Mye å lære

I dag har vært en spesiell dag i kongeriket Norge, og det slår meg: Av dette har vi mye å lære. Ikke minst av et minutts stillhet, i følge veslebror.

En noen

Jeg tror du skal lete veldig godt, skal du finne noen i Norges land som ikke har et forhold til Kong Harald V. Han har liksom vært noe for oss alle. For mange mer enn en konge. Det har kommet dypt rørende historier fram i medienes søkelys de siste dagene. Historier om mennesker som har fått livene sine endret fordi noen så dem.

At denne noen var en konge, har nok vært ekstra viktig, men det er jo som det ble sunget i kongens begravelse i dag: Graset er grønt for alle. Vi har mye å lære av historier som de som har blitt trukket fram de siste tolv dagene. Ja, eller kanskje snarere huske på, for jeg tror de aller fleste av oss egentlig vet det så godt, at alle har samme verdi som menneske uavhengig av hvilken hylle vi har havnet på her i livet.

Og i alle disse historiene, i de endeløse rekkene av noens minner om vår kjære konge, og de utallige konges ord som har vært delt den siste tiden, så har vi liksom vært på samme hylle, i et nasjonalt fellesskap.

Flom av godhet

Inntrykkene vi mettes med i løpet av en dag, er som regel negativt ladet. Det er krig og rykter om krig. Trusler sendes over en lav sko over alle landegrenser. Hugersnød, skumle sykdommer, fattigdom og dyrtid. Det er politiske uenigheter, drittslenging og likegyldighet. Og – det aller meste får vi servert gjennom såkalte sosiale medier, som ikke gjør stort annet enn å distansere oss fra hverandre.

Så dør kongen vår, og noe skjer. Det er som en flom av godhet brer seg gjennom folket. Omtanken for hverandre får større plass enn uenighetene som ellers kan skille oss. Alle gir hverandre rom, og ingen syns det er rart at en annen gråter salte tårer over et menneske han eller hun ikke egentlig kjente. I stedet er vi der for hverandre i trøst – og glede over en ny konge.

Jeg ser det, og igjen tenker jeg: Her har vi mye å lære. Eller å huske på. For, vi har det jo i oss. Vi har sett det før. Men hvorfor må det en skremmende pandemi, eller en konges død, til, for at vi skal løfte blikket og se hverandre? Det er jo så godt, det fellesskapet som oppstår, når det hender. Følelsen av å være en del av noe. Kjenne det sprenge i brystet av godhet og omsorg for vår neste, og stoltheten av å være en del av et folk som står samlet som ett når det røyner på.

Mye å lære

Vi er mange som nok har følt på mye rart de siste dagene. Undring, ikke minst, over egne følelser. For ikke å forglemme nysgjerrighet. Avhengig av alder, så er det mange som opplever det vi har stått i som nasjon nå for aller første gang. Det er mye rare greier. Særlig når man er liten.

Veslebror har fulgt dekningen av Kong Haralds død med stor oppmerksomhet. Og, han er en oppvakt fyr, sjuåringen vår. I går oppsummerte han i grunnen det hele ganske så greit, da han fortalte om den dagen kongen døde:

«Vi så i avisene, men lærerne hoppet over så mye av det som stod. Vi lærte egentlig mye mer av å være stille i et helt minutt», sa han bestemt.

Og i det avisene ble byttet ut med bøkene fordi ordet nok forsvant i farta, så kan du jo selv tenke deg at mor og far lurte fælt på hva som egentlig foregikk i klasserommet den dagen, men sannheten i hans forklaring ble ikke endret av et glemt ord. For, «hva lærte du av å være stille i et minutt, da?» ville jeg vite.

«At kongen var en viktig mann vi brydde oss om. Tenk, hele landet var stille for ham et helt minutt!» Og for liksom å understreke hvilken viktig mann Kong Harald V var i kraft av faktisk å være konge, fulgte han sporenstreks opp med: «Så lenge stille hadde de ikke vært for deg, vel?»

Nei, det hadde det nok ikke. Graset er grønt for oss alle, men noen fortjener litt ekstra heder og ære for innsatsen gjennom et langt liv. Takk for alt du var for Norge, Kong Harald. Hvil i fred.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg