Pusterommene du trenger for å jobbe smart

Er pusterommene i hverdagen bare dødtid? Eller er det noe vi aktivt bør prioritere for rett og slett å få det bedre? Løper vi lengre om vi bare løper raskt nok?

Hvor har pusterommene blitt av?

Forrige uke skrev jeg litt om #landligidyll. Det er ikke bare ferske rundstykker og kaffe i solveggen, men også mye og uendelig arbeide. Gjøremålslista tar liksom aldri slutt, og da jeg i går ettermiddag satt og noterte ned hva som burde prioriteres denne uka, slo en erkjennelse ned i meg. Hvor har det blitt av pusterommene?

Pusterommene er viktig. En kaffe og noen minutter med ei bok gir godt påfyll.

Skal bare. Må bare. Skulle ha og burde det. Du kjenner deg kanskje igjen? Det er ikke til å legge skjul på at det siste året på Fjellborg har hatt mye av det. Å kle om et helt hus og attpåtil å pusse opp gode femti kvadratmeter inne er krevende. I alle fall når det kommer i tillegg til alt det andre man driver med: Jobb, husdyrhold, bursdager, fritidsaktiviteter, plenklipping og snømåking … Legg til en lengre sykdomsperiode også, så er overveldende fort gjort beskrivende.

Ikke fordi at noe av det er noe å klage på, men poenget er at livet krever og livet skjer, ikke sant? Noe kan du planlegge, noe kan du ønske deg og noe bare skjer. Jeg kan prioritere så mye jeg bare orker, men jeg vil aldri kunne krysse av for alt jeg ønsker å få gjort likevel. Tiden må man ta til hjelp, men det er fort gjort å miste gangsynet litt når staudebedet gror igjen av ugress, skittentøysdunken står og gaper med en halv garderobe på utsiden og noen lurer på hva det er til middag.

Har du lest innlegget om hverdagene og hva de egentlig er?

Les HER.

Løpe raskere eller smartere?

Denne mandagen er den siste i dette skoleåret for vår del. På fredag går barna til sommerferie, og det merkes godt på kalenderen. Avslutninger på alt som tenkes kan fyller ettermiddagene. Så kommer legetimer, verkstedtimer og alt det andre i tillegg. Du vet, det som er kjekt å få gjort før sommeren. Pusterommene er det ikke mye plass til overs for. Så hvor ble de av? Pusterommene, altså?

Jeg tror rett og slett vi har glemt pusterommene! Det er i grunnen litt krise. I alle fall når begrunnelsen for å la dem være er dårlig tid. «Jeg skulle bare ha …» og «jeg må», og så blir det som var et velfungerende intervalløp bare et heseblesende maraton med stadig lavere marsjfart. Å løpe raskere eller lenger er jo ikke nødvendigvis å løpe smartere. Og de pusterommene er ganske nødvendige, de, for å kunne løpe smart.

Les det fortsatt aktuelle leserinnlegget i KK fra 1954:

Øyer av fred

Pusterommene som gir utholdenhet

I alle fall trenger jeg med tette mellomrom å sette meg ned og gjenvinne oversikten. Er prioriteringene mine fortsatt gjeldende for hvor det brenner mest? Ulltøyet i veslekælls kommode kan fint ligge til St.Hans før det pakkes vekk for sommeren, men hvis ikke jeg hypper potetene (som omsider er i jorda) påvirker det avlingene.

Men disse pusterommene jeg tenker på, er ingen pusterom bare fordi jeg ser over prioriteringene. For all del: Ei god gjøremålsliste er avgjørende for at jeg jobber både smart og grundig. Den gir en god plan over dagene som ellers kan tendensere til å renne mellom fingrene på meg dersom jeg ikke har en plan. Mangelen på planen ødelegger gjerne mer enn mangelen på gjøremål, for dem er det nok av, men hvor skal man begynne? En ring rundt seg selv leder ingensteds.

Nei, de pusterommene jeg tenker på, er de som gir utholdenhet. De pusterommene som gir en god balanse i livet. Du vet, den mellom plikt og glede. Må og vil. De pusterommene er det som er så viktige. Søndagen er nok ikke gitt oss som en hviledag bare for at vi skulle rekke å ta igjen alt vi ikke rakk tidligere i uka. Kanskje vi rett og slett skulle hvile?

Snøvær mellom ørene

Eller prioritere den ekstra kaffekoppen i det en begynner at tempoet og den klare tanken svekkes. Jeg merker det veldig godt selv, i alle fall, når den kaffekoppen trengs. Det hjelper aldri så mye uansett hvor klart definert en arbeidsoppgave er – lage middag, plukke egg, luke i pallekarmene – om det er lenge siden siste pust i bakken. Når pusterommene uteblir. Det er som det legger seg et godt, gammaldags snøvær mellom ørene på meg, og jeg vaser i snø til knes. Det blir tungt og lite gjort.

En kaffekopp, et kvarter med heklenåla, en bok eller noe annet; det skal ikke mer til. En liten stund for å hente seg inn igjen og mentalt få tilbake pusten, så går alt så meget enklere. Men, det er de små pusterommene i hverdagen når det meste uansett har sin rytme og tid. Så kommer de andre dagene i tillegg. Lørdag, for eksempel, når du har en hel dag og et hav av timer foran deg. Om bare én av dem ble satt av til å gå ned til elva og bade? Spise en is under epletreet? Drikke kald Coca Cola i solveggen? Hadde så mye arbeidstid vært tapt? Jeg tror ikke det.

Pusterommene er viktig. En kaffe og noen minutter med ei bok gir godt påfyll. Blomster er heller ikke feil

Coronahverdagens gode side

Det var litt fint med coronahverdagen, det der. Vi eide tiden vår helt selv. Pusterommene kom så naturlig, for vi skulle ikke rekke noe likevel. Det er lite fint å si om pandemi, men akkurat dét var veldig godt. Nå, derimot, er det som om samfunnet skal forsøke å ta igjen to år, og alt skal gjøres og alt skal rekkes. Det handler ikke bare om mengden vi som familie velger å bite over her på Fjellborg. Det er liksom hele smæla. Jeg lovte meg selv å ta vare på eierskapet til tiden min da vi vendte tilbake til den såkalte normalen, men innser at det løftet er brutt.

Nå står sommerferien for døren. Godt og vel to måneder med langt færre må, bør, skal, kan. Pusterommene burde være mulig å gjenvinne. Dog tror jeg det krever bevissthet. Trening er ferskvare. Selvtillit er ferskvare. En ryddig kjøkkenbenk også. Kanskje gjelder det samme pusterommene? At de er ferskvare? Det er lett å «skal bare», men mange nok «bare» stjeler tid, og pusterommene er det første som får ryke. Til sist sitter vi der, utmattede og sure fordi hverdagen ble bare mas og krav og plikt og slitsomt.

Pusterommene kan fortsatt reddes

Ennå er det ikke for sent å redde inn pusterommene her hos oss. Jeg har bestemt meg for at sommerferien skal brukes aktivt med det for øyet. Selv om det er sommerferie er det fortsatt mye vi både må og bør og skal, men vi skal ta tilbake pusterommene. Implementere dem i tiden vår igjen og det på en slik måte at vi ikke kan være dem foruten når hverdagen vender tilbake igjen i august.

Jeg har en idé om at hvis jeg lover deg som leser å holde deg oppdatert, så vil både du kanskje kunne bli inspirert til å verne om pusterommene dine, også vil jeg være enda litt mer forpliktet til å ivareta mine. Hva tenker du om det? Del gjerne innlegget videre også, så kanskje kan det være til gjensidig inspirasjon og forpliktelse for flere. Forpliktelsen er selvsagt med positivt fortegn i denne sammenheng. Det skal jo ikke bli enda en ting man må. Eller burde det kanskje bli nettopp det?

Pusterommene er viktig. En kaffe og noen minutter med ei bok gir godt påfyll.

Jeg hører gjerne fra deg hvordan du ivaretar pusterommene dine. Er du flink til å holde balanse mellom plikt og hvile? Fortell gjerne i kommentarfeltet under. I mellomtiden tar jeg meg en kaffitår og fem minutter med Evi Bøgenæs.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: