Mammastreik i desember

Det var en av dagene like før adventstiden satte til, og vi satt og spiste middag. Samtalen gikk sånn halvveis rundt bordet, og jeg lurte på om veslekæll hadde noe han kunne tenke seg å bruke førjulstiden på. Femåringen kunne jo ikke helt skjønne hva det skulle være, og uansett så var det jo lenge til jul! Ja, altfor lenge også, faktisk. Jeg klarte ikke å la være og le.

«Lenge til jul, nei? Det går fort!» Han skulle bare visst.
«Jo! Det er lenge til jul! Nesten tretti år!»

Husbonden luktet nok arbeid, og forholdt seg så langt det lot seg gjøre for taus. Veslebonden har heller ikke for vane å delta for mye i samtalene rundt middagsbordet, og var tilsynelatende svært så opptatt med å pille gule perler (også kjent som mais) i skålen sin. I sidesynet kunne jeg likevel se at han observerte samtalen med en interessert mine, der blikket hans vekselvis fulgte storebroren og mamma’n etter hvert som samtalen skred frem. Han ante nok hvor det skulle ende…

«Vi skal jo bake pepperkaker, pakke inn julegaver, skrive ønskeliste til nissen…»
Jeg ramset opp en lang rekke gjøremål for veslekæll, filtrert for en femårings evner og interesser.

«Det gidder jeg ikke! Jeg gidder ikke noe av det der!» proklamerte han.
«Gidder ikke?» jeg spilte smått fornærmet.
«Nei! Jeg gidder ikke! Gjør det sjæl!» lo han utfordrende.
«Jammen tenk om mamma ikke gidder heller, da?» Jeg sendte utfordringen i retur.

Veslebonden hadde nå helt stoppet opp med å pille gule perler, og satt bare å så fra den ene til den andre med et smil som truet seg frem i munnviken. Husbonden stirret ned i tallerkenen og gomlet videre på middagsmaten sin. Det ble stille et ørlite sekund for lenge, men så forklarte veslekæll at mammaer måtte gidde.

«Må gidde, nei? Tenk hvis jeg ikke gidder?»
«Det kan du ikke!» Usikkerheten lå dårlig skjult i tonefallet.
«Jo-o! Det kan jeg!» fortsatte jeg, før jeg satte inn nådestøtet for samtalen:
«Tenk hvis alle mammaer bestemte seg for å streike i hele desember, du?
Hvem skulle lage jul da?»

Veslekæll satt musestille på stolen sin, og jeg kunne nesten høre at han tenkte. Der satt han fast! Veslebonden, derimot, som hadde bivånet det hele, og antakelig bare ventet på det som måtte komme, klarte ikke lenger å holde seg, og brast i latter. Men, like fort ble han stille igjen, og han fikk det plutselig veldig travelt med å pille gule perler igjen, i det han oppdaget at han var avslørt som taus tilskuer. Han pådro seg nemlig alles oppmerksomhet med sitt lille latterutbrudd. Storebror utnyttet selvsagt situasjonen og skiftet tema omgående, men jeg har nå likevel gått og lurt litt i dagene etterpå… Hva hadde egentlig skjedd? Hvis alle mammaer bestemte seg for å streike i desember? Ja, eller voksne, da. Jeg mistenker at veslebonden hadde en vag anelse, men hva som rører seg under den lyse luggen hans, vet bare han. Dreier det seg ikke om traktorer, er det ikke verdt å diskutere mener han, men en smått avansert sans for humor har han i alle fall.

Men, de tre guttene her kan slappe av. Jeg skal ikke streike. I hvertfall ikke denne desemberen. Julebaksten er allerede under oppkjøring, og så godt som alle julegaver er tatt hånd om uten at de har måttet løfte så mye som en finger noen av dem. I noen hus er det kanskje pappa som har ansvaret for at det blir jul, i andre en bestemor eller en onkel, men i vårt hus er det mamma’n, og hun skal nok gjøre jobben sin så familien får feire jul i år også. Veslekæll kan ta det helt med ro, men pepperkakebaksten? Den får alle hjelpe til med! Deigen ligger klar og venter på dem.

Ha en fin desemberuke – vi blogges!