Hvile er tillatt

I dag er det høstjevndøgn. Morgenene oppleves tyngre og ettermiddagene kortere. Energien faller som løv fra trærne. Hvordan skal vi stå det ut til solverv? Nå er hvile tillatt.

Trøtt og trøttere

«Skal vi snart stille klokka?» lurte husbonden på i går. «Nå syns jeg morra’n blir tyngre og tyngre om dagen.» «Det er en måneds tid til enda», svarte jeg, men sa meg samtidig enig i at det skal bli godt å få stilt klokka til «riktig tid». Både husbonden og jeg fungerer, av en eller annen grunn, best på vintertid. Antakelig handler det om vår iboende døgnrytme. Vi er morgenmennesker, begge to.

Jeg sa meg også enig i at det oppleves tungt om morra’n nå. I dag tidlig stod sola opp 07.01 her hvor vi bor. Det var elleve minutter etter meg. Det er ennå ikke mørkt ute når klokka mi ringer, men det er heller ikke lyst. Mer dunkelt, liksom, og «jeg vil dra dyna over hodet litt til».

Veslebror har motsatt utfordring. Han på sin side er jublende glad fordi sola nå endelig går ned før han legger seg. Da blir det litt lettere å sovne på kvelden. Energinivået i den enden av dagen har ikke jeg merket så mye til riktig enda, men jeg skjønner jo godt hva han mener. Og nå spiser mørket av dagen i begge ender. I dag er det høstjevndøgn.

Høstjevndøgn

Akkurat her hvor vi bor, må vi riktignok helt fram til fredag før dag og natt er like lange, om sola setter grenser. Men, nå er vi altså kommet så langt ut på høsten at vi begynner å merke den.

Vi kjenner oss litt trøttere. Litt mer tiltaksløse, kanskje, og ikke fullt så energiske som vi gjorde for bare noen uker siden. Når vi først legger merke til det, er kanskje førsteinnskytelsen at noe er i veien med en. Hvorfor i alle dager er jeg så sliten? Også glemmer vi i samme slengen at det kanskje er helt naturlig.

Ja, for hvorfor i alle dager skulle ikke energinivået falle etter høstjevndøgn? Vår største energikilde – lyset – blir jo plutselig en knapp ressurs! Ja, ikke så plutselig, forresten. Det har jo gått den veien helt siden sommersolverv, men det oppleves like plutselig hver høst likevel. Også er det som om høstjevndøgn liksom er dråpen som får begeret til å renne over. Kan hende forsterkes det av at hverdagen nå har vært såpass lenge i gang etter sommerferien at den ekstrakapasiteten vi fikk av sommerhvilen nå også er brukt opp?

Hvile er tillatt

Jeg skriver ofte om vinterdvalen utpå senvinteren. Når energien begynner å vende litt tilbake, men når det fortsatt er behov for å holde litt igjen. Nå har jeg lyst til å gi denne påminnelsen nå, når vi begynner å kjenne på at energien skorter, ikke vender tilbake. For: Det er lov å hvile.

Vil du lese mer om vinterdvalen og hvordan jeg utnytter den?
Ta en titt HER

Ingen blomster blomstrer hele vinteren gjennom. Hvorfor skal du? Vi er mennesker, men vi er like fullt ut knyttet til naturen som både blomster, løvtrær, sommerfugler og bjørner. Kanskje er det ikke naturlig at vi skal holde samme tempo året rundt, heller? Er det kanskje mer naturlig, og til og med helt greit, at vi mellom høstjevndøgn og vårjevndøgn tillater oss mer hvile?

Jeg sier ikke at det er lett. At det bare handler om prioriteringer. Alle voksne vet at livet er mer komplisert enn prioriteringer. Mye må vi faktisk, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Vi er flokkdyr; det er en del av å tilhøre samfunnet. Likevel?

Løsningen?

Drikk mer vann. Spis sunn mat. Stress ned. Pust riktig. Tren mer. Legg deg tidlig og sov nok. Få i deg nok vitaminer.

Det er velkjente råd for å øke energinivået. «Stress ned». Som om vi ikke vet at det er riktig? Men så kommer det bare på en lang liste over enda mer vi må for å ha det best mulig. Kanskje er det eneste vi faktisk må, og kanskje særlig på den kommende siden av høstjevndøgn, å være mer bevisste? Bevisste på hvordan vi bruker tiden vår.

Energityver i hverdagen er i svært mange tilfeller slikt vi ikke får gjort så mye med. Du kan ikke slutte å kjøre ungene på trening de tre dagene i uka, selv om det blir stressende ettermiddager. Kanskje kan du samarbeide med andre foreldre, men hverdagslogistikk er et komplekst system. Den påvirker alt fra matlaging til klesvask, foreldremøter og leggetider. Vi gjør så godt vi kan.

Men, kanskje skal vi være litt forsiktige med å si ja til alt. Alt som gnager litt ekstra i magen med én gang vi får et spørsmål. Det burde vel være en leveregel året rundt, men kanskje særlig nå og utover. Har vi energi nok til overs? Det er forskjell på må, burde og vil.

Og når sola ikke kan hjelpe oss, hvor kan vi da hente energi? Er det i å scrolle enda en time på telefonen som fort blir til halvannen? Er det ved å lese en bok? Ta en middagslur? Spille et spill med ungene? Gå en tur?

Tid for hvile

Jeg tror i alle fall ikke at det å fylle på energilagrene handler om å gjøre mer. Først og fremst tror jeg det handler om å tillate seg å hvile. Godta at energien ikke strekker helt til akkurat nå. Huske på at det ikke nødvendigvis er dine egne prioriteringer som er problemet; det er høst – snart vinter.

Om vi bare erkjenner det faktum at lyset påvirker oss mer enn vi kanskje tenker på i vår moderne hverdag, så kanskje også mørketiden føles litt mindre tung. Om ikke vi pålegger oss selv dårlig samvittighet for alt vi rett og slett ikke orker, når det kanskje ikke var meningen i utgangspunktet at vi skulle orke alt i oktober som vi orker i juni. Det er en tanke.

Her på Fjellborg innleder høstjevndøgn langt på vei vinterdvalen. Enda er det en del ting vi bare må få gjort før vi kan roe helt ned, men tempoet er likevel et annet. Arbeidsdagen ute strekker seg ikke til sju og åtte og halv ni. Nå er det meste faktisk gjort før middag halv fem. Etterpå er det hvile som gjelder, eller i alle fall ikke en lang liste med «må gjøres i dag eller så rakner alt».

Det var sjølbergingshverdagen som etter hvert fikk meg til å innse årstidenes innvirkning på oss som mennesker. Når høsten kommer, er det ikke mer å gjøre ute før neste vår. Griseslakta i november setter et endelig punktum her hos oss. Og slik levde mennesker før. Før åtte til fire, elektrisk lys, treningssenter og digitale møter. Tidene forandrer seg, men sola går, merkelig nok, sin gang uansett. Det er kanskje ikke så dumt å ha i bakhodet?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg