Larsok – en viktig merkedag
10. august marker vi Larsok. Det har vært en viktig merkedag i norsk historie og for vær og vind. Hva kan dagen fortelle oss om framtiden, mon tro?
Merkedager
På kjøkkenveggen vår henger det en kalender. Den har seks kolonner: Én for hvert familiemedlem og én for middag. På kalenderen skriver vi – foruten om middagsplanene – alt hva familien skal ta seg til og som er av betydning for flere enn den det gjelder. Skulle husbonden ha notert alle sine jobbmøter i løpet av en arbeidsdag på familiekalenderen, kunne det nok gått i ball for noen hver, men det er jo kjekt for kona å vite det om han har et styremøte kveldstid.
Det er jo bedrøvelig at dagene skal ha det med å fylle seg som de gjør, men det er jo i alle fall fint å kunne holde styr på fyllstoffet. Det behovet var kan hende ikke like stort for et par hundre år siden, for jeg tror ikke folk var så opptatt da. I alle fall ikke utenfor hjemmet. Hadde vi levd da, hadde det kan hende hengt en primstav i stedet, der det i dag henger en velfylt familiekalender.
Stadig vekk tar jeg meg i å savne corona-hverdagen.
Les hvorfor HER
På primstaven var alle de viktigste merkedagene markert, og i dag, 10. august, ville det vært en rist eller et kors avmerket på staven. I dag er det nemlig Larsok, til minne om helgenen Laurentius. Når tegnet på primstaven viser en rist, så er det for at legenden forteller at Laurentius ble stekt på en glødende rist.
Larsok
Nå er det imidlertid ikke Laurentius jeg hadde tenkt til å skrive om i dag. Snarere Larsok, og hvilken betydning denne dagen visstnok har for oss. Ja, i alle fall om man skal følge gammel skikk.
Vi får vel kanskje ta høyde for at klimaendringene gjør de gamle utsagnene i Hva dagene vet (Sverre Østen) noe utdatert, eller i beste fall upresise, men det kan jo være verdt å merke seg følgende:
- Klar Larsok gir en hard vinter
- Tørr Larsok gir tørr høst
- Våt Larsok gir våt senhøst
- Er dagen mørk og skyet blir vinteren fuktig
Slåtten bør dessuten være gjort for i år, for gresset kan knapt ventes å vokse etter dagen i dag. Blåbærene bør også være plukket, eller er det fare for at Lars kommer og skiter på dem. Det skulle jo tatt seg ut!
Den som lever får se
Her i Østfold kan været så langt i august i beste fall beskrives som ustabilt. Solen skinner det ene øyeblikket før regnet faller det neste. Vinden har heller ikke sviktet oss; det har vært god tørk, får’n si.
Hvordan siste rest av sommerværet blir, gjenstår å se. Været i dag, på Larsok, skal visstnok vare fram til Barsok om fjorten dager, og Barsok skal igjen si noe om vinteren. Det er ikke lett å bli klok på alle disse gamle værvarslene. Det eneste som vel er sikkert, det er at den som lever får se. «Hvis Gud vil og helsa holder», som han bestefar pleier å si.
Jeg syns uansett det er litt artig med disse gamle merkedagene. De sier noe om historien og hvordan folk la opp – og levde – hverdagene sine før i tiden. En stakkars bonde i 1826 hadde ikke yr.no i lomma og hadde ikke stort annet å kunne forholde seg til en sin egen og tidligere generasjoners erfaring og sin lit til Vår Herre.
Like fullt fikk de det til. Et slit var det nok, men mon tro om de ikke på slutten av dagen likevel var lykkeligere enn vi er, Skjønt, det er en annen diskusjon.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
