Tanker før en konfirmasjon

Jeg overhørte en gang en samtale som gjorde meg oppriktig sint. Samtalen er stadig i mine tanker, og særlig nå, like før vi selv skal ha konfirmasjon. Jeg er fortsatt opprørt.

I en gatekjøkkenkø

25. april 2009 – jeg husker øyeblikket klokkeklart. Jeg stod i kø på et av byens gatekjøkken. Dagen før døde mamma, og det var ikke tiden for å koke poteter og lage kjøttkaker, akkurat. Og der, i den gatekjøkkenkøen, lærte jeg mer om alder og visdom enn jeg kanskje har lært både før og siden.

På det som skulle ha vært mammas 44. bursdag, 12. april 2010, skrev jeg følgende:

Foran meg stod to menn – jeg anslår alderen deres til å ha vært rundt 45 – hvorav den ene skulle i konfirmasjon påfølgende søndag. Han var, såvidt jeg forstod, konfirmantens fadder, og skulle holde tale. Dette oppdraget bekymret ham, for som han sa: «Hva skal man si til en på 15? De har jo ikke levd så lenge at det er noe å snakke om. 15 år er jo ingenting!»

Jeg kjente at sinnet begynte å boble innvendig, men ville nødig lage en scene og holdt munnen lukket. Mamma døde 43 år gammel, og når hun var 15 hadde hun mer enn en tredjedel av livet bak seg allerede. Hvordan kunne denne mannen tillate seg å påstå at 15 år var «ingenting»?

Jeg hadde mye, og har fortsatt mye, jeg gjerne skulle sagt denne mannen, og erfarer at jeg angrer på noe jeg ikke gjorde i stedet for noe jeg gjorde. I lang tid tenkte jeg på denne mannen som en møkkamann, men den siste tiden har jeg faktisk begynt å tenke på mannen som en stakkars mann i stedet. En stakkars mann fordi han var så ufattelig dum! Tenk å ha blitt så voksen uten å ha skjønt mer om livet? Eller også har han mest sannsynligvis aldri møtt motstand her i livet, og det er jo også synd for ham, siden det er i motbakke det går oppover og man virkelig kjenner at man lever.

Jeg mener på ingen måte å opphøye meg selv og mitt eget intellekt, for jeg er ikke et geni, men jeg vil tørre påstå at det trenger man neimen ikke være heller, for å forstå at ingen kjenner dagen i morgen.

Tanker før en konfirmasjon

Episoden har brent seg inn i sinnet og sjelen på meg. Fortsatt – etter over 17 år – blir jeg opprørt når jeg tenker på den. Ja, bent fram provosert! 15 år er 15 år uansett når i livet årene passerer. Skal man følge denne mannens definisjon, så er det altså «ingenting» at vi på 15 år har fått tre barn. At vi har skapt et barndomshjem. At vi har tatt farvel med flere familiemedlemmer enn vi kan telle på én hånd. Enda til har jeg ikke nevnt alle ferieturer, familieselskaper, skolestarter og små øyeblikk i hverdagen. Ingenting.

På søndag skal veslekæll konfirmeres, og før en konfirmasjon gjør man seg noen tanker. Særlig når det er ens eget barn som er konfirmant, har jeg innsett. Jeg tenker også på denne mannen. Hvor fattig han var!

Jeg har de siste ukene brukt timesvis på å bla i album med bilder av veslekæll. Fra det første øyeblikket på nyfødtintensiven, hvor det ikke engang var sikkert om verken han eller jeg ville overleve. Den første jula. Dåpsselskapet som ble feiret her på Fjellborg, da bestemor og bestefar så raust åpnet det som da var deres hjem. En liten, lubben hånd som tar på gress for første gang. Barnehagestart. Ja, alle små og store opplevelser gjennom et snart 15 år langt liv, som har ledet ham like fram til alterringen på ny, som konfirmant.

Et helt liv

Rekkevidden av mannens ord har jeg nemlig virkelig forstått først etter at jeg ble mamma. På et tidspunkt var bare en time et helt liv! Et år, to, tre! Hvordan kan 15 være ingenting?

Jeg har gjort meg noen tanker rundt det, nå like før vi selv skal holde en konfirmasjon. Ja, for hva skal man si til en på nesten 15 år – når det er så innmari mye å ta av? Alle de små øyeblikkene som har formet den vesle kællen vår – som måler noe sånt som 190 cm på sokkelesten – til den han er i dag. En ganske flott fyr er han også, vil jeg rent objektivt påstå; du blir ikke det av «ingenting».

Episoder i hverdagen som har hatt noe å lære bort. Menneskemøter. Kanskje øyensynlig ubetydelige i øyeblikket, men skjellsettende sett i bakspeilet. Alt av smått og stort som er plassert i hjertekammerets skuffer og utgjør et liv. Hva har vel lengden på det å si? Det handler virkelig ikke om å legge dager til livet, men om å skape liv hver dag.

Fotspor i sanden på en dåpsdag
Les innlegget HER

Tanker før en konfirmasjon – på godt og vondt

Talen er ferdigskrevet. Kortet ned og redigert til en overkommelig lengde for de som skal lytte. Det var ikke lett, når 15 år er så inderlig lenge. Så fullt av liv!

Dåpskjolen, som veslekæll én gang fikk sydd til seg, og som han nå er vokst inn i som konfirmant, er funnet fram. Det samme er et par – nå – bittesmå sokker i str 15. De første, som passet akkurat. Noen klær vi husker spesielt godt som «ham», barnetegninger, et par av favorittlekene. Bare ting, men også historien om et helt liv. Så langt.

Og man gjør seg jo noen tanker før en konfirmasjon når man må rote rundt i gamle gjemmer og hjertekroker. På godt og vondt. For det er litt trist å vite at en tid er forbi. Samtidig så er det så inderlig godt å se tilbake og huske det, alt sammen. Jeg har vært til stede, selv om enkelte bilder av meg fra de siste 15 årene kan tyde på det stikk motsatte. Minnene er felles og jeg håper og tror vi kan enes om at de er gode.

Så ser jeg på konfirmanten. Str 15 har blitt til 47, men han er ellers seg selv lik. Jeg ser på ham, og føler meg sikker på at han går videre gjennom livet med en rikdom. En sånn som ikke kan måles i penger og gull, men en visshet om at hver dag er dyrebar fordi man aldri vet hva den neste bringer. Gjør han det, så har han i grunnen forstått det som er å forstå – og jo tidligere den innsikten får virke, jo rikere vil han bli. For hver time, dag – og hvert 15. år.