Livstanker

Hva hadde livet vært?

Hva hadde livet vært? Et kafébesøk satte tankene i sving. Hvis jeg var frisk? Om livet fuglte planen?

En ekte voksen

Jeg har tilbragt noen dager i Drammen. Jeg har vært på Ménière-kurs og fått mer kunnskap om sykdommen som er en del av meg. Fått vekale erfaringer med andre Ménière-rammede og i det hele tatt hatt noen fine dager.

Da jeg ankom byen mandag formiddag hadde jeg et par timer til egen rådighet før kursstart. Jeg kunne ha valgt en liten lur på hotellrommet, men bestemte meg i stedet for å gå på kafé. Det er noe jeg gjør ytterst sjelden, og i alle fall spontant og på egenhånd som da.

På kafé og drikker kaffe og spiser kanelbolle mens novemberkladden skrives.
Hva hadde livet vært ...

Jeg bestilte en kanelbolle og en dobbel latte og satte meg ved et hjørnebord. Et lite øyeblikk følte jeg meg nesten som en ekte voksen med en ekte jobb, som satt der og arbeidet. At det var blogginnlegg jeg skrev på var det jo ingen som så.

Ménière er en sykdom i det indre øret.

Les mer om hverdagen med Ménière HER

Helt i min egen boble var jeg imidlertid ikke. Lyden av kaffemaskinen trengte gjennom. Det samme gjorde lyden av salat som ble skåret opp til nye smørbrød, kunder som bestilte både boller, brød og kaffe. Tankene mine vandret raskt bakover i tid, og til spørsmålet hva hadde livet vært?

Det var ikke gitt

Forrige uke slaktet vi grisene våre. Hjemme på tunet. Helgen tilbrakte jeg med forkledet på magen og skautet på hodet. Jeg kvernet kjøttdeig, pakket koteletter, stappet pølser og stekte medisterkaker.

Det siste jeg gjorde før jeg satte kurs for Drammen var å se til at hønene våre hadde det bra. En boks med rester av falsk skilpaddesuppe ble tatt opp fra fryseren slik at de hjemme hadde middag den dagen.

Brahma på Fjellborg

Falsk skilpaddesuppe?

Sjekk den ut HER

Helt fra jeg flyttet fra bygda som tenåring var jeg klar på én ting: Jeg skulle hjem! Det var likevel ikke gitt at det var dette som skulle være livet nå. Hverdagen på Fjellborg fullt ut .

Hva hadde livet vært? Om livet hadde holdt seg til planen den gang?

Drømmen som brast

Lyden av kaffemaskinen, salaten som skjæres og kunder som bestiller; det er så velkjent.

I august var det elleve år siden jeg stod der og kløp meg i armen. Jeg var daglig leder i et splitter nytt bakeriutsalg. Jeg hadde mitt eget firma med seks ansatte som jeg hadde ansvaret for. De siste fem minuttene før vi åpnet dørene for aller første gang står fortsatt klart for meg. Jeg var så stolt!

Hva hadde livet vært hvis jeg ikke ble syk?
Jeg var jo rimelig god på å gi kundene argumenter for å kjøpe kake, da. Her en salgsplakat fra Valentines.

Og så fullstendig knust nøyaktig et år etter. Da jeg låste meg ut av bakeriutsalget for siste gang og takket mine ansatte for fantastisk innsats. Det var ikke dem. Det var ikke bakeriutsalget. Strengt tatt var det ikke meg heller; det var helsa mi.

Vil du lese historien om hvorfor husmora ble husmor?

Da kan du trykke HER
En salgsplakat fra bakeriet. Hva hadde livet vært om jeg fortsatt jobbet?
Jeg merker meg at Fest på en hverdag også var et begrep jeg hadde med meg allerede da. Tipset er forresten noe jeg fortsatt står inne for.

Jeg visste at legen hadde rett, og jeg visste at jeg ikke hadde noe valg. Det var vel det som gjorde det mulig å ta den tunge avgjørelsen om å gi seg nesten før jeg hadde begynt. Likevel har jeg ofte lurt på det siden: Hva hadde livet vært?

Hva hadde livet vært?

Hva hadde livet vært om kroppen min var på samme side som hodet mitt? Hvis jeg hadde vært i stand til å klare det alle andre klarer?

Ti år og nærmest et helt liv etterpå, er det vanskelig å forestille seg en hverdag anderledes enn den jeg har i dag. Ja, for det føles som et helt liv. Hverdagen i bakeriutsalget og livet den gangen synes så langt unna at det er litt som å snakke om en annen person når jeg en sjelden gang kommer innpå det.

Likevel husker jeg det godt, når jeg hører lyden av en kaffemaskin, kundekontakten over disken, …

Hva hadde livet vært om jeg var frisk? Hadde hatt samme funksjonsnivå som de fleste andre? Hadde jeg likt det livet?

«Alt du får til»

Jeg er ikke så sikker. Ikke nå som jeg kjenner hverdagen slik den er i dag. Slik vi blir fortalt at den ikke skal være, for det gir ikke økonomisk vekst. Det er dessuten antifeministisk at mor er hjemme, og det vi driver med er gammeldags og strevsomt.

Slakteuka er over og husmora er sliten. Camilla Skår

Selvsagt skulle jeg veldig gjerne vært frisk! Hatt en kropp som spilte på lag når jeg ønsker det. De kortene lå imidlertid ikke i min bunke, og det er greit. Jeg har akseptert det og har en veldig fin hverdag selv om den ikke ble som jeg først hadde tenkt. Helt ærlig, så tror jeg den er bedre enn den kunne ha vært. På tross av alt.

Gjennom skribleriene mine her på Hverdagen på Fjellborg får jeg ofte høre at det er makaløst det vi får til. «Alt du får til» og «som du står på» er kommentarer jeg ofte får. Det er hyggelig, det, og jeg setter pris på alle gode ord. Likevel føler jeg alltid for å protestere litt mot sånne kommentarer, som om jeg trenger å forsvare meg fordi jeg faktisk ikke får til alt. Ja, jeg blir faktisk nesten litt skamfull!

For jo, jeg får kanskje til mye som andre ikke klarer eller rekker, men det går faktisk begge veier! Hva hadde livet vært om …

Hva hadde livet vært om

Hver dag gjør vi mange, mange valg. Noen mer bevisste enn andre. I det siste har jeg blitt mer bevisst på de valgene jeg tar ubevisst.

Rett og slett fordi de er så implementert i den hverdagen jeg lever for faktisk å kunne leve den.

Mål for året 2023 er å passe på helsa. Det betyr mange turer i skauen.

Det er så mye jeg velger bort for å klare alt jeg klarer, men det er så lite synlig at jeg knapt ser det selv lenger. Jeg velger bort en god fest med venner en lørdag kveld. Det gjør meg mer sliten enn jeg ønsker å være. Jeg velger bort å delta på arrangementer hvor mange mennesker samles. Hørselen er for dårlig til at jeg kan delta i samtalene og det tar masse energi som jeg sjelden har.

Jeg velger bort å se en film på TV som slutter sent. Nattesøvnen kan ikke byttes bort. Jeg velger bort kaffe med venninner. Tiden i mitt eget selskap er nødvendig for å ha nok overskudd til foreldremøtet i kveld; det finnes ikke kapasitet til begge deler.

Listen er nærmest utømmelig, men fellesnevneren er at alt i bunn og grunn er knallharde prioriteringer for å ha en god hverdag.

Energiøkonomisering er en viktig del av hverdagen min.

Les mer om hvordan jeg gjør det HER

Hva hadde livet vært om jeg ikke hadde måttet gjøre disse prioriteringene, om enn aldri så etter hvert ubevisste?

Det skal funke!

«Hvordan kan du velge høner over venner? Å pløye potetjordet over en fest?» Spørsmålene er helt legitime. For andre kan mine prioriteringer synes merkelige, men så kan også deres synes merkelige for meg.

Ikke velger jeg bort venner heller, men vi øver oss stadig på å være sammen på nye måter som gir i både pose og sekk.

Se bare HER
Hønsehold: Høner krever og fortjener at du gjør en innsats, og er du villig til å gi, får du masse igjen!

At jeg gjør akkurat de prioriteringene jeg gjør er et resultat av hvem er jeg er. Sånn er det jo med oss alle. Personlighet, helsemessige utfordringer, familiære omstendigheter; alt spiller inn. Det viktigste er at det funker!

Og jeg opplever å ha en god hverdag.

Uavhengig av dagsform og helse forøvrig. Det er hverdager det er flest av, og for meg er det viktigere å ha fine hverdager enn å få med meg julegrantenning på torget eller en støyende fest. Innimellom tar jeg med en slik opplevelse også, men ikke på bekostning av den gode hverdagen.

Det hender jeg i hverdagen kan tøye strikken litt for langt og overskride saldoen på energikontoen, men ofte har jeg godt av det. Det holder meg skjerpet, og gjør at jeg – tross alt – er bevisst hvordan jeg legger opp dagene mine for å holde energien i balanse.

Med høst I lufta er det på tide å rydde i bringebærbuskene. Fem minutter med september

Det er ikke hvordan du har det

Hva hadde livet vært hvis ikke? Hvis ikke det ene og ikke det andre. Jeg tenker i grunnen fint lite på det. I stedet er jeg opptatt av her og nå, og synes at «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» er en fin leveregel.

Jeg håper det kommer gjennom tekstene mine også, her på Hverdagen på Fjellborg. At jeg er syk er ikke noe jeg legger skjul på, men jeg legger heller ikke vekt på det.

Jeg har funnet min greie. Det som gjør mitt liv godt selv om kursen ble endret for ti år siden. Kanskje hadde jeg endt opp her likevel? I en eller annen grad, antakelig uansett. Hverdagen vi lever her på Fjellborg ligger dypt forankret i meg, uansett utdannelse, karrierevalg og livet som skjedde.

Bursdagsintervjuet: Glimt fra 36-årsdagen

Men, selv som kronisk syk er jeg opptatt av å gi innhold til dagene. Noe utover å stå opp kun for barnas skyld. De ser absolutt at mamma har sine utfordringer, men jeg håper også at de absolutt ser at mamma prøver, kan og får til og ikke bare på tross av.

Alle har et «hva hadde livet vært»

Også håper jeg, at når du ser på meg, noen andre, at du tenker den tanken at det er mer enn du ser. Kan hende er det like mye det du ikke ser, faktisk. For ja, jeg gjør mye og får til masse, men det er på grunn av et fordi.

Og helt til slutt, så vil jeg også legge til det at alt jeg gjør her på Fjellborg og deler videre på Hverdagen på Fjellborg, det gir meg stor glede. Det er genuint. Jeg håper det kan være til glede og også inspirasjon for deg som titter innom. Når en dør lukkes åpnes en annen også videre.

Villagrisene på Fjellborg. Hva hadde livet vært uten dem?

«You do you» er det noe som heter. Jeg kan gjøre mye av det jeg gjør fordi jeg ikke kan ta del i det arbeidslivet mange andre kan, men det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Alle har vi vel et «hva hadde livet vært», enten det handler om dette eller hint.

Men, så kommer den fram igjen, da, den lille setningen: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Ikke sant?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

4 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics