Plan B i høst

Når ingenting ble som tenkt, har jeg måttet legge en plan B for høstarbeidet her på Fjellborg. Ja, for ting må jo gjøres selv når livet skjer!

Fra plan A til plan B

I dag er det på dagen tre uker siden jeg ble innlagt på sykehuset. Å si at jeg gikk fra å være frisk og rask til å bli pasient over natta, er vel å strekke strikken litt langt, for denne ryggen min hadde jo kranglet temmelig lenge. En ryggoperasjon på sommerens siste fredag var uansett ikke en del av planen min.

Det var det derimot ganske mye annet som var. Våren og høsten er de to mest hektiske periodene her på Fjellborg, og med hverdagsrutinene å plass, var min klare plan å komme godt i gang med høstarbeidet her på Fjellborg. Plan A. Den gikk i vasken.

I begynnelsen av forrige uke, skrev jeg litt om hvordan tankesettet avgjør når man plutselig blir satt ut av spill. Man må tilpasse seg. Det må man også når plan A går i vasken. Det har jeg nå gjort, og plan B begynner å ta form. Og jo mer smidig kroppen blir etter operasjonen, og jo bedre jeg lærer mine egne grenser å kjenne, jo lettere blir den nye planen å legge.

Vil du lese mine tanker rundt tankesettet?
Les mer HER

Plan B

Først og fremst har jeg innsett at jeg må snu litt opp ned på rekkefølgen denne høsten. Vanligvis benytter jeg de fortsatt varme, fine dagene i september til utearbeid. Nå er kroppen ennå ikke sterk nok til forholdsvis hardt utearbeid. I stedet får jeg arbeide inne.

Som jeg fortalte allerede i går, så skal jeg finne fram symaskinen. Jeg må trene opp evnen i ryggen til å sitte på en kjøkkenstol over tid igjen. Et kvarter her og tjue minutter der, og vipps så har jeg fått reparert alt tøyet i lappehaugen. Når jeg ikke rakk å ta den i våres, hadde jeg egentlig tenkt til å spare den til etter høstarbeidet. Nå skyver jeg lappehaugen rett inn i plan B, øverst på lista.

Gikk du glipp av gårsdagens innlegg?
Du finner det HER

Nest etter å pynte til høst innendørs. Før har det aldri vært en del av høstarbeidet; heller bare noe jeg har gjort. I år tar jeg det jeg får. For ikke å snakke om at i år er det faktisk et arbeid i den forstand at all fysisk aktivitet jeg får – om det så bare er å pusle rundt i huset – er opptreningsarbeid.

Plan B ute

Innearbeid er fint. Terskelen for hvile er litt lavere. Jeg blir ikke møkkete av det jeg gjør, og sofaen er nærme når ryggen trenger hvile. Sånn sett er det ekstra fint å begynne innendørs, selv om det definitivt hadde vært bedre å bruke den milde delen av høsten utendørs.

Like fullt har jeg laget meg en plan B for høstarbeidet ute også. Jeg må nok ha litt hjelp til de tyngste spadetakene, men kjøkkenhagen skal ryddes. Det samme skal drivhuset. Klarer jeg å fullføre det, så skal jeg si meg fornøyd utendørs. Sånn umiddelbart høres det voldsomt ut, men ser jeg rasjonelt på det, så er det ikke verre enn å rydde inne. Jeg bare blir litt mer møkkete og er litt lenger unna sofaen. Derfor ligger det også i plan B at det arbeidet må vente et par uker.

Også må vi få ryddet sommeren vekk: Utemøbler må under tak, sandkasseleker, tråtraktorer, sykler og alt sånt må ryddes opp. Her tenker jeg imidlertid at jeg skal være litt smart og sette resten av familien i sving. Så får heller jeg bidra med vafler, for eksempel.

Alle monner drar

Høyere enn det tror jeg ikke jeg skal legge lista. Antakelig ligger den mer enn høyt nok allerede, men så er det slik at å være rekonvalesent ikke er å være sengeliggende. Det er å trene opp kroppen til et normalnivå. I mitt tilfelle, har jeg også nå blitt gitt alle muligheter for at normalnivået nå, etter operasjonen, faktisk skal være bedre enn det var før. Ryggoperasjonen har jo faktisk endret forutsetningene mine.

Å være i bedring betyr også at jeg stadig vil klare mer. Så det som akkurat i dag synes litt uoppnåelig, er høyst sannsynlig ikke det etter som tiden går. Det som er umulig i dag, gjør jeg kanskje uten å tenke neste uke. Med unntak av tunge løft, er alt tillatt inntil smertegrensen. Da trenger jeg ingen ytterligere begrensninger.

Så, jeg går for plan B. Jeg velger ikke å skrive den i sten, men jeg noterer den med godt håp. Hverdagen skal gjenerobres, og i hverdagen befinner høstarbeidet seg. Det er litt endringer i rekkefølgen og litt mindre enn normalt, men alt er mer enn ingenting og alle monner drar!

Høsten, nå kjører vi!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg