Gråmorgen. Den første på lenge.

I dag våknet vi til en skikkelig gråmorgen. Det er den første på lenge, og med ett var det som om jeg så naturen med nye øyne. Årstidene finner sin vei.

Uvant følelse

Før jeg sier noe mer, får jeg jo si at det ikke kom som en overraskelse det vi våknet til i morges. Selv ute i skauen har vi tilgang til værmeldinger. Likevel var det en veldig uvant følelse å stå opp til en gråmorgen i dag tidlig.

At himmelen ikke er varmende blå fra første stund er i og for seg ikke så uvanlig, men det var fraværet av solgløtt som var så bekreftende i dag. På at årstidene finner sin vei, og at nå er en ny i emning.

Jeg sitter og skriver dette i shorts, og sandalene står fortsatt i skohylla i gangen. Nei, så det er ikke det at vi har pakket bort sommeren riktig enda, men nå tror jeg nok vi må forberede oss på andre boller. Ja, eller kanskje snarere mer boller? Det er jo noe med den årstiden som venter, som inviterer til både kakao, nystekte boller og et mykt pledd. En riktig gråmorgen minner en om slikt. Og det frister jo litt?

En gråmorgen

Jeg har lagt merke til det når jeg er ute. Noe er i ferd med å skje. Omgivelsene er ikke lenger like fargesterke, ikledd grønt. Naturen er liksom blitt litt mer … blass. Som en utvasket favoritt-genser, brukt litt for mange ganger.

Jeg trodde egentlig det var blitt med det også, helt til jeg stod i baderomsvinduet og så ut mens jeg pusset tennene i morges. Jammen tror du ikke at bjerka vår har begynt å gulne? Jeg har sett det gule litt hist og her noen dager, på trær som har sneket seg ut på de ytterste fjellskrenter og sånt. Men nå, nå har plutselig det gule inntatt min egen hage.

En gråmorgen fargesetter naturen på en ny måte. Og, når bjerka vår slapp å konkurrere mot den knallblå himmelen og solas gule stråler, så kom plutselig dens egen farge så tydelig fram. Midt i alt det grå. Jeg lot blikket vandre videre og så at det var ikke bare det majestetiske treet som var i ferd med å ta på nye klær.

Er vi klare?

Jeg lurer på om jeg er klar til å skifte klær? Jeg lever fint med at sommeren bare varer en kort stund her nord, og elsker høsten for dens skarpe luft og mørke kvelder. Høsten gir meg alltid en ny porsjon energi. Likevel er det med en viss motstand jeg bytter sommergarderoben i noe mer fornuftig.

Jeg nyter solstrålene som treffer bare armer når jeg er ute. Ser nedover sommerben med blåmerker og skraper og skrubbsår. Syns at shorts er et behagelig plagg. De første dagene med bukser på høsten føles alltid som å stå i et litt for trangt rom med litt for mange mennesker. Jeg vil bare ut.

En gråmorgen som vi hadde i dag lar likevel tanken lure i bakhodet: Blir det litt kaldt med shorts i dag? Er det på tide å finne fram buksene? Du er jo glad i dem bare dere liksom får tiden til å bli litt kjent igjen.

Er vi klare? Langbukser er nå én ting, men i dag sendte jeg også ungene avgårde med regnjakke, regnbukse og gummistøvler i sekken. Det var nemlig en gråmorgen med løfter om regn.

Skjønnheten i årstidene slår ofte pusten ut av meg og gir næring til sjelen.
Les mer HER

Den første gråmorgen

Det lot ikke vente på seg, regnet. Sjølbergeren i meg var lettet. Da jeg luket potetjordet for noen dager siden, var det så tørt at jeg vurderte vanning. Det var i grunnen bare værmeldinga som lot meg holde igjen. Hadde jeg vært kornbonde, hadde jeg antakelig sett litt annerledes på det, men i min frukthage er det tørt.

På den annen side var det litt trist å våkne opp til en gråmorgen i dag. Det var den første på aldri så lang tid, men den bekreftet også langt på vei det jeg spådde i går da vi satt og spiste middag: «Dette blir nok sommerens siste middag ute.» Vi grillet. Nå er det meldt gråvær ut uka, og enda lenger. Dagens var nok den første gråmorgenen av mange.

Jeg velger likevel å lene meg på barsok-dagens værløfte: Klarvær i dag gir klar høst. På søndag var det så klart som det bare kunne bli. Én uke med regn er ikke en hel dårlig høst. Det er jo også verdt å minne seg selv på.

Barsok skrev jeg om den dagen røtmåneden var over.
Nysgjerrig? Se HER

Uansett får vi ta det vi får. Årstidene finner sin vei, uansett hvor klare vi måtte mene at vi er. Hvor mye mer vi enn har lyst på av både det ene og det andre. Jeg insisterer på at det er sommer ut uka, men godtar også at høsten er nær. Veldig nær. Jeg gleder meg til det, men som i en hver overgang trenger jeg litt tid til å justere meg. Enten vi går fra sommer til høst, fra høst til vinter eller vinter til vår. Og, med det hjelper kan hende en gråmorgen til?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg