Hvem påvirker oss?

Hvem påvirker oss til å bli de menneskene vi er? Ta de valgene vi tar? Følge drømmen eller la være? I dag drøftes de dype spørsmål på Fjellborg.

Et naturlig spørsmål

Jeg har de siste ukene tenkt ganske mye. Tenke gjør jeg jo for så vidt hele tiden, men den siste tiden er det spesielt ett spørsmål tankene har kretset litt ekstra rundt. For, hvem påvirker oss til å bli den vi er?

Jeg har nok gjort meg noen tanker rundt det tidligere også, men nå, etter at jeg nylig mistet bestemor, så har spørsmålet på ny opptatt tankene mine. Et dødsfall i nære relasjoner er én årsak, men jeg tror også spørsmålet kommer så naturlig fordi jeg selv blir eldre. Ungene vokser til, og hvem påvirker egentlig dem? Hvem i deres relasjoner nå, påvirker de voksne de med tiden skal bli?

Ja, for jeg ser jo at min relasjon til bestemor nok i veldig stor grad har gjort at jeg har blitt den jeg er i dag. Jeg skjønte det kanskje ikke så godt som yngre, men i retrospekt er det lett å se hvor mange av interessene mine antakelig har sitt utspring fra. Verdiene, ikke minst.

Påvirket uten press

Det var aldri slik at bestemor trykket det nedover hodet på meg. Jeg fikk aldri lov til å bite negler i hennes nærvær (jepp, jeg er en av dem), men ellers var det i grunnen aldri noe hun forlangte at jeg verken skulle eller ikke skulle gjøre. I alle fall ikke utover det som var ansett som normal skikk og bruk her hjemme hos oss.

Ville jeg hjelpe til på kjøkkenet, så fikk jeg lov til det, men det var aldri noe jeg måtte. Ønsket jeg å hjelpe bestemor med å dekke bordet, så lot hun meg hjelpe, men det var aldri et krav.

Og for all del: Nå var det heller ikke bestemors jobb å kreve, for det «privilegiet» er foreldrenes. Like fullt hadde det ikke vært unaturlig om hun gjorde det, all den tid jeg vokste opp i en generasjonsbolig.

Men, som voksen, så ser jeg jo det, at til tross for at jeg aldri måtte noe som helst, så har jeg blitt påvirket. Det blir aldri sånn som bestemor gjorde det, for det vet alle som har hatt en bestemor, at bestemødre lar seg ikke blåkopiere. Men, likevel ser jeg at jeg tar etter.

Kjøttkakene, for eksempel, blir aldri som bestemors, men Henriettes er nært nok.
Se bare HER

God mat gjør noe med en

Det mest åpenbare er kanskje fryseboksen her. Husbonden syns, den gangen vi ble et par, at bestemors fryseboks var et kapittel for seg. Den rommet alt, og det var alltid noe å finne til kaffen. Gjett hva slags fryseboks vi har nå? Er det ikke kaker i den, så er den ødelagt. Spør bare veslekæll!

Velfylte blomstervaser er et annet eksempel. Vår- og sommerstid, riktignok. Det må være markblomster i huset så lenge det er sesong. Mamma kan jeg ikke huske at plukket blomster, men bestemor hadde alltid en bukett på hver en flate. Og: Er det en ukjent skjønnhet i buketten, brukes floraen flittig for å finne ut hva slags blomst det er.

Også var det denne matlagingen, da. For min generasjon er det i stor grad et spørsmål om tid, men jeg vet neimen ikke om jeg hadde laget så mye fra bunnen av heller, om ikke det var for bestemor. Hun var en alle tiders kokke, og om ikke jeg er direkte påvirket, så er det i alle fall sterkt indirekte gjennom å få servert så mye god mat opp gjennom årene. Et godt måltid gjør noe med en.

Ikke det de sa

Og det der med indirekte påvirkning er vel kanskje det jeg har tenkt mest på, når jeg har lurt litt på hvem som påvirker oss til å bli den vi er. Jeg kan ikke snakke for alle andre, men når jeg ser meg tilbake, så ser jeg jo at det var ikke de med klare formaninger som fikk mest å si for hvem jeg er blitt.

Da handler det nok mer om sånt som bestemor bidro med. God mat ved et vakkert dekket bord, at hun alltid var til stede, harmonien hun omgav seg med. Bestefar har forresten ikke stått tilbake for å påvirke på sitt vis, han heller. Han som lot meg være med å sette poteter som jentunge, være med på lamming, slakting.

Noen mennesker sier mer med én handling enn de kan med tusen ord. Bestemor var en sånn, egentlig.
Se mer HER

Det var aldri det verken bestemor eller bestefar sa, men hva de gjorde, som ble den sterkeste formen for påvirkning. Hadde jeg ikke hatt anlegget for å interessere meg for deres gjørmål i utgangspunktet, er det ikke sikkert jeg hadde latt meg påvirke i samme grad, men jeg ble vist. Og, så la livet mitt seg sånn til rette at jeg kunne bruke det jeg ble vist til å finne en retning selv. Liker du å følge Hverdagen på Fjellborg, så er det egentlig ikke meg du skal takke.

Hvem påvirker oss?

Nå er det jo selvsagt flere enn bestemor og bestefar som har påvirket meg opp gjennom årene. Men, at de har vært til en nærmest avgjørende inspirasjon for hvordan hverdagen min er i dag? Uten tvil!

Også syns jeg altså det er veldig interessant å se hvordan de som har påvirket meg gjennom livet har gjort det. Som sagt er det ikke gjennom formaninger. Det har vel forresten ikke alltid nødvendigvis vært en bevisst handling heller. Men, lar jeg meg påvirke, ser jeg at det ofte kan være gjennom refleksjoner som treffer en strenge i meg, eller liv som har artet seg annerledes enn mitt. Gjensidig forståelse i gitte tilfeller, felles interesser, kunnskapsutveksling.

Gjennom livet møter vi mange mennesker. Hva gjør at noen får så mye å si for hvordan vi fortsetter vårt eget? Mens atter andre blir knapt en parentes. Relasjonen eller hvor lenge vi er en del av hverandres liv har ikke alltid betydning. Det behøver ikke engang alltid være kjentfolk. Jeg syns det er forunderlige saker.

Må vi vite hvem som påvirker oss?

Et annet spørsmål som reiser seg, er jo om vi må vite det. Må vi vite hvem som påvirker oss? Nei, antakelig ikke. Jeg syns likevel det er en interessant tanke. Ikke minst i sjølbergingsøyemed. Jeg møter så mange som ønsker å leve mer slik eller sånn, men så er det så mange men.

Å tenke over hvem som påvirker oss og hvordan de gjør det kan ha en verdi. Det kan hjelpe oss til å holde kursen og styre dit vi vil. For hvem er jeg? Og hvorfor er jeg sånn? Hvem har fått virke inn i mitt liv som har ledet meg hit?

For egen del så handler nok disse tankene i stor grad om fortsatt å kunne stå støtt. Vite hvem jeg er når grunnmuren stables om. Være bevisst hvordan jeg selv kan bringe videre det jeg selv syns at har vært viktig som de før meg har gitt meg. Ingen er uten feil, men som noens etterkommer har vi alle det privilegiet og ta med oss det gode videre til de som igjen kommer etter oss.

At generasjonene før oss forsvinner er jo naturlig, men ikke desto mindre smertefullt.
Les flere tanker rundt det HER

Fortid er fortid, men noe bør og må få leve videre. Og slekt skal følge slekters gang. Midt i det hele skal en dessuten beholde en flik av seg sjæl også, for en ting er å vite hvem en er, men hvem er vi uten alle de menneskene som følger oss på livsveien? Se det, du! Men nei, det er et spørsmål enda mer omfattende enn det ovennevnte. Jeg tror vi får runde av før det pløyer så dypt at vi når like til Kina.

Men av nysgjerrighet: Hvem har påvirket deg aller mest? Del med oss i kommentarfeltet, da!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg