Speiderenke

I dag tidlig dro alle ungene og husbonden avgårde på speiderlandsleir. Dermed er jeg speiderenke og hjemme alene den neste uka. Hva skal jeg finne på?

Mange forberedelser

Den siste uka har det vært hektisk aktivitet her på Fjellborg. Det har vært vasket tøy, spretting og påsying av speidermerker, prøving av leirbålskapper og speiderskjorter, pakking. Ja, vi har til og med rukket å vaske og tørke en sovepose på rekordtid, da én hadde vokst ut av sin og den lavere broren hadde slitt ut (!) den han hadde. Da fikk han som var for lang, ny, lengre pose, og den gamle gikk videre i rekka.

Ja, det er mye å passe på og ha i orden når speiderne skal på landsleir. Helseskjemaer skal fylles ut slik at sjukestua har nødvendig informasjon når en spikkekniv er på avveie. Hver eneste sokk og hver eneste kniv og gaffel skal være merket med navn. Sekker skal komprimeres og hvor få boxershortser kan man egentlig klare seg med på en uke?

Midt oppi det hele skal man håndtere alle sommerfuglene som flakser i speidermagene. Holde forventningene på et realistisk nivå, men samtidig forberede dem på at 10 000 mennesker er ganske mange mennesker. Han som måtte forberedes på det, har vel for så vidt få begreper om hvorvidt 10 000 er mer eller mindre enn 100, men mange er det uansett!

Veslebror skal nemlig på landsleir for aller første gang. Veslebonden har vært på landsleir én gang tidligere, mens veslekæll snart kan huke av for hele fire stykk.

Speiderenke

I går var alt ferdig pakket. Bare matpakker gjenstod å putte i sekken. Alle husets speidere klarte seg med ett eneste kolli om ikke vi regner med feltsengene som ikke får plass i noen sekk uansett hvor hardt man prøver. Det er egentlig ganske imponerende, med tanke på at den sekken skal romme alt de trenger for en hel uke.

Nå har vi ganske god trening på pakking her i huset, altså. Det er jo ikke den første speierturen de skal på. Men når veslebror fikk plass til overs i en 40L-sekk, lurte jeg litt på hva vi hadde glemt. Den sekken er nemlig ikke stor!

Nå er det uansett for sent å fylle den. I morges dro de. Husbonden, veslekæll, veslebonden og veslebror. Jeg er speiderenke (og hjemmeleder) den neste uka mens speiderne er på landsleir på Gjøvik. Noen må tross alt være hjemme og passe hus og hjem og dyr. Dessuten, så blir en uke på leir litt i drøyeste laget for meg helsemessig selv om jeg vet det er moro.

Her i huset er det speider’n først og speider’n sist. Det er noe ungene virkelig brenner for!
Les mer HER

Hva skal jeg finne på?

En hel uke alene hjemme. Det er både deilig og tomt på én gang. Deilig fordi jeg ikke behøver å ta hensyn til andre enn meg selv en hel uke. Jeg kan spise når jeg er sulten, ikke passe klokka fordi noen skal legges eller hentes. Men, det er også tomt. Særlig når jeg spiser middag. Også savner jeg nattaklemmene og den daglige småpraten. Hva skjer egentlig i livet til folka i flokken?

Akkurat dét kan jeg følge nokså godt med på selv når de er på landsleir også, altså. Om ikke speiderne mine er så flinke til å oppdatere bestandig, så sjekker jeg alltid ut landsleirens nettsider og følger KFUK-KFUM-speiderne på Instagram. Da får jeg litt innblikk i leirlivet, jeg også.

At ikke mine speidere oppdaterer så ofte er egentlig greit. Nå er de jo nokså heldige med at pappa er speiderleder, men det er rart med det når ungene blir skikkelig, skikkelig slitne. Da kan det å prate med mamma på telefonen være det som tipper lasset en sen ettermiddag. Derfor sitter jeg ikke helt på tuppa her hjemme om ikke jeg har hørt noe på et par dager.

Ja, så det blir status på Fjellborg den neste uka. Jeg er speiderenke og må klare meg helt selv. Så, da er det bare å vente på hva som skal gå galt i fjøs og garde nå. Det slår nemlig aldri feil når jeg er alene hjemme! Nå skal jeg imidlertid legge bekymringene for den saken til side, lage meg en god middag og nyte lørdagskvelden som enehersker over TV-kontrollen.