-
Dronningbarna mine
God tirsdagskveld, alle! Tirsdagskvelder syns jeg liksom det alltid har vært noe spesielt med, helt siden barndommen. Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje var det fordi mamma var så flink til å gjøre noe ekstra ut av tirsdagskveldene. Nesten hver uke gjennom vinterhalvåret, var det nystekte rundstykker og kakao til kveldsmat på tirsdagene. Mammas ferske rundstykker med valmuefrø, smør som smeltet ned i bakverket og deilig jordbærsyltetøy på; jeg kan fortsatt kjenne smaken når jeg lukker øynene. Her er det verken nybakte rundstykker eller kakao i kveld. En kopp kaffe, bare, men det er ikke bare, bare det heller. Om ikke jeg kan glede meg over ferske rundstykker, har jeg…
Har du lest dette?
På tide å våkne, pelargonia
-
Hverdagen på Fjellborg – og dere
I uka som gikk, ramlet følger nummer 360 innom på Facebook-siden til Hverdagen på Fjellborg. Det syns jeg er en liten milepæl, for nå har vi jo fått en hel sirkel av lesere og følgere! 360 forskjellige mennesker! Tenk det, da? Litt skummelt er det jo, for 360 mennesker er mange mennesker, og alle dere tar en titt inn gjennom døra her nærmest hver eneste dag, men det er aller mest flott fordi dere er jo 360 fantastiske mennesker! Nå skal jeg ikke begi meg ut på en bloggtypisk «fininger» og femogtyve hjerter her, men dere gir så mye tilbake! Dere engasjerer dere! Leser, liker, deler og kommenterer. Dere gjør…
-
Høneprupp
I dag er det tre, små måneder igjen til lille julaften. Eller, i praksis to, da, som naboen og jeg konkluderte med litt tidligere i dag. I alle fall når man ser på tiden som gjenstår til å avslutte høstens prosjekter. Vi vil jo ikke stå å rake løv i desember, og snekre ferdig hønsehuset da, når vi heller skal sitte inne og spise pepperkaker og se på adventskalenderen i Barne-TV. Og sånn apropos høner og jul og sånn, så var jo vi litt tidlig ute med forberedelsene i så måte. Allerede i juni begynte vi å planlegge for julemåneden; i begynnelsen av august ankom «arbeiderne» og nå er de…
-
Et gnagsår på samvittigheten
I dag fikk jeg endelig tatt meg selv nok i nakken til å gjøre noe som skulle vært gjort siden i våres. Ja, eller egentlig i fjor høst, og i våres var det så mye uforutsett som hendte, og plutselig var det sommer. Dermed har jeg gått hele sommeren og irritert meg så smått over det som til slutt ble en liten skamplett, og et gnagsår på samvittigheten. Følgelig hadde jeg også bestemt meg for at innen høst ble til vinter, så skulle det ryddes opp, slik at jeg slapp en tilsvarende runde neste år. Vi vet jo alle hvordan det er… Da jeg kledde på meg i dag tidlig,…
-
Fullstendig hverdagsfri
Heisann, hoppsann og god mandag! Har dere hatt en fin helg? Det har vi! Litt dårlig samvittighet for å ha forsømt Hverdagen på Fjellborg gjennom helga har jeg riktignok hatt, men så har det i rettferdighetens navn ikke vært mye til hverdag, heller. Husbonden og jeg har nemlig, som flere av dere sikkert har fått med dere, vært på hyttetur i helga. Vi var så heldige at vi fikk lov til å låne hytta til tante og onkel i helga, og torsdag ettermiddag satte vi kursen mot Hedmark og Vinjevegen. Det er ikke så altfor ofte at husbonden og jeg har en helg for oss selv, men i helga var veslebonden…
-
Kveldsro på Fjellborg
I kveld er det bare veslebonden og jeg som er hjemme på Fjellborg. Han er i seng for lengst, og jeg har i skrivende stund akkurat kommet inn fra fôringsrunden. Med kaffekoppen og stillheten i huset, er jeg fylt av en deilig ro. Jeg blir gjerne det, når jeg er alene her på kveldene, og har litt ekstra tid på kveldsrunden. Når ikke det er noe annet av husarbeid som venter på meg inne, og jeg ikke skal rekke noe mer den dagen. Da får grisene i bingen litt ekstra kos bak øret, og jeg kan stå der og se på hvordan de slafser i seg potetene som med tid…
-
Bringebæralleen
Jeg bærer barndommen min tett til brystet. Her på Fjellborg går jeg hver eneste dag på min barndoms stier; de som er trygge og kjente, og uten overraskelser. Jeg er voksen nå, men innimellom hentes jeg likevel tilbake i tid. En lyd, en duft, en bevegelse – plutselig er jeg tilbake. Fortsatt på den samme stien, men i en annen tid. Husker du hvordan det var å være liten? Hvordan det var å se verden fra et annet perspektiv? Verden var ikke noe som befant seg der du var, men langt der ute – eller høyt der oppe. Hverdagen var ikke fylt av endeløse gjøremål, men av spennende eventyr. Historier å…
-
Ferie: Fint og urettferdig
«Urettferdig» er nok det ordet som har blitt brukt mest gjennom familiens fem feriedager i uka som har gått. «Urettferdig!» Alt har vært urettferdig, men slik er det nok når en på ni og en på nesten fem har tilbragt noen dager sammen, og de begge kappes om å være størst og først i alt. Akkurat nå, synes den yngste av de to, at det mest urettferdige, er at vi måtte dra hjem. Det hjalp ikke å være førstemann engang. For egentlig har jo de to, niåringen og nesten femåringen, hatt det knakende kjekt sammen gjennom hele ferien. Ikke én gang har vi hørt dem krangle, faktisk, selv om mye…
-
Hverdagen ønsker velkommen hjem
Vi hadde igjen omtrent tre kilometer av en tjuefem mil lang reise, da telefonen ringte i ettermiddag. «Heisann! Vi skulle gjerne hatt noen egg. Er dere hjemme?» «Gi oss fem minutter, så vi bare rekker å komme oss hjem fra ferie, så skal du få så mange egg du bare ønsker.» Hverdagen står på trappa og venter når vi kommer hjem, og det er slettes ingenting som minner om late feriedager lenger, når vi parkerer bilen i gårdstunet her hjemme på Fjellborg etter fem timer i bil, og like mange dager på Sørlandet. Men, vet dere? Det gjør ingen verdens ting! Faktisk var det koselig å komme hjem til hyggelige…
-
Formeringspotensiale
Veslekæll er en fin fyr. Han har en forklaring på det meste, og det han ikke vet, spør han om. Han ser verden rundt oss på sin egen, fine måte, og i dag kom jeg over en samtale jeg skrev ned for snart et år siden, som minnet meg på nettopp det. «Du? Har du en kos jeg kan få?» Jeg tittet på (den da) tre år gamle gutten. «Nei. Det er tomt,» svarte han. Det hendte visst stadig vekk at det var det. «Du fikk den siste av meg i går da du sa natta til meg,» forklarte han det med. «Det var jo synd,» sa jeg. «Men, vil…
