysten på vafler har holdt seg. Det har også min egen familie fått erfare. Det er ikke rent sjelden at det står vafler på bordet her når det skal være litt godt attåt kaffen.
De aller beste vaflene er de som lages på rester at meieriprodukter i kjøleskapet, men med en melkeallergiker i hus har vi erfart at melkefrie vafler er vel så gode.
Og – med ikke mindre enn fire vaffeljern i huset er jeg alltid beredt når noen har lyst på vafler! Ett er til bruk på bålet. Det gir de beste vaflene, for ingenting slår bålvafler! Også har vi ett dobbelt. Det er mer eller mindre pensjonert, men står der til større anledninger når det må gå litt unna.
Et tredje jern fikk jeg til jul for noen år siden, og det gir store, gode plater. Til sist er det ett Scania-vaffeljern som vi egentlig bare låner av en kamerat av meg på ubestemt tid, men som brukes temmelig ofte siden vi tross alt er glad i både Scania og vafler her i huset.
Lyst på vafler!
Ja, så tro endelig ikke at den store vaffeldagen går oss hus forbi her på Fjellborg! Det er en dag helt der oppe i toppen, sammen med bursdager og 17.mai. Her har vi alltid lyst på vafler.
Ja, bare det å forfatte dette innlegget, har vært nok til å få tennene mine til å løpe i vann. Akkurat nå synes morgendagens vaffelfest som et lysår unna! Men, den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves.
Har du lyst på vafler også, kanskje? Da må du gjerne prøve den vaffeloppskriften jeg bruker aller mest her hos oss. Du finner den HER. Og – vil du lage et nydelig vaffelfat som imponerer de fleste? Ja, da bør du ta en titt på DETTE innlegget også.
Kos deg med vafler!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
