-
Å leve med Ménière
Å leve med Ménière er som å følge en vei uten kart. Det er uforutsigbart, og når anfallet er et faktum er du fullstendig satt ut av spill. Å leve med Ménière er rett og slett som å leve med et skjult handikapp. Les innlegget jeg har skrevet til deg som vil bli litt bedre kjent med denne nokså ukjente franskmannen jeg deler livet med. Jeg liker ikke sykdomsprat Jeg har på ingen måte for vane å snakke om sykdom. Verken her på bloggen, i sosiale medier eller i det private heller, for den saks skyld. Hver har sitt å stri med, og mine utfordringer i hverdagen blir ikke bedre…
-
Fange følelsen av sommer
Fange følelsen. Det er det jeg prøver på nå, når sommeren er på hell og det snart ikke er mer sommer å nyte. Men går det egentlig an? Å fange en følelse? Panikkmåneden Juli har glidd over i august, og vi er halvannen uke inn i hundedagene. Ja, eller røtmåneden om du vil. Sjølbergeren i meg kan absolutt stå inne for den betegnelsen, men filosofen i meg vil heller kalle det panikkmåneden. Juni. Det smaker av lysegrønne drømmer om en evighet av jordbær og bading og latter i sene kvelder. Juli. Det lukter av varm asfalt, slumring og gressklipper. August. Det liksom verken smaker eller lukter. Det minner mer om…
-
Begeistring, sinnsro og doktoren i Mariannelund
Begeistring er et ord som vi ikke lenger hører så ofte. Er det fordi vi så sjelden lar oss begeistre i vår travle tid? Kan og vet vi for mye, eller gjør jaget etter mye og mer det vanskelig å føle på tilstedeværelse? Til doktoren i Mariannelund med begeistring Jeg liker godt å høre på historiene om Emil i Lönneberga når jeg plukker bær. Det er noe ved dem som treffer meg på så mange plan. Én av favoritthistoriene mine er om den gangen Emil satte fast hodet i suppebollen og de måtte reise til doktoren i Mariannelund. Og det er grunnen til at de reiste til doktoren som gjør…
-
Kakebordet
Det var ikke egentlig noe spesielt ved kakene. På kakebordet stod det kaker som gjerne står på kakebordet med jevne mellomrom her hjemme også: Ostekake, sjokoladekake, napoleonskake, kanelknuter … Skjønt én åpenbar forskjell var det, og det var at jeg ikke hadde bakt dem selv. Nupereller og et livsønske Likevel, det var noe mer. Det var den følelsen jeg ble fylt med da jeg trådte inn i den gamle bygningen på Borgarsyssel museum på søndagens Smaalensmarken. Innredningsmessig følte jeg meg helt hjemme mellom de spartanske panelveggene og skråstilte kjøkkenskapene. På bordene lå det broderte duker, du vet sånne med fargerike blomster med litt store sting og nupereller rundt. På et…
-
Lyden av livet
Regn, deilig og vått I rommet et det mørkt. En skulle kanskje tro at mørket fordrer stillhet, men det er ikke stille. Jeg hører regnet utenfor. Vanndråpene. De slår mot det de møter: Elva, veien, bladene på trærne, taket. Regnet alene er stille, men det har åpenbart et markeringsbehov i møte med alt det andre. Det som vi liker bedre på sommeren. Likevel krever regnet at vi føler det. Hører dets fall mot jorden. Det er litt sorgtungt. I en slags evig d-molls klang. Det er lyden av livet. Utpå morgenkvisten siver dagslyset inn gjennom det åpne vinduet. Det ledsages av en ivrig samtale som går over hodet på meg. …
-
Hverdagen – hva er det?
Selv om hverdagen på Fjellborg ikke har vært så godt dokumentert i ord på en stund, så har den likevel gått sin gang. Skjønt, hva som er hverdag har det nok vært grunn til å spørre seg om noen ganger. Akkurat i det du tror du har fått taket på noe som kan likne rytme og rutine, så oppstår det situasjoner som røsker deg ut av det. Akutt leukemi? Mest nærliggende i tid, når det nå først er så mye å ta igjen om alt skal fortelles, er et par måneder i våres da veslebror på tre var fryktelig syk. Ungen hadde gradvis blitt mer og mer nærhetssøkende. Vi hadde…
-
Siste sommerdag
Siste sommerdag. Allerede. Hvordan gikk dette til? Det gikk jo så fort! Siste sommerdag – virkelig? Jeg syns ikke det er lenge siden den forsommerdagen i mai, da jeg gikk barfot i en blomstereng. Da jeg drømte om sommeren, elvebad og grillpølser. Jeg skulle bruke sommeren til å telle blåmerker, men jeg kom ikke langt nok. Sommeren skulle jo vare evig! Shorts og bare ben hver eneste dag. Skrubbsår, myggstikk og blåmerker, men ikke mange nok. Sommeren var for kort. Siste sommerdag? I drivhuset har ryddejobben allerede begynt. Gleden over nye skudd er forbi. De sterkvokste plantene er i ferd med å høstes for sine siste gaver. Jeg takker for følget og…
-
Historien om hvorfor husmora ble husmor
For fem år siden i dag, stod jeg forventningsfull bak en disk. Bak meg hadde jeg boller og brød og verdens største heiagjeng. Det jeg kanskje husker best fra hele dagen, var de siste fem minuttene før vi åpnet dørene for aller første gang: Alle de velduftende bakevarene lå pent og innbydende i disken. En glinsende kaffemaskin som snart skulle bli min beste venn. Et flott skilt hvor jeg med sirlige bokstaver hadde skrevet åpningstidene. Jeg stod på noen meters avstand og betraktet det hele. Kløp meg selv i armen. Om bare noen få minutter, skulle jeg ta i mot mine aller første kunder i mitt eget bakeriutsalg! En drøm…
-
Host-tretti-host
Mamma er død, og det er greit. Men… innimellom skulle jeg gjerne likt og hatt henne her likevel. Nå for eksempel. Da skulle jeg spurt om hun var like lite klar på denne tida for host-tretti-host år siden, som det jeg er nå. Vi er allerede godt over halvveis i januar, og jeg vil bare at vi stopper her. Vi kan godt bevege oss inn i februar, men ikke for langt. Jeg lurer på om mamma tenkte det samme? Nå vet jeg jo at alternativet til å bli eldre, slettes ikke er et attraktivt alternativ. Det er bare det at jeg er ikke klar! Jeg er fortsatt ikke klar for…
-
Nyt tiden. Sa de.
Da barna, og kanskje særlig veslekæll, var nyfødte, bad alle oss om å nyte tiden. «Nyt tiden,» sa de, «den kommer aldri igjen,» sa de. Og – «den første tiden går så fort!» Vi nøt tiden, og om ikke hvert eneste minutt, så i hvert fall hver eneste dag. Likevel raste tiden avgårde. Det var liksom lite vi kunne gjøre med det, men fortsatt tar jeg meg stadig i å tenke på at tiden går fort. At jeg må nyte tiden mens barna ennå er små; en vakker dag er det plutselig forbi. Nå har vi lagt desember bak oss, og allerede er julemåneden litt på avstand selv om julepynten fortsatt er…
