-
Mandag, død og forventninger
Så var vi i gang med en ny uke med nye muligheter. For noen innebærer det også et helt nytt år! Velsekæll gleder seg så veldig til i morgen at han er helt skjør, stakkar. Han har nemlig bursdag i morgen, og blir fem år. Det er ganske mye, det! I går var det tid for første runde med feiring, og vi hadde bål og ballonger i gapahuken. Veslekæll fikk selv skrive gjesteliste, og på den stod det fire navn; de fire bestevennene fra den gamle barnehagen. De han har hatt hele livet, og som han er så heldig å fortsatt ha, selv om de fem nå er spredt i…
-
Barndommens farger
I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…
-
Fårikål og veltrente trær
I dag kjennes det ut som om vinden river gjennom marg og ben her vi bor. Enda gradestokken viser godt over tyve grader inne, har det vært fristende å legge i ovnen opptil flere ganger i dag, for det er ordentlig huskaldt, men jeg har klart å la være. Veslekæll var heller ikke særlig begeistret for vinden, som blåser med noe som minner om storm i kastene, da han skulle legge seg i kveld. Den bråker veldig, denne vinden, og huset knaker i sammenføyningene. Etter å ha snakket litt på sengekanten, ble vi imidlertid enige om at denne vinden egentlig var en bra ting; da fikk jo trærne trent! For…
-
Strikkunger
Da vi ble foreldre for første gang, og veslekæll kom til verden, husker jeg at jeg tenkte at huset måtte ha krympet mens vi var på sykehuset for å hente han «lille». Noen måtte ha slengt huset vårt inn i en tørketrommel med litt for sterk varme, og krympet huset til noe sånt som en tredjedel. At en liten fyr på 55 cm skulle ta så enormt med plass, hadde jeg aldri forestilt meg! Men, han trengte lekegrind, stellebord,seng på rommet, seng i stua, vogn, tåteflasker, Tripp Trapp-stol. Skjønt, trengte og trengte, men dere skjønner tegninga. Nå har de 55 cm strukket seg ut en god del, og han er…
Har du lest dette?
Ti år i morra
-
Formeringspotensiale
Veslekæll er en fin fyr. Han har en forklaring på det meste, og det han ikke vet, spør han om. Han ser verden rundt oss på sin egen, fine måte, og i dag kom jeg over en samtale jeg skrev ned for snart et år siden, som minnet meg på nettopp det. «Du? Har du en kos jeg kan få?» Jeg tittet på (den da) tre år gamle gutten. «Nei. Det er tomt,» svarte han. Det hendte visst stadig vekk at det var det. «Du fikk den siste av meg i går da du sa natta til meg,» forklarte han det med. «Det var jo synd,» sa jeg. «Men, vil…
-
Ti høner og flere sider
«Mamma? Skal jeg fortelle deg noe?» Spørsmålet kom fra veslekæll, og tonefallet gav ikke mange svaralternativer. «Atte pappa, han sa at jeg måtte til legen, og at legen skulle skjære av meg hue’ mitt!» Han gjorde en ørliten kunstpause, og jeg ventet spent på å få høre hvorfor legen skulle gå såpass drastisk til verks. Jeg hadde ikke engang fått meg meg at han skulle til legen. «Pappa få’kke lov til å si sånn!» fortsatte han bebreidende. Det ante meg at det var mer til soga enn hva jeg var blitt til dels av informasjon, men jeg bestemte meg likevel for å ta for meg pappa’n et tak. «Nei, det…
-
Helt selv
I dag skal jeg starte uka med å skryte litt. Det er viktig å løfte hverandre opp og fram, og i dag har jeg lyst til å gjøre nettopp det med veslekæll. I februar fylte jeg 29 for første gang, og da fikk jeg en så flott gave, at jeg ikke kan la den gjemmes bort på kjøkkenbenken i all beskjedenhet! Den observante leser, la kanskje merke til den på gårsdagens kakebilde? Det er jo en helt dagligdags sak, men… … se så fin, da? Jada, jeg kjenner til eventyret om myrsnipa, og jada, det er forferdelig slitsomt med folk som utelukkende snakker om ungene sine og alt de klarer,…
-
To minutter! I hvertfall tre!
Søndag kveld og festen er over. Fest nummer to, faktisk. Vi har brukt helgen på bursdagsselskaper, og det har vært så hyggelig! Så mye god mat, og så mange gode kaker. Heldige er vi, som kjenner så mange fine folk som gir oss så mye god mat! Okei, da. Ikke bare det. Men, mens vi voksne jo ofte gleder oss mest til bugnende matfat og fristende kakebord når vi skal i selskap, så er det litt annerledes når man er fire år og vet at man har en god venn i nabohuset til bursdagsselskapet. «Mamma? Rekker jeg og leke litt med vennen min i dag?» «Ja, selvfølgelig. Så fort vi…
-
Man kan ikke huske alt heller!
Jeg ble liggende å sende noen tekstmeldinger i går kveld, etter at jeg hadde lagt meg. Klokka var langt over elleve, og til slutt fant jeg det fornuftig å avslutte «samtalen». «Dagen begynner ganske sikkert i god tid før seks,» som jeg forklarte det med. Og jada! 05.35 kom veslekæll tuslende inn på soverommet. Ikke noe hei eller god morgen, bare «mamma, jeg vil stå opp». Av gammel, inngrodd vane, tittet jeg på klokka. Bare to og en halv time siden jeg var oppe med lillebror en liten sving! Morgen, ja. OK. Et lite «hva var det jeg sa», lå og ropte i bakhodet på vei ned trappa. Morgenlatten var…
-
Gode venner og sjokoladekake
Veslekæll begynte i barnehagen da han var veldig liten, bare ni og en halv måned gammel. Det var da; i en annen tid, en annen hverdag, og nærmest et annet liv. For snart et år siden måtte han si farvel til denne barnehagen. Til omsorgspersoner som hadde fulgt ham siden han var bare babyen, gjennom de første vaklende skrittene, fra lyder som måtte tolkes og læres, til ord som ble forstått. Mennesker som kjente hele ham. Til tryggheten og hverdagen han kjente så godt etter nesten et helt liv på samme sted. Og – vennene sine. Vi var flere som fikk oss en overraskelse. Ingen hadde trodd at vennskapsbånd kunne…
