Mammasavn og ubesvarte spørsmål

Morsdag åpner for mammasavn i mange former. Både hos dem som savner å være mamma, som savner sin egen mamma – og som kanskje ikke helt vet hva de savner?

Morsdag

I går var det sju år siden jeg ble mamma for tredje og siste gang. Sju år siden jeg for siste gang fikk kjenne på å kose med min egen, lille baby for første gang. Sju år senere får jeg fortsatt lov til å kose på ham, men han har ikke helt den samme tiden til det som han hadde da.

Og i morra er det morsdag. Dagen for å gjøre krus på alle mødre. Men, det er også en dag som vekker følelser av mange slag. Et slags mammasavn, nærmest. Både hos dem som savner å være mamma og dem som savner sin egen mamma. På enten det ene eller det andre viset.

Selv er jeg jo så heldig å få være mamma, og i morra er jeg også så heldig å bli feiret. Skjønt, jeg gjør som mammaer gjerne gjør: Stiller meg bakerst i rekka. I morra er det først og fremst den ferske sjuåringen som skal feires her hos oss. Det gleder jeg meg veldig til, og kanskje aller mest for at han gleder seg så veldig. Tenk, en dag som får være bare hans! Jeg får min egen om knappe tre uker, så den morsdagen kan jeg så gjerne dele.

Vanskelig mammasavn

Noen egen mamma har jeg ikke lenger å feire. I april er det 17 år siden hun døde. Da hadde vi levd med kreft som en ubuden familiegjest i fem år. Mamma var 43 år og jeg 22.

Jeg har, med andre ord, levd tilnærmet hele voksenlivet mitt uten en mamma. Derfor kjenner jeg heller ikke på et veldig sterkt mammasavn, for det er så vanskelig å savne noe jeg aldri har hatt. Jeg hadde en mamma som barn og ungdom, men det – har jeg for meg – er noe ganske annet enn å ha en mamma når man er voksen.

Det er mye jeg tror man gjør med sin egen mamma som man ikke gjør med andre sine mammaer. Å ringe henne for å spørre om råd når ens egne barn er syke, for eksempel. Eller be om den kakeoppskrifta hun alltid brukte til en spesiell anledning. Mange kan sitte på gode råd og oppskrifter, men ingen er mamma.

Reelt mammasavn

Akkurat sånne trivialiteter har jeg nesten aldri kjent et mammasavn for. Jeg er rasjonell så vel som selvstendig. Sånt finner jeg ut av selv. Akkurat dét kan jeg kanskje takke nettopp mamma for.

Det jeg derimot innimellom kan kjenne et mammasavn for, er sånne ting som bare en mamma kan svare på. Ting jeg aldri var opptatt av før jeg selv ble mamma for snart fjorten og et halvt år siden. Ja, eller gravid for den del. Spydde hun førti samfulle uker i strekk, hun også? Hvordan var det med bekkenløsning?

Men, det jeg kanskje har kjent mest mammasavn for, det er de tingene som skal få plass på dagens lørdagsliste. Det blir en personlig liste i dag, men ikke mer personlig enn at jeg tror mange kan kjenne seg igjen. Enten for spørsmålene i seg selv, eller mammasavnet for den del. For, det er en del ting jeg gjerne skulle spurt mamma om etter at jeg selv ble mor. For det er, har jeg funnet ut, en kjensgjerning at man blir fryktelig selvbevisst når man selv får barn, og skal forsøke å finne sitt arvestoff i dem.

Spørsmål til mamma

Jeg lurer på:

1. Hvordan var jeg som barn, sett med en mammas øyne?
2. Hvem er barna mine, sett med min mammas øyne? Likner de meg som barn?
3. Hvem likner barna mine på? En hver kjenner sin egen familie best. Hvor har de trekkene sine fra?
4. Hvem er jeg som mamma, sett med min mammas øyne?
5. Hvem ville hun vært, som bestemor?

Det siste spørsmålet er kanskje det jeg lurer oftest på. Hadde det blitt som Wenche Myhre synger? «Og med stemmen full av stolthet kan barnebarna si, den utfreaka gamla der er bestemora mi!» Eller hadde hun vært en silkemyk pus med gyngestol og all verdens tid og tålmodighet til å lære ungene det håndarbeidet jeg ikke evner å lære bort?

Jeg håper i alle fall at hun alltid hadde tatt med seg kvikklunsjkake i bursdagsselskapene våre. Jeg bruker oppskrifta hennes, men den smaker ikke som hennes. Ikke så vidt jeg husker i alle fall. Hennes var bedre.

Du kan gjerne få oppskrifta du også, hvis du vil. Den er ypperlig til bursdager så vel som dugnader.
Du finner den HER

God morsdag

Svarene vil jeg aldri få. Det er greit, det også, på en måte. Det har jo aldri vært mulig å få de svarene, så lenge jeg har vært mamma. Ikke fra mamma. (Heldigvis, egentlig. Jeg er litt glad for at det ble «alle eller ingen».)

Mammasavn? Tja. Vi bærer vel alle et, på den ene eller den andre måten. Om ikke annet, så også for det fanget vi fikk sitte på som små og høre at alt ville ordne seg når verden gikk i mot en. Det gjør den jo rett så ofte i voksenlivet, men det er få fang å sitte på nå. Selv om vi er like trøtte om morra’n nå som da, har sparka borti, ramla og slått oss, syns at verden er urettferdig og at sjefen er en dust.

Men livet ruller videre. Slekt skal følge slekters gang. Nå er det vi som er voksne. Nå er det jeg som har dette fanget. Før jeg vet ordet av det, så er ungene mine for store til å sitte på det også. Dit har vi forresten allerede kommet; veslekæll tok meg i et riktig brannmannsløft så sent som i jula. «Av veien, mutter!»

Alt til sin tid. Nå skal det i alle fall være tid for å feire her hos oss. Kakebaking står på planen. Ikke kvikklunsjkake denne gang, men ikke desto mindre skal det gjøres!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg