På tide å våkne, pelargonia

Vinteren er over, og for mine kjære pelargonier er det på tide å våkne etter lang tids hvile. Men, har de overlevd månedene i kjellerens gjemmer?

I vinterdvale

Det er mars, og det begynner å bli noen måneder siden jeg takket pelargoniene mine for en lang og tro sommer i kjøkkenkarmen. Like før julestjernene fikk overta plassen i vinduet, flyttet Dronning Ingrid og hennes hoff ned i kjelleren. Da var jeg dritt lei dem, alle sju.

Men, selv om jeg er aldri så lei pelargoniene mine etter en lang sommer, så er jeg likevel glad i dem. Derfor setter jeg dem til overvintring i kjelleren. Der er det ikke altfor kaldt, men heller ikke altfor lyst. Litt har jeg måttet flytte rundt på dem der nede etter som det har vært en hel del renoveringsarbeide, men i det store og det hele har de fått stå i fred.

Helt til i dag. Nå er det nemlig på tide å våkne, pelargonia, skal du få en sommer til!

På tide å våkne

Det er alltid spennende å vekke pelargonier fra vinterdvalen. Har de overlevd eller reist til de evige blomsterenger?

I kurven min var det litt både òg i dag. De tre pelargoniene som stod i plastikkpotter, hadde ikke klart vinteren. Tilfeldigheter? Usikker. Dog har jeg en tanke om at siden pottene var mindre, og de hadde mindre jord, så ble vinteren for tøff. Særlig siden jeg ikke har vannet dem siden jeg satte dem vekk i november. Terrakottapotter er kjent for å holde bedre på fuktigheten i alle fall.

Jeg reddet det som kunne reddes av toppene, og satte dem i vann. Forhåpentligvis setter de røtter og kan sies å ha overlevd likevel, om enn litt amputert.

Tøff beskjæring

Jeg var forresten ikke nådig med kjøkkensaksa hos de av av pelargoniene som hadde overlevd heller. I fjor beskar jeg dem ikke da jeg vekket dem etter vinteren, og behandlingen gjennom sommeren var heller midt på treet. Det var noen lange, pistrete greier jeg kalte til liv i dag.

«På tide å våkne, pelargonia, så skal du få en klipp.» Jeg klippet de fleste så langt ned som jeg syntes det gikk an. Toppkskuddene satte jeg i små kopper med vann. De lengste stilkene delte jeg til og med. Enda så hard man synes med saksa, så blir man litt bløthjertet også mens man holder på. Eller er det mer gjerrighet som gjør at en vil spare mest mulig?

Håpet er å få mest mulig til å sette røtter slik at jeg kan plante dem som stiklinger utover våren og få nye, flotte og frodige pelargonier utover sommeren. Men, jeg tror jeg skal lete fram småblomstvasene mine. Da kan jeg følge litt bedre med på vannkvaliteten enn hva som er mulig i espressokoppene. Det var bare at de var det nærmeste og beste jeg hadde for hånden da jeg holdt på.

På tide å våkne, pelargonia

Da alle var vekket og klippet og dandert, satte jeg dem i oppvaskkummen. Jeg har lært at pelargonier helst vil ha vann fra bunnen for at ikke røttene skal drukne. Det kan godt tenkes det, selv om jeg ærlig skal innrømme at jeg slurver litt på akkurat det punktet gjennom sommeren. Heller vann på feil måte enn ikke vann i det hele tatt, liksom.

Men, nå som jorda er knusktørr etter en lang vinter i kjelleren, er det uansett det enkleste å sette pottene i vann. Det er den eneste måten jeg får dem til å ta til seg fukten på i alle fall.

Nå står de der og skal få drikke seg utørste. Siden skal jeg gi dem en gjødselpinne hver og litt ny jord på toppen i potta. Alle trenger egentlig en skikkelig ompotting i år også, men det får heller bli utover senvåren eller tidlig sommer. Når det har blitt så varmt i været at det er behagelig for både plantene og meg å være ute.

Ute bruker jeg aldri annet enn møkk og neslevann. Inne går jeg for gjødsel som lukter litt mindre.
Les mer HER

Men, nå er første skritt på veien dit tatt: På tide å våkne, pelargonia. Det er vår!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg