Fange følelsen av sommer

Fange følelsen. Det er det jeg prøver på nå, når sommeren er på hell og det snart ikke er mer sommer å nyte. Men går det egentlig an? Å fange en følelse?

Panikkmåneden

Sommerbukett og markjordbær på strå

Juli har glidd over i august, og vi er halvannen uke inn i hundedagene. Ja, eller røtmåneden om du vil. Sjølbergeren i meg kan absolutt stå inne for den betegnelsen, men filosofen i meg vil heller kalle det panikkmåneden.

Juni. Det smaker av lysegrønne drømmer om en evighet av jordbær og bading og latter i sene kvelder.

Juli. Det lukter av varm asfalt, slumring og gressklipper.

August. Det liksom verken smaker eller lukter. Det minner mer om mørkegrå skyer som ruller innover horisonten. Lufta liksom tetter seg til og det er vanskelig å få trukket den skikkelig ned i lungene i det du innser at sommeren har en ende. Og den er nær! Om en måned er det høst.

Jeg vil fange følelsen og tanken om sommer

Og for all del! Ibsen velger seg april. Jeg tar september. Det er ikke noe stress sånn sett. Jeg elsker høsten. Men likefullt elsker jeg tanken om sommer. Og det er kanskje nettopp det; tanken om sommer. Med tanken om sommer kommer behovet for å fange følelsen.

Du vet, den når blondegardinene på soverommet blafrer i vinden i den stille sommernatta. Når nymånen speiler seg i vannet som ligger uten en krusning. Jeg vil fange følelsen.

Å kjenne gresset kile mellom tærne. Ingen sokker og ingen tette sko. Bare deg i gresset. Nå begynner det så vidt å bli dugg både morgen og kveld, og da vil jeg fange følelsen. Den følelsen, du vet, av å gjøre noe smått ulovelig ved å gå barbent.

De kveldene jeg kan sitte ute uten å pakke meg inn i et teppe eller hente jakka, de er det ikke mange igjen av nå. Om ikke lenge kan jeg ikke lenger høre fuglene diskutere ivrig i tretoppene over meg, selv når klokka er aldri så nær leggetid. Gresshoppene vil snart ikke lenger spille. Jeg undres: Vil jeg kunne høre dem neste år? Jeg ønsker så intenst å fange følelsen!

Jeg vil fange følelsen av bare tær i kaldt fjellvann

«I dag skal jeg leve. Har du bestemt deg for det noen gang?»

I dag skal jeg leve

Fange følelsen av forventning?

Sola som skinner mellom frukttrærnes grener. Ennå har de grønne blader. Ennå har de umoden frukt. Likevel så nærmer det seg nå. Og jeg lurer litt, for er det den følelsen jeg ønsker å fange? Vil jeg egentlig fange følelsen av forventning? For jo, jeg venter på høst. På september. Jeg venter på skumringen som kommer tidlig nok til at jeg kan nyte kvelden innendørs med levende lys på bordet og et pledd i sofaen. Gleden ved hvile etter en dag ute med høsting, sanking, …

Men hva da med alt det jeg trodde sommeren skulle bli? Jeg går jo på den samme smellen hvert år! Jeg tror at sommeren skal vare evig, slik den gjorde da jeg var barn. At juli aldri ender og at jeg skal rekke alt jeg vil. Alt det jeg om våren tenker at sommeren skal være. Det er derfor august plutselig blir fylt av panikk. Det intense behovet for å fange følelsen av det jeg tenker at sommeren er.

Men det jeg egentlig ønsker å fange, det er jo de øyeblikkene som ikke lar seg fange. Hvordan skal jeg kunne fange fuglesangen? Tilfredsheten etter en dag på stranda? Fange følelsen av jordbær og fløte? Jeg er neimen ikke sikker på om det går. For de øyeblikkene er jo selve følelsene. Sommeren. De ble bare ikke mange nok!

Som i en sløret drøm

Ja, eller det vil si: De stod liksom ikke helt til forventningene. Om senvinteren ser alt så magisk ut i minnet. Som en sløret drøm rammet inn av markjordbær og bølgeskvulp. Med sommeren på avstand glemmer jeg alt det den også er. Alle de dagene med altfor høy varme, all dårlig samvittighet og alt det andre jeg er redd for å nevne høyt i frykt for å knuse de skjøre, skjøre øyeblikkene jeg så inderlig ønsker å bære med meg ut av sommeren. De øyeblikkene der jeg har klart å fange følelsen. I alle fall nok til å kunne la følelsen bære meg gjennom vinteren og inn i neste sommer.

Lette sommersko. En eksemfri hånd med markblomster i. Forglemmegei, geitrams, torskemunn, prestekrage, blåklokker, rødkløver. Sommersola når den varmer akkurat passe. De marmorfargede kveldshimlene. Barnelatteren fra gresset. Og en lett blondegardin som blafrer god natt.

En bukett av markblomster - jeg vil fange følelsen

Sommerkveldene har noe eget ved seg, er du ikke enig?

Les Sånne kvelder

Augustpanikk

Det er august og høsten begynner å sige inn. Gjøremålene kretser rundt hverdagen som snart tar til igjen. Vissheten om at den friheten som følger med sommeren snart erstattes av vekkerklokke, stramme rutiner, og for all del: Også en masse å glede seg til!

Ja, for det står ikke på det. Jeg gleder meg virkelig til alt det der. Jeg er et hverdagsmenneske som trives aller best innenfor A4-livets rette, klare rammer. Kanskje er det også nettopp derfor at jeg er så opptatt av å fange følelsen, for jeg er litt redd for at jeg gleder meg litt for mye til høstens hverdager at jeg ikke gleder meg nok over sommeren. Nuet.

Og da blir det panikk. Augustpanikk.

Fange følelsen likevel?

Men når jeg tenker meg om, så både smaker og lukter august. Det smaker som av søte toner av kaffe og dufter som en deilig, gyllengul kornåker i kveldssol. Det er lite som kan måle seg med det. Kanskje er det ingen grunn til panikk? For ennå er det masse mer igjen å nyte i dette krysningspunktet mellom sommer og høst. Det er nå det forunderlige skjer, når sommerens innsats betaler seg i frukt og hvete. Når arbeidet glir over i en ny fase og blikket rettes mot neste sving.

Jeg vil fange følelsen av duften av bringebær

Kan hende har jeg klart å fange følelsen likevel?

Hva med deg? Kjenner du litt på agustpanikk også, eller har du fanget tilstrekkelig av sommer til å kunne møte høsten med fred?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: