En dag på tunet

I dag har jeg hatt en fin dag på tunet her på Fjellborg. Med høstsola i ryggen, meningsfylte oppgaver og selskap av mange, små venner.

En høstmorgen

«Klokka har ringt, Rasmus. Vi skal stå opp!» Lua mi hadde glidd langt ned over øynene, så jeg så ingen verdens ting, men kan bare anta at pus tittet dumt på meg fra plassen sin i fotenden av hengekøya. Jeg løftet forsiktig på det benet han lå på. «Stå opp!» sa jeg. Ikke nok med trøtte unger, liksom, men så skal man bale med trøtte katter også.

Omsider kom både Rasmus og jeg oss ut av hengekøya. Den første tanken var at Rasmus hadde rett; vi burde blitt. Huttetu og brr! Syns du det er kaldt å krype ut av den varme dyna om morra’n? Da burde du prøve å gjøre det samme fra en hengekøye når temperaturen er nær null.

Duggen lå tungt i gresset, og morgendisen som er så typisk for høsten her vi bor, hang over jordene. Jeg sendte husbonden en tanke og lurte på om han måtte skrape is av bilen i morges. Det måtte han visst i går.

Nesten klar for en dag på tunet

Etter frokost sendte jeg ungene av sted til skolen i tur og orden. Så tok jeg en ekstra kaffekopp som jeg ofte gjør ved de tidene. Tittet ut. «Sola må jobbe litt i dag», tenkte jeg, og så på den gjenstridige morgendisen.

Planen for dagen var å arbeide på tunet. Fullføre gårsdagens påbegynte arbeid. Men å stå der ute i ikke mer enn kanskje et par varmegrader og arbeide med hendene? Da var det bedre å smøre seg med litt tålmodighet. Gi det en times tid til, så sola rakk å få tak. I mellomtiden hadde jeg nok å finne på inne.

Rammene må ryddes og sorteres når biesesongen er på hell.

Ja, for selv om høstarbeidet går sin gang, så gjør også husarbeidet det. Merkelige saker? Men heldigvis kan jeg la en del av det stå på vent og liksom skylde på maleren som er inne denne uka. Han kan jo ingen verdens ting for det, men det blir jo litt kaotisk når det males og tapetseres. Så kan jeg med ekstra god samvittighet legge all min energi og kraft på høstarbeidet ute.

En dag på tunet

Etter at vi slynget honning forrige uke, og samtidig begynte innvintringen av biene, er det en hel del å ta tak i her. På tunet står det kubekasser, bunnbrett, dronninggittere, rammer og mer til. Alt sammen skal ryddes i, sorteres, og klargjøres for bruk igjen.

Å sortere rammer er den største jobben. Hvilke rammer kan biene få tilbake neste år? Hvilke skal jeg smelte om for resirkulering av voks? Lyse rammer hit, mørke rammer dit.

Jeg går over hver eneste ramme. Renser dem for propolis som biene har festet på dem i løpet av sommeren. Skjærer vekk voks som er på steder jeg ikke vil ha den. Det er et møysommelig arbeid. Ikke akkurat kjedelig, men jeg er glad for at jeg hadde noen episoder av favorittpodcasten til gode og lytte til. Med Langkjøring med Geir Schau på øret blir ingenting kjedelig!

Voksen sparer jeg på. Er du nysgjerrig på hvorfor?
Ta en titt HER

Mange små venner

Det er imidlertid ikke bare, bare å stå slik på tunet å arbeide. Det selvvalgte selskapet på øret er nå én ting. De mange uinviterte, små vennene som summer rundt meg en ganske annen. Og biene kan jeg saktens holde ut, for de er i utgangspunktet temmelig fredelige vesener.

Verre er det med de mange vepsene som surrer rundt i alt kubemateriellet. Det er nok helt på tampen av sesongen for dem også, og de jakter det de kan av mat og proteiner. Jeg serverer dem det jo strengt talt på et sølvfat, der ute på tunet. Likevel kan de bli i overkant nærgående for en som forsøker å få noe gjort.

Egentlig burde jeg jo for egen sikkerhets skyld hatt røkterdressen min på, og i alle fall epipennen min i lomma (!). Det er bare at den røkterdressen er så stor og varm og stå å arbeide i så lenge om gangen. Og bare jeg ikke røsker matfatet vekk under bena på dem, så holder de summende, små seg forbausende rolig. Ja, så har vi vel alle vårt å pusle med før kulda setter inn?

Fikk du med deg sjekklisten før vinteren som jeg presenterte tidligere?
Du finner den HER

Etter en dag på tunet

Hele formiddagen gikk med til å rydde i kubemateriell. Tankene vandret jevnlig innom både drivhuset og kjøkkenhagen, men én ting om gangen. Nå er det biesesongen som skal avsluttes. Ryddes, pakkes, klargjøres. Jeg følger samme prinsippet som birøkter som drivhuseier. Neste vår skal jeg bare kunne plukke det fram igjen, klar til start.

En dag på tunet hvor kubemateriell, rammer og alt renses og klargjøres for ny sesong

Jeg kom ikke helt i mål, men nært nok. Plutselig kom skolebussen til veslebror. Dermed begynte eftasskiftet. Lekselesing – vi øver på bokstaven Vv denne uka. En kaffekopp. Middagslaging. Fårikålkjelen ble dratt over plata i dag, og den duften. Høst i en kjele.

En ettermiddag går fort. Før en vet ordet av det, er tiden inne for Barne-TV. Kveldsrunden hos dyra. Grisen slafser i seg maten, og den minste av dem tar som vanlig ett jafs, før han løper inn til drikkekaret for litt vann. Ikke rart den er minst, når han alltid skal bruke tid på å drikke vann akkurat når maten serveres. Griser er kan hende intelligente dyr, men de er nå engang dyr. Først til mølla gjelder!

Kveld igjen

Det merkes at dagene er kortere nå i slutten av september. Tenk, for bare to måneder siden hadde jeg helt sikkert tatt en tur ut i drivhuset etter at veslebror var lagt, bare for å holde på litt til. Nå er det mørkt. Over tunet har roen senket seg helt.

Det er den i ferd med å gjøre inne også. Ja visst er det mer høstarbeid igjen på lista, men det får bare pent vente til i morgen. Til dagslys. Andre temperaturer. Det er ikke bare roen som senker seg når sola går ned nå.

Jeg tar en liten rydderunde på kjøkkenet før jeg tar med meg en kaffekopp inn i stua. Kryper opp i sofakroken under teppet. Rasmus er raskt på pletten, hopper etter og legger seg til på føttene mine. Dagen er snart over, men hendene får arbeide litt til. Om bare tre måneder er det julaften, så det gjelder å få ferdig de julegavene som fortsatt befinner seg på heklenåla. En sjølbergers hverdag kan bestå av så mangt.