Mental sjølberging

Dagen i dag har vært en dag for mental sjølberging. Sjølberging er nemlig mer enn å fylle matboden. Man må også fylle minnebanken for å ha til mørke dager.

Julikveld

Sola er i ferd med å gå bak åsen. Likevel har jeg tatt med meg kaffekoppen og satt meg på terrassen. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen. Sand og solkrem har forsvunnet ned i sluket. Det er en av favorittfølelsene mine om sommeren; å dusje etter en lang dag ute og deretter ta på rene klær uten lukt av solkrem. I kveld falt valget på den rosastripete sommerpysjshortsen og en sommerfugl-gul genser.

I restene av sollyset ser jeg en liten flokk med møll som danser. Noen få fugler sitter og synger i et tre like ved mens det fra nabogården, på den andre siden av evja, lyder rauting. Det lyder sommer.

Det kjennes som sommer også. Å sitte ute slik en julikveld, uten å fryse. Skjønt, lyse kvelder jager ikke Jon Blund på flukt. Jeg kjenner at øynene er smale. Litt kan det nok skyldes solkremen jeg akkurat forsøkte å skrubbe vekk fra fjeset, men like mye er jeg sigen etter en lang dag i sola.

Mental sjølberging

Vi har vært på ælva i dag. Allerede før frokost hadde jeg besvart spørsmålet hundre ganger: «Ja, vi kan bade i dag!» Da det ble klart at husbonden var ferdig på jobb til lunsj, og vi kunne ta båten ned til badeholmen vår i tillegg, ville jubelen ingen ende ta.

Jeg fylte nistebagen med wraps og kjeks og saft og kaffe. Strandveska fikk påfyll av håndklær og solkrem. Alle fant hver sin redningsvest, og så var vi på vei.

Vi hadde ikke før fått lastet bagasjen i land før vi var ute i ælva, alle sammen. Åh, det kalde, friske og deilige ælvevannet! Ungene var ikke tørre så lenge vi var på badeholmen, men vi voksne trakk opp på land etter en liten stund. Jeg satt i en strandstol og grov føttene ned i sanda og tenkte at «jammen, dette er mental sjølberging!»

Små øyeblikk

Som jeg skrev om i går, så er det feriehverdag på Fjellborg. Vi er ikke bundet til den vanlige hverdagens må og bør og skal. Denne friheten er imidlertid lite verdt, har jeg tenkt meg fram til, dersom vi ikke er den bevisst.

Gikk du glipp av gårsdagens innlegg?
Du finner det HER

Sånn som det øyeblikket da veslebror fant en øyenstikker i båten. Den var blitt våt på vingene og kunne ikke fly, men kravlet villig opp på vesten til veslebror, som skjermet den for vinden mens vi kjørte. Et øyeblikk å ta vare på, fordi vi hadde tid til å dele det. Ikke minst gleden da øyenstikkeren omsider klarte å lette, da den bare var blitt tilstrekkelig tørr.

Eller den kjempelange øya som ungene gravde ut i strandkanten. Et stort prosjekt, men de kunne gjøre det ferdig. Ingenting hastet.

Jeg fylte hånden med sand. Kjente hvordan den gled mellom fingrene. Fokuserte på ingenting annet. Jo, mental sjølberging. Å bare være.

Mental sjølberging for overlevelsen

Det er mye som krever av oppmerksomheten vår i løpet av en dag. Nyheter i radio, i TV og på skjerm. Sosiale medier og varsler om alt vi kan tenkes ikke å ville gå glipp av. Klesvask. Matlaging. Tusen spørsmål; hvor er gulosten, hvem har tatt laderen og har noen sett katten?

Derpå kommer ansvaret som følger med å tilhøre et samfunn. Det være seg arbeidsoppgaver, styreverv, bursdagsgaver, foreldremøter og dugnader. På toppen av det hele kommer sånt som innimellom bare må til; et legebesøk, frisørtimer, en tur til kiropraktoren. Det er liksom aldri fred å få.

Derfor tror jeg de stundene av frihet nå i ferien er så ekstra viktig. De er litt mental sjølberging, rett og slett. Akkurat som matlageret bygges opp for vinteren, så bygger vi også opp den mentale kapasiteten. I alle fall om vi er flinke til å være bevisste i øyeblikket og å samle på sånt som gir oss den kapasiteten. Pausene.

Tidligere har jeg også skrevet om sjølberging som mental beredskap.
Les mer HER

For så kan vi, når det presser på som mest i mørke november, hente fram et sommerminne. Kjenne på det. Fornemme det. Lære av det. Ja, for kanskje trenger vi bare å være litt mer bevisste ellers også? Ta oss tid til å leve litt. For om vi ikke gjør det mens vi faktisk lever, når skal vi ellers gjøre det? Det er jo synd om det bare skulle være forbeholdt tre uker hver sommer.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg