17 år med og uten

For 17 år siden i dag ble livet endret. Jeg var forberedt, men det er rart med det likevel. Ikke minst med hvordan detaljer prenter seg inn.

For 17 år siden

De færreste har sikkert tenkt over at 24. april for 17 år siden også falt på en fredag. Du har sikkert ikke lurt på det engang, men jeg kan forsikre om at sånn var det.

Jeg kan også fortelle at det var akkurat det samme været da, for 17 år siden, som det har vært i dag. I alle fall her i Østfold. Sola har skint fra skyfri himmel hele dagen, og det har vært en dag for fregner og t-skjorte.

Men, finværet på denne fredagen for så mange år siden var satt av til arbeide inne foran PC. Jeg skulle levere bacheloroppgaven min om kort tid, og kunne ikke ta hensyn til været. Ikke som i dag, da jeg kunne gå meg en tur i finværet og etterpå sette meg på terrassen og lese 1001 natt. Skjønnlitteratur.

Et veiskille

Men, som du sikkert skjønner, så husker jeg ikke denne dagens solskinn og alt det andre for at jeg satt inne og skrev om entreprenørskap og prosjektledelse. Midt i arbeidet den dagen, fikk jeg en telefon som endret alt. Ja, selve livet. Identiteten min.

Det var den dagen jeg ikke lenger hadde en mamma. I alle fall ikke her på jorden. Fredag 24. april for 17 år siden fikk jeg en mamma i himmelen. Jeg var 22 år gammel og stod med ett litt mer alene i livet.

Akkurat dèt har jeg kanskje ikke forstått fullt ut før de senere årene. Når stormer har rast og mamma ikke har kunnet stå ved roret der det hadde vært aller mest naturlig at en mamma gjorde nettopp det. Når jeg selv har blitt mamma og det ikke fantes noen å spørre om sånne små hemmeligheter som bare ens egen mamma sitter på.

17 år med og 17 år uten

Men, det har gått fint. Jeg har hele tiden visst at mamma fortsatt finnes et sted – og det stedet tror jeg er himmelen. Hun fortalte meg nemlig dagen før hun døde at nå var «de» kommet for å ta henne med. Hvem andre kunne det være enn Guds engler? Og – er det dem som passer på henne slik at hun har det bra, ja, så har jeg det bra.

Det var ikke godt å leve med den kreftsykdommen som til slutt tok hennes siste åndedrag. Den tæret og stjal krefter på en slik måte at døden ikke lenger var skummel for noen av oss. Den var bare litt … rar … når den liksom plutselig inntraff. På en fredag for 17 år siden.

I dag har jeg levd like lenge uten en mamma som jeg har levd med en frisk mamma. Det er også litt rart, for de 17 årene før kreften ble en del av hverdagen står like klart for meg som de 17 årene som er gått siden kreft ikke lenger skulle få ha overtaket. De fem årene på midten, der i mot, hva med dem?

38 var for meg veldig spesielt og litt skummelt å fylle!
Les mer HER

Feire livet

Døden så ikke ut som jeg var blitt fortalt. Døden tar med seg alt, den. Den narret i alle fall ikke meg til å tro at søvnen var i rommet.

Jeg gikk derfra med en lettelse som har fulgt meg siden. En lettelse det er vanskelig å sette ord på, for den er de færreste av oss forunt, tror jeg. Den har definitivt formet meg.

Og, da jeg gikk fra det rommet, så var det ut i vårsola. Den som er for fregner og t-skjorte, du vet. Vi gikk til nærmeste iskrembutikk og kjøpte den største soft-isen som var å få kjøpt. Årets første soft-is spiste jeg for 17 år siden på en solrik fredag i april. For å feire livet og for at det var akkurat det mamma ville ha gjort denne dagen om hun hadde kunnet.

17 år på egenhånd

Seks dager senere var det like fint vær og enda litt varmere. Likevel hadde jeg på meg bunad. Min bunad, som mamma hadde brodert til konfirmasjonen min syv år tidligere. I kapellet sang jeg min siste hilsen til mamma.

Herren velsigne deg og bevare deg
Herren la sitt ansikt lyse over deg
Og være deg nådig
Herren løfte sitt åsyn på deg
Og gi deg fred

Jeg har sunget den ofte på sengekanten for ungene siden. «Fine sangen stor» eller «fine sangen liten» har vi kalt den, alt etter hvor sliten en mamma har vært på sengekanten etter endt dag. Min mamma har aldri fått sitte på deres sengekant og bre dyna om dem, men så har hun liksom fått være med litt likevel.

Og nå har det altså gått 17 år. 17 år på egenhånd. Det er så lenge å være uten en mamma at det nesten er vanskelig å forestille seg hvordan det ville vært med. Disse 17 årene utgjør jo nesten hele mitt voksenliv. Livet gir og livet tar, men jeg er ikke fattig for det jeg har mistet. Snarere rik for alt jeg har hatt. Og jeg har tross alt hatt den kuleste mamma’n av dem alle. Om du følger med, mutter, så gir jeg deg omsider den – etter 17 år!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg