Det er ikke alltid solskinnsdager

Det er ikke alltid solskinnsdager. Ikke på Fjellborg og heller ikke noe annet sted. Viser vi det nok? De dagene, altså? Og er sjølbergingslivet en dans på roser? I dette innlegget deler jeg noen tanker med deg om nettopp det.

Husmora skal intervjues

Jeg skal intervjues av NRK P1+ på onsdag. Temaet er sjølberging, og at det synes å være en økende trend i samfunnet vårt. Hvis det er tilfellet, syns jeg det er flott. Vi trenger å kunne fø oss selv, både som folk og nasjon.

Et av spørsmålene jeg er bedt om å tenke gjennom før onsdagens intervju, er om det bare er solskinnsdager. Ja, i sjølbergerlivet, altså. Det er jo en tendens i særlig sosiale medier at livet på landet romantiseres. Det høres jo forlokkende, ikke sant? Å kunne leve livet litt roligere, med hønene trippende rundt seg mens en tar en kaffitår på trammen før en rusler med i kjøkkenhagen og henter dagens fangst.

Det enkle livet på landet, sier vi, men er det så enkelt? Og bare idyll?
Les mine tanker HER og HER

Det er ikke alltid solskinnsdager

Å leve sjølbergerlivet er mer en berg- og dalbane enn en dans på roser. Det er ikke alltid solskinnsdager. Når jeg deler fra Hverdagen på Fjellborg, er det med et stort ønske om å kunne inspirere deg til å ta i bruk de ressursene som ligger tilgjengelig. Jeg vil vise deg at det ikke er så vanskelig å lage saft og syltetøy selv. Du kan fint være sjølberget, også på «bare» noe.

Klart du kan lage saft selv!
Sjekk ut Safteskolen HER

Men! Jeg forsøker også å vise deg en litt mer nyansert side av livet på landet og sjølbergerhverdagen. I hvilken grad jeg lykkes må nesten være opp til deg å bedømme, men det at noe er mulig er ikke det samme som at det er enkelt.

Jeg er ikke ute etter sympati!

Når jeg forteller deg om ei uke på sykehus etter å ha slaktet ei høne, og sårkontroll på sårkontroll i tiden etterpå, så er det ikke for å høste sympati. Jeg vet at jeg har gitt mange en god latter i hønseføljetongen, og ledd har vi gjort her på Fjellborg også. Le av det må en jo, skal en komme seg gjennom noe som byr på så mye trøbbel. Ja, for det er jo mest trøbbel en får etter et sånt uhell.

Har du gått glipp av historien om høneslaktingen som gikk galt?
Du kan oppdatere deg HER

Og det er det jeg vil formidle når jeg deler en sånn historie. Det er ikke alltid solskinnsdager. Jeg kunne hugget meg i fingeren, sydd noen sting, tatt dem uka etter og alt ville vært bra. Men alt går ikke bestandig på skinner, og det får konsekvenser.

Hvem skal ta seg av fjøsstellet når den som vanligvis gjør det har et åpent sår som ikke kan infiseres? Grisene må få fjøset sitt vasket og hønene må få mat. Potetene som skulle tas opp; pærene som skulle høstes. Rødbetene som skulle vært lagt på glass og tyttebærene som skulle vært rørt.

I pakt med naturen

Vi har vært heldige. Vi har flotte mennesker rundt oss som stiller opp og hjelper til. I tillegg har det vist seg å være et lurt grep å ha ungene med i det vi driver med fra de var små. De tre guttene våre, veslekæll (10 ½), veslebonden (8 ½) og veslekæll (3 ½) har alle vært flinke og bidratt, hver etter evne. De har måkt for grisen, fôret, hentet egg, … Ikke har de trengt opplæring heller, for de visste jo hvordan dette skulle gjøres siden de har vært med på det før.

Å be om hjelp kan være vanskelig, men vi burde alle bli litt flinkere til å spørre!
Les mer HER

God hjelp og litt ekstra innsats fra alle til tross, så har det ikke vært bare, bare. Et godt eksempel på at det ikke alltid er solskinnsdager, egentlig. Å arbeide i pakt med naturen, slik man gjør når man produserer mat om så bare til seg selv, krever at vi følger naturen. Når eplene er modne for å plukkes, så må de plukkes. Det kan vente en dag eller tre, men ikke de fire ukene jeg så langt har har hatt en bandasje på hånden.

Og apropos høner; er det ei høne som må nødslaktes av en eller annen grunn, så må det gjøres nå. Det hjelper lite at du har et viktig morgenmøte på jobben akkurat i dag, for den høna som allerede er veldig syk kan ikke lide lenger enn nødvendig fordi det passer deg. Sånt må du ha i bakhodet når du har lyst til å skaffe deg høner fordi det ser så idyllisk ut når du scroller gjennom feeden til favorittinstagrammeren din.

Nei, det er ikke alltid solskinnsdager

Ja, for én ting kan jeg love deg! Det er ikke alltid solskinnsdager, og når sola først bestemmer seg for å ta en pause, så passer det garantert dårlig! For deg, altså. Jeg kan ikke huske sist vi fikk en nå har barnet deres feber-telefon fra barnehagen, og det første vi tenkte var at «jammen det passet bra nå». Det gjør jo aldri det.

I et «vanlig» liv kan du melde pass på kveldens håndballtrening. Foreldremøtet går sin gang uten deg og en frisørtime kan alltids flyttes. I et sjølbergerliv må du likevel vanne tomatene i drivhuset. Hønene må ha påfyll av vann og mat. Kanskje kan lukingen vente til i morgen før ugresset får overtaket, men biene må ha ei kasse til å lagre honning i for ikke å sverme. Det kan ikke vente. Hva gjør du da?

Du må prioritere

Det er ikke alltid solskinnsdager, og du blir etter hvert god til å prioritere. Barnet ditt har omgangssyke. Skal du vanne tomater eller vaske klær? Det er meldt regn en uke fra i morgen. Skal du gå på kafé i dag som du hadde planlagt, eller skal du høste solbærene?

Det er ikke alltid solskinnsdager, det er sikkert, men også solskinnsdagene kan kreve. Her på Fjellborg nærmer det seg griseslakt. Den første tirsdagen i november smeller det. Da har vi ei uke med mye jobb. Da gir vi oss ikke når vi er slitne, da gir vi oss når vi er ferdige. Og når vi er ferdige, da er vi virkelig slitne.

«Jammen så slutt å klage og kjøp maten i butikken, da!» tenker du kanskje nå. Men når jeg i et og samme innlegg samler en haug av eksempler på at det ikke alltid er solskinnsdager i et sjølbergingliv, er det ikke for å klage. Heller ikke for å skremme. En sjølberger har nok omtrent den samme fordeling av sol og regn i livet som alle andre. Det jeg derimot ønsker å fortelle deg, er at maten har sin pris.

Innsats som gir tilfredsstillelse

Det ser idyllisk ut å bo på landet. Ha høner i hagen. Gå ut i kjøkkenhagen og hente det vi trenger til dagens middag. Det er det jo også, på sett og vis; ingenting smaker så tilfredsstillende som den maten man selv har arbeidet for og livet her er på sitt vis fredeligere. Men, så er også arbeide et nøkkelord. På veien mellom jord og bord ligger mange timers innsats.

Ikke alltid kommer man i mål heller; noen ganger blir det ikke noe av noen ting. Frostnetter, kålormer, rådyr, rev og annet rusk og rask man ikke rår med. Andre ganger bommer man med øksa og må bære all skyld og smerte selv.

Det er ikke alltid solskinnsdager – er det verd det?

Så, er det verdt det, da? Ja, uten tvil! For det er noe så veldig eget ved det du selv har dyrket og avlet fram. Forholdet til maten du spiser blir så mye nærere. Du kaster ikke den maten du selv har arbeidet for. For hvert salatblad eller hver tomat du kan høste kjenner du på mestring. Og for hver feil du gjør, så blir du litt flinkere. Du har litt større sjanser for å få det til neste gang.

Ja, jeg tør faktisk påstå at ved sjølberging, uansett grad, så vokser du som menneske. Kanskje mest fordi du kommer litt nærmere de tingene her i livet som virkelig teller. Tenk etter; av alt vi mennesker pusler med her på jorda, hvor mye av det holder liv i oss? Du får dessuten et annet forhold til tid, for å lage mat tar den tiden det tar.

Som jeg skrev innledningsvis, så håper jeg du blir inspirert når du følger hverdagen på Fjellborg. Selv om det ikke alltid er solskinnsdager. Selv om du kanskje ikke har kapasitet til å få til akkurat det samme som oss. Et sted må vi alle begynne, og det beste er å starte med sitt eget utgangspunkt.

Du må ville det!

Én ting tror jeg imidlertid er viktig dersom sjølbergingslivet skal være til å holde ut: Du må ville. Du må orke. Også når sommerferien kommer og ugresset gror. Det er ikke alltid solskinnsdager, og det er ikke alt som er like moro på veien mellom jord og bord, men vil du og orker du og holder ut, ja da får du det innmari gøy!

Vil du fylle matboden, men vet ikke helt hvor du skal begynne?
Ta en titt HER og få noen gode tips

Ja, det skal ikke mer enn et enkelt spørsmål til før man analyser hele sin tilværelse. Men jeg syns spørsmålet om hvorvidt det bare er solskinnsdager ble en fin anledning til også å dele noen tanker med deg som følger hverdagen på Fjellborg om hvorfor jeg deler det jeg gjør. Hvorfor får du se de sidene ved hverdagen vår som du gjør?

At halvannetåringen havner på sykehuset med brannskader er jo ikke direkte sjølbergingsrelatert, men så er det likevel det fordi det er en del av livet. Akkurat som at deilig plommegrøt er det. Skjønner?

Brannskade? Plommegrøt, sier du?
Sykehusliv HER og oppskrift HER

Jeg håper du vil bli med videre i hverdagen på Fjellborg også. Både på solskinnsdager og de litt mer gråhustrige. Velkommen skal du være, enten du lar deg inspirere til å lage saften selv eller fortsatt vil kjøpe den i butikken. Og vil du høre husmora i radio, så er det altså på NRK P1+ rett etter 8-nyhetene på onsdag det skjer.