Bringebæralleen

Jeg bærer barndommen min tett til brystet. Her på Fjellborg går jeg hver eneste dag på min barndoms stier; de som er trygge og kjente, og uten overraskelser. Jeg er voksen nå, men innimellom hentes jeg likevel tilbake i tid. En lyd, en duft, en bevegelse – plutselig er jeg tilbake. Fortsatt på den samme stien, men i en annen tid.

Husker du hvordan det var å være liten?
Hvordan det var å se verden fra et annet perspektiv?

Verden var ikke noe som befant seg der du var, men langt der ute – eller høyt der oppe. Hverdagen var ikke fylt av endeløse gjøremål, men av spennende eventyr. Historier å leve seg inn i. Opplevelser å oppdage.

I går befant jeg meg der. Helt plutselig. Midt i bringebær»åkeren».
Bringebærbuskene har vokst seg enorme i sommervarmen, og i går da jeg var ute og høstet modne bær, kjente jeg plutselig at sommerfuglene begynte å lufte vingene i magen. De begynte å lee på seg i samme nu som jeg løftet blikket – jeg satt jo i en endeløs tunnel! En liten bringebærallé!

Husker du hvordan det var å gjemme seg?
Å finne et nytt skjulested? Kun for deg?
En gyllen hemmelighet med gode minner og vakre skatter?

Da du var liten, og sommeren var Evigheten selv.
Bare føtter. Fnis og fregner. Saftis.
Ikke terror. Ikke vinduskonvolutter. Ikke klesvask.

Det var godt å sitte der, i bringebæralleen. I barndommen.
Skjult fra verden.
Sammen med sommerfuglene mine.
Langt fra virkeligheten.
Helt tilstede.

Skoene er større nå. Verden nærmere. Likevel… Innimellom er det godt å ha de små skoene på. Minnes. Påminnes. Igjen få se alle de skattene vi som voksne har så lett for å overse. Ja, for de er jo der fortsatt! Vi må bare bli litt flinkere til å se dem. I vår virkelighet. Hvem sa at den skulle være uten gleder lik et barns?