Kollegaen min

Jeg hadde en gang en kollega. Jeg vet ikke hvor kollegaen min er i dag, men refleksjonene han gav grobunn for, lever fortsatt i meg.

Urettferdig praksis for to kollegaer

Her om dagen hadde jeg et menneskemøte på togstasjonen som fikk meg til å tenke på en kollega jeg hadde for mange år siden. Ja, eller kollega er vel kanskje å strekke definisjonen litt, men vi arbeidet nå engang i samme senter begge to, og hadde begge varer å selge.

Jeg hadde ekstrajobb i et bakeriutsalg som student. Boller og brød og vørterkaker gikk over disken. Jeg hadde mange hyggelige kunder som kom innom. Enten for å handle noe godt til kaffen, et brød, eller også bare for å slå av en prat. Det var mange av dem også.

Slik var det ikke for kollegaen min. Mens mine varer mest solgte seg selv, måtte han jobbe benhardt for å få solgt sine. Ingen stoppet og pratet med ham bare for pratens skyld. Han var narkoman og solgte Er lik-magasiner.

En kollega og et menneske

Nå kan du jo lure på hva dette har med sjølberging og en sjølbergingsblogg å gjøre, men til syvende og sist handler det jo om å overleve. Å dekke sine grunnleggende behov kan være så mangt. Vi snakker stadig om hvem vi hadde tatt med oss i krigen skulle det knipe, og jeg tror kanskje jeg kunne tatt med meg denne kollegaen. Når du evner å overleve med hans forutsetninger, så har du det i deg. Tror du ikke?

Jeg er ikke så naiv at jeg tror at alt kollegaen min tjente gikk til brød og smør og kaffe, men vi har alle vårt. Hvorfor han fikk det han fikk? Tja. Kanskje fikk han en dårligere start på livet enn andre? Eller også er jo noen bare mer uheldig med livsvalgene enn andre, uavhengig av utgangspunktet.

Folk var både kollegaen min og jeg, selv om kundene våre nok så oss som ganske ulike. Jo flere arbeidstimer vi hadde ved siden av hverandre – han på sin faste plass og jeg bak min disk – jo mer urettferdig syntes jeg det var.

Kunne forblitt kollegaer?

Det resulterte i et innlegg jeg publiserte på bloggen jeg den gang driftet, og det innlegget kom jeg også til å tenke på etter dette møtet på togstasjonen sist uke.

Det er litt rart å se tilbake på, for i ettertid har jo livet mitt også endret seg veldig. Drømmer og ambisjoner ble knust med en diagnose og flere på toppen. Hadde ikke utgangspunktet mitt vært godt og grunnlaget stabilt, tross alt, kan det for alt jeg vet være at denne kollegaen min og jeg hadde forblitt kollegaer i samme butikk.

Hva hadde egentlig livet mitt vært om det som da var drømmene ikke gikk i knas?
Les mer HER

Livet kommer ikke med garantier for noen av oss. Og der kommer kanskje sjølbergingen inn også, for det har jo blitt min sysselsetting når livet ikke ble som jeg trodde det skulle bli.

Alle mennesker er mer enn vi ser. Noen ganger kanskje faktisk også mindre, i den forstand at vi gjennom vår egen følelse av utilstrekkelighet bygger andre opp til noe langt mer enn de har sjans til å være, bare fordi vi selv tror så lite om oss selv.

Men, tilbake til det gamle innlegget. Jeg publiserte det 31.oktober 2010. Mens jeg enda var student. Før det fantes en veslekæll. Før sjølbergingshverdagen. Det er faktisk mer enn et liv siden. Mon tro hvordan det har gått med kollegaen min? Lever han? Han er i alle fall ikke glemt. Her er tankene jeg delte den gang da:

=

Utenfor bakeriet

Like utenfor bakeriet står det en mann. Jeg antar at han er i midten av førtiårene, men det er vanskelig å si. Han har nok levd et liv som sikkert ikke bare har vært lett, og slikt setter sine spor. I hånden holder han siste nummer av = Fredrikstad. Uten å være pågående, tilbyr han magasinet til de som går forbi. Mange takker ja, og kjøper et eksemplar. Langt flere rister på hodet og haster videre. Noen ser en annen vei. Felles for dem alle er at de får et smil av mannen.

Vi er i samme bransje, denne mannen og jeg. Vi har begge et produkt å tilby, men mens mine bakevarer så og si selger seg selv der de ligger, må han arbeide hardt for å bli kvitt sin varebeholdning.

Mens noen slår av en prat med meg om hverdagslige hendelser og ting som opptar dem, går andre en omvei rundt mannen for å slippe å hilse. Mens mennesker ber meg om hjelp til å finne frem riktig beløp i lommeboken for dem, holder andre hardt på sin når de går forbi mannen. Folk ser på meg som en likeverdig, men de ser ned på mannen. Han som er min kollega.

Vi gjør begge et ærlig arbeid, og vi har begge to drømmer for hva vil gjøre med pengene vi tjener. Hvorfor behandles vi så ulikt?

En inspirasjonskilde

Det er en hyggelig mann. Han tilsynelatende bobler over av positivitet og livsglede. Jeg vet ikke hvordan han ser ut når han ikke smiler. Selv på de tyngste dager, smitter hans entusiasme på en slik måte at man på ny får lyst til å brette opp ermene og ta i et tak. Han er høfligheten selv, og har alltid en oppmuntrende kommentar på lager. Han har hodet høyt hevet, og møter alle med et smil. Jeg forstår ikke hvorfor vi behandles ulikt.

Jeg kjenner ikke mannes bakgrunn. Hvorfor hans liv har blitt så annerledes enn mitt, vet jeg ikke. Mens min barndom var fylt av mennesker som så meg og gav meg kjærlighet, kan hans ha vært foruten. Jeg har hatt foreldre som har støttet meg og løftet meg opp, kanskje hadde han ingen. Mens jeg har funnet kjærligheten, kan han ha mistet den.

Mens jeg er et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser, er han et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser. Det er ingen grunn til å behandle oss ulikt.

Hvorfor er menneskene så rare?