Hverdagsbetraktninger

Hva kommer etterpå?

Midt i julestrias milde kaos hender det at spørsmålet slår ned i meg: Hva kommer etterpå? Når lysene er slukket og grana ligger på bålet. Det synes så langt vekk, men så ser jeg på kalenderen og så …

Juleidyll og kaos

Det blir mye juleidyll om dagen, hva? Sosiale medier flommer over av vakre, stemningsfulle bilder. Åh, den som bare var der! Tenk å ha det sånn! Sukk.

Hva kommer etterpå? Når julelysene er slukket, granbaret båret ut og nissen tilbake på loftet? Her fra pyntehåndkledehylla på kjøkkenet.

Jeg ser ikke nødvendigvis noe galt i det. Næring til drømmer kan være fint det, og såpass opplyste er vi vel at vi burde forstå at alle har sitt. Også kaos. Antakelig også i mettende porsjoner nå, snaut fjorten dager før jula ringes inn.

Hva som er kaos er selvsagt et individuelt definisjonsspørsmål, og her gjelder det å sammenlikne seg med seg selv. Kaotiske tilstander for deg kan framstå som det mest organiserte opplegg for naboen.

Midt i mitt eget kaos hender det innimellom at spørsmålet slår ned i meg: Hva kommer etterpå? Når lysene er slukket og grana ligger på bålet. Når jeg ikke har juleforberedelsene å putle med, hva da?

Fikk du med deg innlegget om den bevegelige målstreken?

Du finner det HER

Hva kommer etterpå?

Januar. Det kommer etterpå. Siden februar, mars, våren, sjølbergingssesongen og den arbeidshverdagen som opptar det meste av tiden her på Fjellborg.

Nei. Jeg tror liksom ikke helt på det. Hva kommer etterpå? Kan det være noe som helst, da? Etter en varm adventstid fylt med forventning? Juleferien med all sin julekos, julegodterier og familietid. Jeg vet bedre, men i det sekundet spørsmålet treffer meg, kjenner jeg at skuldrene går en anelse opp i anspenthet. Alt jeg ser er liksom bare et mørkt og fysisk tomt rom. Alt annet enn nuet virker så fjernt.

Nå i desember er alt så preget av lunhet. Det er i alle fall det ordet som kommer først til meg når jeg ser julegrana utenfor kjøkkenvinduet stå å lyse dunkelt under tyngden av snøen som har falt på det. Når jeg ser adventsstjernene som henger i vinduene og alt granbaret som rundt omkring er lagt for pyntens skyld. Hjemmet vårt er jo aldri pyntet ellers, for det er altfor upraktisk i en hverdag som store deler av året tilbringes utendørs.

Hva kommer etterpå? Når julebelysningen er skrudd av? Julegrana ute, ikke minst. Vinter. Snø.

Og slik liker jeg det, altså. Minimalisme kommer i så mange former og for en sjølberger er det på sitt vis gull.

Les mer HER

Akkurat nå syns jeg tanken på at alt dette skal forsvinne er aldeles bedrøvelig. Hva sitter vi igjen med da? Ikke minst: Hva skal tiden fylles med?

Gjøremål på rutine

Nå i desember er det en haug av ting som skal gjøres. Julekaker skal bakes, gaver skal ordnes og pakkes og deles ut. Julebrev skal skrives og en liten titt på sølvtøyet avslørte at jeg også burde pusse noe av det. Julenek skal henges opp, vedkurver fylles, julematen tilberedes.

Alt gjøres i et repetitivt mønster fra år til år til omtrentlig samme tid. I motsetning til mye annet arbeid som gjøres på Fjellborg er ikke julestria styrt av været. Befriende forutsigbart, ved nærmere ettertanke, men også kanskje litt opphav til bekymringene rundt spørsmålet om hva som kommer etterpå.

Ja, for det er jo ikke det at jeg ikke vet hva som kommer etterpå. Det er mer enn nok å ta seg av neste måned (!) også. (Virkelig, for i 2024 skal hele andre etasje renoveres!)

Juleoppsats laget av mose, en svibel/hyacint, furukvist, en hestesko og et rådyr til pynt

Men, da må jeg finne tilbake fotfestet i den hverdagen hvor dagen selv bestemmer. Vinteren på Østlandet er lunefull, og gjøremålene på et småbruk som vårt påvirkes absolutt av om januar kommer med atten blå eller syv pluss.

Hva er et småbruk?

Les om det HER

Hva kommer etterpå?

Men, så vet jeg jo at jeg ikke skal ta sorgene på forskudd. Jeg vet at spørsmålet «hva kommer etterpå?» ramler inn i bevisstheten hvert år omtrent på denne tida. Et øyeblikks panikk over svaret like så. Men, så er man jo rasjonelt anlagt, da, og rekker å roe seg med tidligere års erfaringer akkurat i tide til at panikken ikke får tak.

For joda, det blir mørkt i vinduene. Likevel vet jeg også at det føles fornyende å rydde jula vekk utpå nyåret en gang. Er jeg for lenge i hus med et koppel nisser og fjorten englekor, påvirker det meg ikke på en positiv måte. Jul er veldig trivelig, men alt med måte.

Når jula vel er ryddet ut (og andre etasje attpåtil), er det fortsatt nok å ta seg til. Jeg vil ikke få for mye tid til å savne de faste desemberrutinene – som jo faktisk også er «glemt» i det øyeblikket jula ringes inn.

Vi har tre bursdager å feire i løpet av fem vinteruker. Om forholdene legger seg til rette for det blir det ganske sikkert også vedhogst. Lappehaugen min får stadig påfyll og er således ved godt hold. Jeg har et møbel som står her på andre året i påvente av tid til overs for å restaurere det og jammen har jeg ikke fortsatt sommerens tomatavling liggende i fryseren også. Den skulle vært kokt til tomatsaus for lengst.

Bekymringene for hva som kommer etter desember er i grunnen fullstendig bortkastede.

Et godt tegn

Hva kommer etterpå? Jeg tar likevel spørsmålet som et godt tegn. På at jula er ei trivelig tid. At jeg koser meg med forberedelsene og alt det desember fylles med.

Lys i kjøkkenvinduet, hyacint/svibel og sirupssnipper

Ja, for det gjør jeg virkelig. Det betyr ikke at jeg ikke kjenner på stress eller at sykdom ikke rammer oss når det passer som dårligst eller at alt er på stell til en hver tid, for det gjør det. En mamma med Ménière-anfall i desember er ikke til å spøke med! Men, det handler om fokus.

Det vet jeg også at det gjør «etterpå». Når lysene er slukket og alt som er igjen etter juletreet er barnålene på de utroligste steder. Da gjelder det å holde fokuset der det skal være. Det skal ikke være på slaps, utmattende mørke og tomme vinduer, det er i alle fall sikkert.

Og, med den påminnelsen til meg selv – og nå kanskje også deg – så går julestria sin vante gang videre. Uroen, som et øyeblikk truet med å ta over styringa i det etterpå kom på tale, forsvinner med røken fra kalenderlyset som akkurat ble slukket for dagen. Fokuset på her og nå er skjerpet, og jeg vet at når etterpå kommer, så blir det også fint. Jeg har nemlig en plan!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics