Januar, hva har du å by en enkel sjel? Det hadde vært fint om du kunne hjelpe meg litt i gang, på vei mot de målene jeg har satt meg for det året du starter. Vi kan jo starte med å lage en kladd for januar og se hvor langt vi kommer? Strukturere delmål Jeg har sagt at jeg vil skrive kladder for hver måned i år. Som et slags forsøk på å strukturere det som blir delmål på vei mot de store målene for året. Fikk du ikke med deg at jeg sa det, sier du? Se HER Og, siden januar allerede har nådd sin fjerde dag, så er…

Mål for året. Det høres litt mer overkommelig ut enn nyttårsforsetter, gjør det ikke? Eller er det like håpløst? Kanskje er det bare en strategi, det man trenger? Nytt år og nye mål Januar. Vi smaker litt på følelsen. Lukter på blanke ark. Det er liksom rart med det, hvordan det lukter nytt, syns du ikke? Hodet er fullt av tanker og ideer. Drømmer som har tatt form mellom munnfullene av krumkaker og kokosmakroner. Det har rukket å bygge seg opp en enorm mengde viljestyrke mens man har ligget der, på sofaen i romjula. Nå gjelder det å bevare den viljestyrken for hva det er verdt, for hverdagen og vekkerklokka…

Nyttårsaften 2022. Jeg smaker litt på følelsen. Det er fest, men også en dag for refleksjon. I dette innlegget får du refleksjonene rundt sjølbergerlivet og hverdagen i 2022 – og 2023. Tid for refleksjon Nyttårsaften 2022, så kom du, da. Årets aller siste dag. Jeg syns i grunnen det er mer trist at ei flott julefeiring går mot slutten, framfor at vi nå er ferdig med nok et år. Skjønt … Eller nei. Nyttårsaften er en dag jeg forholder meg temmelig nøytral til. Nok et år er gått, men det er først i slutten av februar at jeg personlig vil merke det. Men, alderspanikken får vi filosofere over en annen…

«Du er så sterk!» Det er en påstand jeg slettes ikke liker, om aldri så godt ment. Hva betyr det å være sterk? Les mine tanker rundt styrke, viktige øyeblikk og konkrete tilbakemeldinger. Øyeblikk som forandrer livet Innimellom blir vi stilt overfor øyeblikk som vi intuitivt forstår at kommer til å forandre livet. Fullstendig. Jeg kan så langt i livet telle tre slike øyeblikk, og felles for dem alle er følelsen av å absolutt leve i nuet. Det er som om alt handler om å få mest ut av den ørlille stunden som gjenstår før alt blir snudd på hodet. De er ikke noe å strebe etter, de øyeblikkene. Når…

Denne uka begynte med Halloween og slutter med allehelgensdag. To dager som markeres så vidt forskjellig, men som er like viktige. Hver på sin måte. Det handler om fellesskap For de yngste er Halloween den viktigste, og som jeg har fortalt tidligere er det en kamp jeg har valgt ikke å kjempe. Etter å ha lest litt mer om markeringen, innser jeg jo også at det vi tror om Halloween kanskje ikke stemmer helt med det som faktisk er Halloween heller. Halloween og å velge sine kamper Les innlegget HER Barna og ungdommene finner glede og et fellesskap i Halloween. Klassefester er ikke uvanlig, og det er – uansett hva…

Får barn som vokser opp på landet en annen oppvekst enn de som ikke gjør det? Har barn som vokser opp på landet et fortrinn når det kommer til å klare seg selv? Eller får de et for brutalt møte med livet i for tidlig alder? Barn som vokser opp på landet er annerledes «Ja, det er forskjell på de barna som vokser opp på landet og de som ikke gjør det», lo sykepleieren. Veslebror var med meg på sårkontroll forrige uke, og hadde akkurat gitt sykepleieren en lengre innføring i hvordan man slakter høner. «Og snart skal vi slakte gisen!» avsluttet han. «Det skal jeg se på!» Veslebror har…

Den kvelden jeg lot være å dra i snora lærte jeg mye om det å være pasient. Det var likevel først da jeg kom hjem igjen til Fjellborg at det gikk opp for meg hva jeg hadde lært. Les mer om mine tanker rundt det å være pasient og en nødvendig omdefinasjon av stolthet i dette innlegget. Min verden for ei uke Da jeg gikk til sengs hjemme på Fjellborg, mandag kveld, gikk det opp for meg hvor fort man egentlig blir vant med ting. Jeg lå på plassen min i dobbeltsenga og var egentlig litt redd! Tidligere på dagen hadde jeg blitt skrevet ut fra sykehuset etter å ha…

Å leve med Ménière er som å følge en vei uten kart. Det er uforutsigbart, og når anfallet er et faktum er du fullstendig satt ut av spill. Å leve med Ménière er rett og slett som å leve med et skjult handikapp. Les innlegget jeg har skrevet til deg som vil bli litt bedre kjent med denne nokså ukjente franskmannen jeg deler livet med. Jeg liker ikke sykdomsprat Jeg har på ingen måte for vane å snakke om sykdom. Verken her på bloggen, i sosiale medier eller i det private heller, for den saks skyld. Hver har sitt å stri med, og mine utfordringer i hverdagen blir ikke bedre…

Fange følelsen. Det er det jeg prøver på nå, når sommeren er på hell og det snart ikke er mer sommer å nyte. Men går det egentlig an? Å fange en følelse? Panikkmåneden Juli har glidd over i august, og vi er halvannen uke inn i hundedagene. Ja, eller røtmåneden om du vil. Sjølbergeren i meg kan absolutt stå inne for den betegnelsen, men filosofen i meg vil heller kalle det panikkmåneden. Juni. Det smaker av lysegrønne drømmer om en evighet av jordbær og bading og latter i sene kvelder. Juli. Det lukter av varm asfalt, slumring og gressklipper. August. Det liksom verken smaker eller lukter. Det minner mer om…

Begeistring er et ord som vi ikke lenger hører så ofte. Er det fordi vi så sjelden lar oss begeistre i vår travle tid? Kan og vet vi for mye, eller gjør jaget etter mye og mer det vanskelig å føle på tilstedeværelse? Til doktoren i Mariannelund med begeistring Jeg liker godt å høre på historiene om Emil i Lönneberga når jeg plukker bær. Det er noe ved dem som treffer meg på så mange plan. Én av favoritthistoriene mine er om den gangen Emil satte fast hodet i suppebollen og de måtte reise til doktoren i Mariannelund. Og det er grunnen til at de reiste til doktoren som gjør…