Livstanker

Vintertempo – en tilpasset hverdag

Vintertempo. Det er å lytte til den indre stemmen som sier at akkurat nå er det litt lite krefter. Det er å tilpasse seg for å holde ut, snarere enn å overanstrenge seg.

Sofalengsel

I dag var det usedvanlig stille rundt middagsbordet her på Fjellborg. Vi satt tappert oppreist så lenge det fortsatt var mat på tallerkenene, men siden var det som om vi sakk sammen som potetsekker alle fem. Drømmen om en middagslur var levende hos flere. Det var imidlertid bare jeg som kunne gi etter. De andre skulle på speideren. Det var den dagen i uka.

Akkurat i dag tror jeg alle var glad for at det bare var snakk om den ene dagen denne uka. Det skjer helt klart noe med energinivået nå vinterstid. Sola har snudd, så det skulle kanskje være nærliggende å tro at energien egentlig var på oppadstigende. På den annen side; det er lenge siden D-vitaminlagrene var velfylte.

Romjulsmorgen med vinter og masse snø

Men lar vi oss skremme? På ingen måte. Faktisk tar jeg det heller som en bekreftelse når sofalengselen blir for sterk nå på vinteren: Jeg er bare et menneske. Vintertempo er helt greit. Jeg er ikke laget for noe annet.

En del av sjølbergerhverdagen

Jeg har skrevet en del om dette tidligere også, her på Hverdagen på Fjellborg. Om hvordan vi går litt i vinterdvale etter at griseslakta er gjort unna i november. Vi holder det på sett og vis gående til jula ringes inn, men fra og med første juledag så er det også vintertempo som gjelder.

Vil du lese mer, kan du jo blant annet lese tankene jeg delte for tre år siden.
Du finner dem HER

Det var først etter noen år i denne hverdagen som jeg kaller for sjølbergerhverdagen at jeg så det helt klart. Mennesker er ikke laget for å holde det samme, høye tempoet året rundt. Vi er ikke mer løsrevet fra naturen vi, enn dyrene. De går jo i hi opptil flere av dem når den mørke årstiden gjør seg gjeldende. Hvorfor skal nå vi holde det samme, høye tempoet hver dag, året rundt?

Vintertempo, dyrespor i snøen, reven rasker over isen

Går vi ikke mange generasjonene tilbake, så var det ingen som tvang seg opp halv seks om morgningen og holdt det gående like til midnatt på denne tiden av året. Med møter, trening, skyssing hit og dit, arbeidsdager like lange som ved midtsommer.

Vintertempo

Rett nok har samfunnet endret seg. Færre har et fysisk krevende arbeid, verden har blitt mindre og økonomien jevnt over bedre. Folk har mer frihet. Paradoksalt nok er vi vel mer bundet enn noen gang. Til dette hamsterhjulet.

Jeg har hatt påfallende mange samtaler den siste tiden hvor den andre har beklaget seg over hvor lite krefter det er å ta av om dagen. Jeg nikker gjenkjennende, for jeg kjenner på det samme selv. Akkurat nå er det helt utenkelig at jeg om bare et par måneder skal orke å holde det gående som jeg vet jeg gjør det på terskelen til april. Men, jeg vet at jeg vil orke. Jeg vil få den hjelpen jeg trenger av dagene selv, bare de blir lange nok. For nå er det greit med vintertempo.

Årets første blomst Fem fine i februar Jeg gleder meg til

Litt roligere morgener og litt flere pauser. Ikke fullt så mange ting som må gjøres på lista og ingenting etter middag. Da er det så likevel mørkt, og alt jeg tillater meg er det jeg orker. Den kommer tidsnok den dagen at orken strekker til langt mer enn en mørk januarkveld. Da er hver time verdt minst tre på denne tiden av året.

Årstider er gull verdt

Jeg har ingen faglige meritter å lene meg på. Like fullt tror jeg at vi hadde hatt langt færre psykiske plager å hanskes med her til lands om vi bare hadde tatt litt mer høyde for den menneskelige natur. Ikke minst også årstidene.

Vel å merke har vi fått elektrisk lys, men ikke all verdens lyspærer og lysstoffrør kan erstatte sol og fuglekvitter. Like lite som du og jeg kan bli like effektive som en maskin uten driftsstans.

Årstidene er gull verdt om vi bare har vett på å tilpasse oss dem. Skjønt, det handler vel ikke så mye om vettet til hver enkelt av oss, som det systemet av et samfunn som ikke tar hensyn til selv de mest primitive instinkter i oss.

Vintertempo er greit

Nå er det vinter. Fortsatt er dagene forholdsvis mørke, selv om sollyset når stadig nye kroker i husets mange rom. Vintertempo er helt greit. Det er greit ikke alltid å ha krefter til alt det som vi «vanligvis» orker om et halvår. Det handler kanskje ofte ikke så mye om alt du «vanligvis» orker som at det faktisk bare er vinter. Vi er litt daffere alle mann.

Fredagskveld med kaffe og film
Vintertempo

I dag har jeg vært litt ekstra daff. Før lunsj irriterte jeg meg litt over tiltaksløsheten og mangelen på ork, men så bestemte jeg meg bare for å godta at slik var dagen. Som oftest er det bare bedre å arbeide med enn å arbeide mot. Jeg kommer meg fortere i gjenge da. Så valgte jeg heller å bruke dagen på å lese. En tur på skøyter har jeg vært også, og huset er da tross alt representabelt. Det kunne vært verre.

Nå er det kveld igjen. Kroppen vet. Merkelig nok, enten det er sommer, høst, vinter eller vår. Å lytte til kroppen er ikke alltid like lett, men mon tro om ikke livet generelt ville føles litt enklere å navigere gjennom om man tok den indre stemmen litt mer på alvor nå og da. Det er kanskje på tide å snakke litt mer om nyttårsforsettet mitt om å si mer nei også? Men, det får bli en annen bloggdag. Bok og sofa kaller!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooklinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

2 Comments

  • Harald Søvde

    Jeg er sååå glad for å lese den siste bloggen om vintertempo.! Selvom jeg selv tenker at det er slik Gud har skapt oss, så funker det svært dårlig i norsk arbeidsliv, som stadig setter seg mål om å produsere mer, effektivisere og kjempe mot alle de andre som gjør det samme… Så når jeg hører dette fra deg, er det for meg en sannhet som ikke så lett blir tatt hensyn til, og ikke så ofte en hører.

    Jeg lurer på hvordan man kan forstå selvbergingsbruk parallelt med dagens samfunn, i motsetning til for hundre år siden, eller tilbake til edens hage for den saks skyld ? Hvilke faktorer er det som gjør selvberging i forskjellige målestokker viktige? Har det vært en utvikling over lang tid? Forsvinner kunnskapen mer og mer?

    Hører gjerne fra deg
    Mvh Harald Søvde

    • Camilla Skår

      Hei Harald, og takk for en veldig fin, og ikke minst interessant, tilbakemelding! Jeg er helt enig i tankegangen din, og dette er vel på mange måter bare nok et bevis på hvilken retning samfunnet vårt har tatt. Sånn jeg ser det, i alle fall.
      Du stiller en del interessante spørsmål. Er det i orden at jeg tygger på dem noen dager, og formulerer svarene i et eget innlegg?
      Camilla

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics