Lyden av livet

Regn, deilig og vått

I rommet et det mørkt. En skulle kanskje tro at mørket fordrer stillhet, men det er ikke stille. Jeg hører regnet utenfor. Vanndråpene. De slår mot det de møter: Elva, veien, bladene på trærne, taket. Regnet alene er stille, men det har åpenbart et markeringsbehov i møte med alt det andre. Det som vi liker bedre på sommeren. Likevel krever regnet at vi føler det. Hører dets fall mot jorden. Det er litt sorgtungt. I en slags evig d-molls klang. Det er lyden av livet.

Utpå morgenkvisten siver dagslyset inn gjennom det åpne vinduet. Det ledsages av en ivrig samtale som går over hodet på meg.  Ingen har tid til å vente til en annen er ferdig med å snakke, men kanskje det ikke er en samtale heller? Kanskje det bare er en evig sang? Der alle har sin stemme i en perfekt samklang. Jeg hører av tonen at dagen er god. Lytter du til fuglene, hører du sånt. Det er lyden av livet.

Lyden av livet triller i vei

Latteren triller inn gjennom det åpne vinduet. Jeg tar meg meg morgenkaffen bort til. En tilgjort stemme lager noen lyder jeg ikke kan tyde, og latteren triller videre. Mellom trærne i frukthagen kan jeg se de to som sammen står og venter på skolebussen nede ved veien. De tøyser og tuller. Lyden av latteren røper forventningen til en ny dag hvor venner, kjent og kjært skal få fylle tiden. Det er hverdag. Ikke hjemmeskole. Ikke rødt, ikke gult. Det er frihet og glede. Latter. Det er lyden av livet.

Det knaser i grusen

Hanens gal skjærer gjennom fuglesangen og stillheten som omgir den. I grusen høres lett knasing i det han og hoffet kommer løpende mot meg. Det kan jo være at jeg har noen rester etter frokosten i lomma. Det slamrer i fjøsdøra. De tre grisene har hørt matmor komme og gjør seg klare til fest. Jo nærmere jeg kommer, jo mer slamrer det i døra. Det er om igjen å være først for å hilse meg god dag med et blidt grynt. Igjen høres lett knasing i grusen, for når det regner på grisen kan det være at det drypper på høna. Knasing, slamring, gal og grynt. Det er lyden av livet.

Bam, bam, bam, bam, bam. Det smeller taktfast og så høyt at det høres et svakt ekko. Bam, bam, bam, bam, bam. Jeg stanser. Lytter. Legger hodet bakover og ser. Bam, bam, bam, bam, bam. Hvor er han nå? Det er stille. Selv småfuglene later til å ha tatt en pause for å trekke været i det hamringen lar seg høre på ny. Og der! Blikket lander nesten øverst på et dødt grantre. Flaggspetten! Med rød hette sitter han der og hamrer løs i jakten på formiddagsmat. Den enes død, den andres brød. Det er lyden av livet.

Alt har en lyd

Alt har en lyd. Jorden som glir mellom fingrene som flittig luker bort ugraset. Trillebåra som knirker seg vei fram til sitt bestemmelsessted. Vannet som kastes ut av hageslangen og slukker tørsten til ferskgrønne jordbærplanter. Traktoren som humper forbi.

Det brummer nede ved veien. Brummer og bromler. Søppelbilen står utenfor og tar med seg brukte bleier og tomme brødposer. Svosj! Mjølkebilen passerer i samme nu. Lyden av telefonen som ringer skjærer gjennom det, alt sammen. «Hei, jeg skulle bare si fra at jeg blir litt forsinket hjem til middag i dag!» Søppelbilen durer videre. En pelskledt venn stryker seg durende mot bena mine og spør pent om litt kos. Brum, svosj, ring, mjau. Det er lyden av livet.

Lyden av livet

Latteren kommer opp forbi husveggen. Overdøver den svake duringen fra oppvaskmaskinen. «Mamma? Vet du hva?» Ranselen dumper ned på kjøkkengolvet. Svupp! Det dras i en glidelås, og en blyant dras ut av pennalet og settes mot papiret. Nesten uhørlig lager den lyden av tanker. Tanker som får ord og blir til en fin fortelling jeg får høre. Fantasi. En barnestemme. Det er lyden av livet, det.

Det klirrer i tallerkener, kopper og kar. Fem norske armer strekker seg som én eneste blekksprut etter alt den vil ha. Det blir rene knutemor der over middagsmaten. En kniv smeller i tallerkenen i det poteta deler seg litt raskere i to enn hva den som brukte kniven så for seg. En litt for stor, litt for tung mugge klinker mot et glass. «Klarer sjøl!» Det fortelles. Vi ler. Det korrigeres. «Bruk gaffelen. Sånn, ja!» En ny historie. Lyden av den enkeltes dag tonesetter måltidet. Det er lyden av livet.

Ferdigsnakka

«Mamma? Hvor er du mamma? Mamma!» «Pappa? Hvor er mamma?» «Er det snart Barne-TV?» «Jeg vil ikke legge meg!»  Ettermiddagen går mot kveld, og lydene stilner av i det min båt, som er så liten, seiler avgårde mot land. En stille havn. På ny høres knasing i grus og slamring i fjøsdøra. Jeg hører lyden av glad slafsing i det jeg hører mine egne skritt gå mot frukthagen. En liten omvei på vei inn. Barnelatteren har stilnet. Insektene som surret her litt tidligere på dagen er her ikke lenger. Fra nabogården høres et enslig raut. Jeg titter opp og ser skyene gli sakte forbi. Fuglesangkoret er mer dempet nå, og jeg går inn på kjøkkenet. Huset hviler. Kun kaffekoppen som settes på kjøkkenbordet med jevne mellomrom kan høres. Dagen er snart ikke mer. Den er liksom ferdigsnakka, og stillheten følger inn i kvelden.

Jeg sukker. Smiler sliten. Det er helt stille, men fortsatt lyd. Lyden av livet.

Lyden av livet er lyden av natten under åpen himmel

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: