Flytte grenser og mentale sperrer

I dag har jeg gjort noe jeg ikke har gjort på mange år. Det har innebåret å flytte grenser og å oppheve mentale sperrer. Var det verdt det?

Uheldig kombinasjon

Veslekæll har fått øynene opp for slalom denne vinteren. Han reiser til Sveits på speidertur på torsdag og har villet prøve seg litt i bakken før avreise. Nå i vinterferien lurte han fælt på om ikke jeg kunne være med en tur. Han vet godt at mamma’n ikke er lei å be med på sånt som inneholder et snev av fart.

Det var bare det, at jeg hadde ikke stått på slalom siden jeg var i tenårene. Det er jo i grunnen pinlig lenge siden, men jeg har rett og slett ikke turt å ta sjansen. Jeg har nemlig to egenskaper som i kombinasjon har kunnet gjøre en vond kropp verre. Den ene egenskapen er at når jeg først opphever den mentale sperren og slipper tanken på at noe kan være farlig, så finnes jeg ikke redd. Den andre er at jeg er en ulykkesfugl. Å slippe det der løs på to nedoverski …

Sånn sett er det kanskje ikke av det positive at et av mine nyttårsforsetter i år var å leke mer. Når bommen for den mentale sperra går opp allerede på flatmark, liksom. Men, her var vi, da, og i dag ble jeg med i slalombakken. For første gang siden tenårene. Det var på tide å flytte grensene tilbake.

Nyttårsforsetter, ja. Hvordan var det med dem?
Du finner dem HER

Flytte grenser

Vi ankom alpisenteret da det åpnet klokka ti i formiddag. Ski ble leid og støvler kneppet sammen over leggen med rå makt. Så bar det ut i barnebakken. Helt blåst for sunn fornuft er det ikke i topplokket. Jeg gikk røde løyper og til og med besøkte den svarte da jeg var femten; det er ikke alltid lurt å starte der man slapp.

Jeg fikk fort taket på det igjen, da. Og på den fjerde turen ned barnebakken konkluderte jeg med at jeg måtte videre uten flere dikkedarer. Blir du for lenge i komfortsona, kommer du deg aldri ut av den heller, ikke sant? (Høyst sannsynlig hadde jeg kjedet meg i hjel der også.) Så, jeg gikk videre til den blå bakken og tok det som den første seieren at jeg fikk tak i heisen på første forsøk.

På toppen gav jeg meg ikke tid til å tenke. Konsekvensanalyse er jo noe man blir bedre på med årene, så det er best ikke å gå den løypa, var i grunnen det eneste jeg tenkte. Skal man flytte grenser, så må man nok først og fremst handle. I alle fall den type grenser som jeg flyttet i dag.

I rød løype

Omsider måtte jeg begynne å tenke litt. For jeg måtte bruke det meste av kapasiteten min på vei ned gjennom løypa til å tenke fort. Legge strategier i høy fart, bokstavelig talt, for ikke å meie ned tenåringer som stod og skravla og tapre småtasser med bånd rundt magen. Ja, det skal jeg forresten bare ha sagt, at jeg er mektig imponert over alle de jeg har sett i løypa i dag med slalomstøvler til navlen. Det er nok håp for OL-medaljene i 2042 også, tenker jeg!

Uansett, jeg var nødt til å flytte grensene mine nok en gang. Nok et steg tilbake: Rød løype.

Jeg bestemte meg for å beholde taktikken om ikke å tenke for mye, satte utfor og lot det stå til. Det var så gøy!

Da veslekæll skjønte at mutter’n var i stand til å ha slalomski på bena uten å utsettes for altfor mange ulykker, dro han meg med i den ene terrengløypa. Der kjente jeg imidlertid at grensa gikk for i dag, men det var ikke redselen som tok meg. I alle fall ikke for ulykker. Det var mer redselen for å bli hun som spydde i fart så han bak fikk støyten. Det var et par heng der som beholdt magen min til jeg var framme på det neste, og det er noe av det mest ubehagelige jeg vet.

Flytte grenser og kjenne på det

Først etter fem og en halv time, inkludert en dotur og to blingser på styrten nærmest, var det nok for i dag. Jeg kjente det på nest siste tur at jeg begynte å bli så sliten at det kunne gå på sikkerheten løs. På siste tur ned var jeg sikker. Da jobbet hodet like godt som bena.

Akkurat det er kanskje ting jeg aldri ville ha tenkt på som tenåring, men som jeg er veldig bevisst på nå. Det der med at når kroppen er sliten, så mister jeg reaksjonsevne. Sånn sett er det kanskje ikke så farlig å flytte litt på grenser i voksen alder heller, for konsekvensanalysen ligger som ren refleks i ryggraden. Med litt trening og bevisstgjøring på egne mønstre, så skrur den seg liksom på når den trengs selv om jeg selvsagt kan overstyre den en stund.

Men, fy søren så gøy jeg hadde det i dag! Over fem timer i bakken etter over tjue år siden sist; det var gøy å kjenne på at jeg fortsatt hadde det, som veslekæll påpekte. Noen ekspert i løypa har jeg aldri vært, og det har jeg heller ingen planer om å bli. Likevel var det med en viss tilfredsstillelse at jeg erkjente at jeg lå sånn noenlunde på det jevne med de andre i bakken i dag. Og – at jeg ikke endte skituren på sykehuset. Det er jo tross alt bare en drøy uke siden forrige røntgen, mener jeg.

Overførbar lærdom?

Nå er det jo klart at munnen renner over med det hjertet er fylt av. Akkurat nå er nok hele kroppen fylt av kicket fra dagen i bakken.

Men, så er det godt å kjenne på sånne kick innimellom også, da. Jeg har jaktet dem litt det siste året, og det er ikke nødvendigvis sånn at høy fart er et krav for å kjenne på det. Det kan være hva som helst som i sin alminnelighet synes som en vanskelig – for ikke å si umulig – oppgave før den er påbegynt. Selv fikse en feilmelding på oppvaskmaskinen uten hjelp, kan gi meg det kicket.

Det handler om å flytte grenser. Utfordre seg selv og innse at man faktisk får til mer enn man tror. Ja, for når sist var noe så umulig at du faktisk ikke fikk det til? Sånn ikke i det hele tatt? Om ikke annet, så klarte du kanskje i alle fall å be om hjelp dersom det var uoverkommelig for deg alene?

Jeg syns det er kjempegøy. Kanskje ikke alltid der og da, litt avhengig av oppgavens art, men mestringsfølelsen etterpå? Den er for meg som et dop, altså! Og jeg liker utviklingen det gir meg som menneske. Tanken på at jeg har flyttet grenser, jobbet aktivt med de mentale sperrene mine og kommet meg framover.

Eller nedover, som i dag. Men jammen, det tar på å leke en hel dag! Jeg er trøtt som en småtass og kan nesten ikke vente til det er natta. Men først: Kveldsmat og litt mer OL på TV.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg